fødsels depresjon?? hjelp meg!

[Anonym bruker]

er jeg en dårlig mor eller har jeg fått fødsels depresjoner?

jeg er avhengig av å ha sønn min i nærheten og blir lei meg og får dårlig sammvittighet om mamma passer han et par timer. men av og til vil jeg ikke ha han nærme meg. må ha han i huset men vil ikke holde, stelle, mate. kose og lignende. i går holdt jeg bare gutten min lite grann. men når mamma kom for å trille måtte hun komme tilbake med han etter en halv time for det klarte jeg ikke. hva er galt med meg?

jeg har ufattelig vondt i ryggen så samboer har min permisjon pga av dette. kommer meg ikke ut av senga skikkelig og har store problemer med å gå og løfteog div. får så dårlig samvittighet for d eneste jeg klarer er å pumpe så han får melka mi og at han sover litt på magen min om kvelden. i dag tidlig bynte han og hyle og jeg kom meg kke ut av senga. klarte heller ikke å pumpe ut noe så han måtte få morsmelk erstattning. men jeg nektet å holde han. jeg bare gikk! tenkte at samboer og gutten vår klarte seg bedre uten meg.nå deri mot vil jeg bare holde og kose. har ikke et ønske om å dø, men føler meg veldig til overs og har dårlig samvittighet for alt i ene øyeblikket elsker jeg han grenseløst og så pluttselig uten at jeg merker det skyver jeg han bort fra meg og føler ingen ting for han. og det er så vanvittig vondt!!

i tilleg er jeg så irritabel og sint

 

hva er dette? hva kan jeg gjøre? jeg trenger sårt noen råd for å bli en bedre mamma.

[Anonym bruker]

hei jeg hadde det fødseldepresjon med mine to. jeg gikk ikke til doktor for å få hjelp med den første før etter at jeg vart gravid med nr to tre år etter. for sent egentlig har fortsatt problemer med nr en enda. hun er født med ganespalte og problemer med forståelse og tarmene. han nr to fikk jeg hjelp når jeg gikk med han og etter fødsel jeg følte ikke noe for han heller for han er født med ganespalte han å. men etter en måned sa hun som kom heim til meg Psykisk team at nå måtte jeg få han til smile til meg da kunna jeg få litt følesa dette gjorde jeg. HAN SMILTE TIL MEG jeg vart så glad inni meg. siden så har jeg dullet med han. men nå for to år siden fikk jeg diagnose at jeg har skjult ganspalte oppi nesen å at det var jeg som hadde påført ungene mine denne sykdommen. jeg har skyldfølselse for det så jeg har gåttt til tearpi å medesin. det har hjulpet meg jeg slutta for ett år siden med medesin. nå er jeg gravid på nytt har fått besjed om at det er ei jente jeg venter men store muligheter for at hun har det samme som resten av oss. jeg vet hva jeg går til men er tøft uansett. har aldri ammet det hadde vært den store drømmen å få gjort det men må vente å se. jeg holder på å gå til samtale nå til doktoren min akkurat nå en dag i uka pga svangerdepersjon men håper at alt går bra både for deg å gutten SØK HJELP FØR DET ER FOR SENT

[Anonym bruker]

håper det går frem over med dere vetfall...

jeg er bare så immari redd for legen min og barne vernet.

 

legen min fikk meg til å ta en urin prøve under svangerskapet for å sjekke at jeg ikke dopa meg! har aldri dopa meg eller hatt problemer med med rus eller noe, men grunnen hennes var at før jeg ble gravid så hadde jeg fått b preparater sporadisk. helt sjuk den dama der, sendte brev til barnevernet med overskrift "bekymret for svekka omsorgsevne og rus". grunnlaget hennes for dette var da somsagt disse b preperatene jeg hadde fåt grunnet angst og at jeg for over to år siden var innlagt på en psykiatrisk åpen avdeling etter eget ønske for å lære meg å leve med angst uten å trykke i meg all slags piller. kan bare ikke fatte at det å søke hjelp for en sykdomm eler et problem skal slå tilbake på en selv så en blir dømt som dårlig mor og menneske allerede før barnet er født. så jeg tør rett og slett ikke søke hjelp.

 

det ble jo så klart ingen sak ut av denne meld hun sendte bv de synst faktisk det var litt rart selv, men hun maser jo fortsatt på meg ang avlastningshjem til sønnen vår fordi jeg går til psykolog (fordi jeg har et dårlig forhold til min biologiske far) en gang i uka. er så redd for at om jeg sier noe til hun om hvordan jeg føler det så tar de sønn min fra oss og da er d min feil vil ha sønn min her, men av og til ønsker jeg ikke vere her selv. vil ikke ta selv mord, men har like vel et ønske om å dø. føler meg som verdens mest egoistiske og dårligste mor så tror oppriktig at sønn min og mannen min har det bedre uten meg i veien. men når jeg er bra prøver jeg å fortelle meg selv at jeg er en pyse og at dise ego tankene bare må stoppe. kjefter litt påmeg selv i håp om at jeg skjerper meg. for synst det er flaut å gå å tenke på å dø og at jeg er e dårlig mor tgil tross for st de følelsene er så intense.

 

uff. hva gjør jeg??

 

HI