Hjelp! Gravid med nr 3 - orker jeg et nytt sv.skap?

[prinsessemor-77]

Vi har to jenter fra før. Yngste er 2,5 år. Har vært veldig dårlig i begge forrige sv.skapene med oppkast, kvalme, veldig bekkenløsning også etter fødsel, brystbetennelse, store blødninger, fødselsdepresjon osv Vi hadde derfor ingen planer om en til. Men nå har det skjedd igjen da, med hormonstaver i armen. Noen som har tre, hvordan var overgangen fra 2 til 3? Vi har også hatt store ekteskapsproblemer siden nr 2 ble født. Mannen min har bestilt time hos fam.rådg. og ønsker å beholde dette. Jeg er veldig usikker på om orker en ny runde. Har nå et godt hjelpeapparat rundt meg etter fødselsdepresjonen sist, så jeg tror vi blir godt ivaretatt denne gangen. Kommer jeg til å angre dersom jeg velger abort? Har fått time på sykehuset fredag. Valget mitt endrer seg fra time til time. Noen med erfaringer, tanker?

 

[Anonym bruker]

Hei

 

Forstår at du finner situasjonen din vanskelig,men jeg kan trøste deg med det at overgangen er størst fra 1 til 2 og derfor ikke uvanlig at enkelte får fødseldepresjoner,overgangen fra 2 til 3 var ikke så merkbar,har selv 3 barn og vi prøver nå på nr 4.

Har selv en søster som nettopp tok abort og hun har nå fått en skikkelig psykisk knekk.

Ønsker deg lykke til

[Shiny84]

hei...for det første gratulerer med spire nr 3:)

Jeg har selv to barn, minste er 2,5 år, og jeg har vært så usikker på om jeg eh...vi skal prøve på nr 3, er redd for denne overgangen.

MEN alle jeg har lest om her inne sier at det er 1 til 2 som er værst og nr 3 merker man nesten ikke.

Venninden min var i samme situasjon for et par år siden, hun hadde to, minste var da8 mnd og hun valgte å ta abort, et valg hun har hatt mye problemer med å takle i ettertid...

 

Du vet jo best hva som er den beste løsningen på din situasjon, men tenk deg grunndig om før du velge å ta det bort, er jo tross alt et begynnende liv!!!

Og tror nok ikke du vil angre nåe du har babyen i armene dine

 

Lykke til med valget uansett hva det måtte bli

[victomalia]

Hei..skriver under på det som er sagt her før. Overgangen er verst fra 1 til 2 og hvertfall hvis de er tett. Jeg fikk depresjon etter nr 2 og kom meg ikke på 8 mnd. Men da jeg ventet nr. 3 gjorde vi alt for å forsøke å unngå at jeg skulle slite meg ut. Jeg har veldig tøffe svangerskap kroppslig sett. Blir veldig stor, bekkenløsning, isjas. Så vi fikk ungene i barnehage (gikk i park før det), og da jeg fødte, klarte mannen min å sykmelde seg 50% (med grunnlag at jeg hadde "psykiske problemer". Måtte bare finne en diagnose for å få sykemeldingen. Han var sykmeldt i 2 mnd og det hjalp meg utrolig. Han bringet og hentet barna i barnehagen, dessuten fikk jeg hvile. Kom meg mye raskere.

 

Det er så tøft at det går utover ekteskapet. Jeg kjørte på det verste bare avgårde for å få litt avstand og luft. Det går jo utover de nærmeste, selvom det egentlig ikke er mannen som er problemet. Men det er nok viktig å snakke om på forhånd hvordan man skal løse det om det blir like ille igjen, og det er viktig at du får mye tid alene også uten mann og barn. Bruk all den hjelpen du kan få av familie, helsestasjon osv.

 

Jeg hadde det tøft, men vi greide det og jeg er så glad for det. Nå venter jeg nr. 5 og vi har det så bra som aldri før. Nr. 4 var jo bare en drøm å få. Den enkleste jeg har hatt.

 

Lykke til da. Jeg tror dere klarer det og tror ikke du angrer om du beholder det. Det er en kort tid hvis man ser det i perspektiv og for de andre barna dine er det kjempefint med søsken.

 

Lykke, lykke til!!!!!