Pause.

[Anonymor]

Da har vi kommet så langt at vi ( meg og min samboer) ikke kommuniserer lengre. Vi er ikke forelsket.

Vi hakker på hverandre, er misfornøyde og likegyldige.

 

Han mener : Bla bla bla

Jeg mener : Bla bla bla.

 

 

Vi har hatt et ganske rævva forhold siden lillemor kom til verden. Dessverre. ( Ikke at hun var noe klamp om foten... mammas stjerne og pappas gull , selvsagt)

 

Så.

 

Av økonomiske grunner , kommer alt til å bli kaos hvis vi flytter fra hverandre nå. ( Med tanke på depositum, ikke sparekonto, osv.)

Alt går selvsagt.. men jeg vil prøve å unngå det med det første.

 

så spekulerer jeg i en pause i forholdet , som fungerer slik at vi bor sammen , men på hvert vårt rom, unngår hverandre litt ( den ene er ute mens den andre er hjemme osv.) Og selvsagt samarbeid om lillemor.

 

 

Jeg lurer på om noen har erfaring med dette?

Hvordan funker dette i praksis?

Dette er kun en tanke i mitt hode inntil videre.

 

 

 

 

[N_79]

Ikke vært ute for det du har lyst til...men jeg ba min første samboer beskjed om pause. Det endte med at det var helt slutt. Og innerst inne så visste jeg at vi ikke kom tilbake til hvrandre, så sånn sett kunne jeg gjort det slutt med en gang.

 

Men om du helst har lyst at dere skal finne tilbake til hverandre så ville jeg funnet på noe med samboeren din. Få litt barnefri og gjøre noe sammen bare dere to.

 

Det blir lett masse krangling når man har småbarn, får lite søvn og ikke får pleiet kjæresteforholdet. Noe som da kan resultere i at det blir slutt "for tidlig" om du skjønner.

 

Jeg holdt ut i 1,5år lengre enn jeg ville pga vi hadde barn sammen, familiene gikk godt sammen bla bla bla...

Men fikk ikke gjort noe med forholdet oss mellom på den tiden.

Bare like mye krangling og tull.

 

Men jeg er glad det endte sånn da. Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg gikk fra han. Og nå har jeg det så godt som aldri før.

Og han er kjempe flink helgepappa.

 

Vet ikke om jeg var til særlig hjelp. Men lykke til i alle fall

[Anonymor]

Jeg vet faktisk ikke hva jeg vil jeg....

 

Akkurat nå kjenner jeg ikke noen plass i kroppen min at jeg elsker han.

dessverre.

 

så er det så økonomisk frustrerende å skulle flytte fra hverandre også.

Trist at det er slik , men nå er det engang slik da.

 

Altså møblement , depositum, komme seg overnpå osv.

[N_79]

Hvis du ikke elsker han så sier jo det en del.

Jeg sluttet først å elske han, så sluttet jeg å være glad i han og til slutt likte jeg han ikke engang... Så for min del var løpet kjørt.

 

Men ikke bekymre deg så masse om økonomien og dette, selv om det er vanskelig.

 

Jeg regner med du har gode venner og familie rundt deg som vil være behjelpelig med alt du trenger.

 

Om du blir alene så får du i tillegg til evt lønn, overgangsstønad, småbarnstillegg, bostøtte og dobbel barnetrygd.

Du vil alltids klare deg

Det er helt sikkert.

 

Du må bare finne ut hva du egentlig vil.