Laban og Labolina har termin i dag!

[Loppelill]

Hvordan går det med deg?

[Sessa ruger igjen...]

Synes ikke jeg har sett henne her på et par dager....

[Loppelill]

Hm..

 

[Laban og Labolina]

Hei jenter

 

Jeg er her ennå. Fortsatt ikke skjedd noe. Ligger og drømmer at jeg skal reise på føden hvert øyeblikk, og blir like skuffet hver gang jeg våkner. he, he.

 

Men det er på tide at lillebror kommer nå. Har så mye vi skal rekke. Og foreløpig begever jeg meg ikke langt.

 

Takk for omtanken.

[Laban og Labolina]

Formen, ja. Joda. det murrer og jeg har litt kynner. var på kontroll i går og alt er bra med både lillebror og meg. Hodet er på riktig plass, og er vel så og so festet. Slimproppen har gått for noen dager siden.

 

Nå er det slutt på å være "forsiktig", så jeg bærer og tar i som bare det, uten det helt store resultatene.

 

Magen er tung, men bekkenet er heldigvis ikke vondt.

Gleder meg til å få det overstått. Har heldigvis glemt hvordan det var forrige gang, bortsett fra alt det fine, da.

 

Skjer så mye trist i familien nå, at vi trenger noe å glede oss til. Svogeren min døde søndag etter seks uker med kreft og mormoren til samboeren døde i går etter kun én ukes sykehusopphold. Blir helt sjokkert at det kan skje så mye på samme tid. Håper å rekke begravelsene, men de er jo utenfor byen og lang reisevei, så det spørs det. Gleden over å få et lite barn blir litt borte i alt det triste, men etterhvert håper jeg vi kan kose oss og spre litt glede i hverdagene. Foreløpig handler det mest om det praktiske, så får vi hente frem gleden etterhvert.

 

(...selv om jeg tillater meg å glede meg litt i det stille)

[Loppelill]

Ikke lenge igjen nå Spørs om du ikke får vinkeplikt fra nå av. Begynner å lure om vi ikke hører fra deg en dag vet du Hvordan er formen da?

[Har to godgutter!]

Uff, så mye trist som har skjedd! Ikke lett når alt kommer på en gang, dødsfall og nært forestående fødsel. Mye å tenke på ja.

Men klart du likevel skal glede deg over lillemann som kommer:)

[Sessa ruger igjen...]

Huff, så mye leit som har skjedd hos dere! Får et spesielt forholdt til livet og døden i sånne situasjoner. Da jeg gikk gravid nå døde både farfar og mormor. Farfar døde rett etter at jeg ble gravid, så jeg følte på en måte at det var et liv som gikk og et som kom. Jeg tror alle skjønner at dere har noe å glede dere over også.

 

Pass på å ikke slit deg ut helt før fødselen da. Det er jo faktisk ganske slitsomt å føde også. Veldig lett å gi gode råd når man ikke er gravid lenger, men jeg gjør det for det. Sett deg godt til rette i sofaen med en god film, mat som ikke er ammevennlig og kanskje bena i vann (også får du piske mannen til å masere og smøre bena dine etterpå). Nyt tiden som ettbarnsforeldre. Det blir jo litt mer styr med to. Mye mer logistikk.

[Loppelill]

Så bra at alt er bra med deg og barnet.

 

Det var triste greier. Men selvfølgelig skal dere gleder dere over et nytt barn som skal blir født.

 

Du får nyte helgen nå!

 

 

[mammatiltussetroll]

Uff, så trist. Føler med deg.

 

Da jeg gikk gravid med sønnen min, så døde min manns mormor og min mormor i løpet av en uke. Jeg var veldig knyttet til min mormor. Hans mormor hadde vert syk lenge, og vi var på besøk hos henne da det nærmet seg slutten. Hun bor 4/5 timer unna oss. På vei hjem fra henne ringer min mor og spør etter mannen min, hun pleier ikke gjøre det, men jeg reagerte egentlig ikke. Hun forteller ham at mormor er innlagt på sykehus etter et veldig dramatisk pustestopp (hun hadde astma) Siden jeg er gravid så vil hun ikke gi meg et sjokk, og sier det til ham først, så han kan fortelle det videre til meg. Det var veldig dramatisk, med legehelikopter og ambulanse. Når min mor ringer oss er alt under kontroll igjen, mormor er stabil og puster fint, men blir selvsagt liggende på sykehus noen dager.

 

Vel, hjemme ringer min manns mor og forteller at hans mormor døde like etter at vi hadde reist.

 

Min mormor derimot, blir bedre for hver dag og legene lover at hun skal bli mye bedre enn det hun har vert tidligere. Hun slet veldig med pusten og kunne ikke bevege seg så mye før hun fikk pustevansker. Nå skal dette bli mye bedre, legene skal finne bedre medisiner til henne.

 

Dagen før begravelsen til min manns mormor er det tid for ultralyd. Etter ultralyden reiser vi rett ned til min mormor og forteller henne den gode nyheten. Babyen er helt frisk og fin, og det er en liten gutt. Hun ble så glad og snakket om at kanskje hun endelig kunne få gå tur med oldebarnet sitt. Hun orket ikke det med døttrene mine. Og dagen etter skulle hun antageligvis få lov å reise hjem, alt såg så bra ut nå.

 

Så vi reiser i begravelse, min mor var barnevakt for Malin og Ariel. 4/5 timers kjøring, hver vei, er langt for en 3 åring og en 4 åring. Så vi tok dem ikke med. Før vi skal gå inn i kirken ringer jeg hjem for å høre hvordan det går med dem, og min bror tar telefonen. Jeg spør etter mamma, og han sier at hun er ute hos morfaren min. Å, sier jeg, kjempeglad, har mormor kommet hjem allerede. Da begynner han å gråte og klarer ikke si noe mer. Røret blir gitt over til den andre broren min som klarer å få sagt at mormor døde for kort tid siden. Snakk om supersjokk.

 

Husker egentlig lite av resten av den dagen. Vi reiste hjem like etter begravelsen. Synes litt synd på min mann som gikk glipp av familiesamlingen etter begravelsen, men han var også veldig knyttet til min mormor. Og vi følte vi måtte hjem til Malin og Ariel som var uten mamma og pappa i en slik situasjon.

 

Det er over 5 år siden nå, men jeg tenker på mormor hver dag. Vi bor faktisk i hus hennes. Hun sa alltid at vi skulle overta huset, for det var perfekt for oss. Så morfaren min solgte huset til oss. Han flyttet ut i sommerhuset deres, som de hold på å pusse opp. Han bor der fremdeles. Nå er han 83 år, men sprek som bare det. Han var med oss til syden i vinter og skal vere med igjen til neste år.

 

Theo, som sønnen min heter, heter det pga av mormor. Hun sa alltid at barn er guds gave, og Theo kommer fra Theodor, som betyr: guds gave.

 

Oj, det ble superlang og kanskje ikke så oppmuntrende.

Synes du skal glede deg over barnet, tror absolutt at man kan være glad for barnet og trist for de man har mistet samtidlig. Ta godt vare på deg selv.

 

Klem