:(:(:(

[Anonym bruker]

Jeg er blitt ufrivillig gravid (på pillen) og forholdet jeg er i er virkelig ikke gull og grønne skoger. Vi har minimalt med tid til hverandre, han er skuespiler på et teater og jobber hver eneste kveld, jeg er student og er opptatt dagtid.Når jeg kommer hjem i fem-tiden er han gått på jobb og kommer ikke tilbake før halv tolv-tolv, kommer ann på forestilling. Jeg har mye undervisning (forelesninger) og obligatorisk oppmøte, så kan ikke studere på kveldstid i steden for. Jeg er 5 uker og 2 dager på vei. Vi har det virkelig ikek bra sammen. Sexen er eneldig! Det har den vært fra første stund, men jeg var forelsket og trodde på ham da han sa han bare trengte tid. Tror han også trodde det. Vi er liksom bare venner. Krangler sjelden, ser lite til hverandre, men bor sammen. Lite intimitet, svært lite sex, og når vi frst har sex er det inn men penis og jokke til det går for han. Jeg ahr tatt opp dette i alle format og varianetr, foreslått terapi, barbert meg i alle retninger, vist ham hvor han skal ta, hatt på pent undertøt, overrasket ham, gitt ham komplimenter u name it. Vi har antakelig bare veldig forskjellig seksuell appetitt. Han er skikkelig lite interessert, jeg er vanvittig interessert. Nå er ejg gravid. Og må altså ta stilling til abort/ikke abort. Dette er det jævligste jeg har vært med på. For jeg er fryktelig glad i barn og har lenge ønsket meg barn, men forholdet er så dårlig at jeg ikke tror det er lurt å sette barn til verden når mor og far (kanksje kommende...) ikke elsker hvernadre nevneverdig. Jeg er fryktelig lei meg. Skal på kvinneklinikken, gynekologisk avdeling 29.september og ta abort om jeg vil, eller bestemme meg for å beholde om jeg vil. Hererguuuud, for et grusomt valgt! Velger jeg å beholde, blir jeg antakelig kjempeglad i barnet, emn jeg regner meg jeg kommer til å være veldig bitter. Blir sittende hjemme alene hver kveld, har fem år igjen av studeiene og er "bare 23" år. Tar jeg det bort angrer jeg nok og vil nok måtte gå gjennom en enorm sorgprosess. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Han er 31 år og supeklar for å få barn, samt at han er imot abort av religiøse og personlige årsaker. (jeg er skikkelig lite religiøs og møter ham dermed ikke emd forståelse på dette punktet). Vi har vært kjærester og samboere i ett år og et par måneder.

 

HJLEP:(

 

Vet ikek hvorfor jeg skeiver. Sntakelig for å lufte tankene og håpe at noen har noen kloke ord på lager. På forhånd tusen takk:/

 

[Opsideisi <3 Superfødeklar!]

Vet han at du er gravid?

Hvordan ser han på forholdet? Kjenner han det samme som deg??

Det virker som om dette er tanker du sitter inne med, men det er også viktig å dele disse med han, og lytte til hva han har å si.

 

Som du sier, så er dere veldig opptatt på hver deres kant, mye jobb og lite fritid. I en hektisk hverdag er det ikke alltid at man har overskudd til like mye sex som i andre perioder. For noen kan faktisk sex oppleves som "enda en oppgave", og forbindes med noe man må nødt til å gjøre, og ikke noe man har lyst til å gjøre. Det er ofte slik at den personen som har størst apetitt på sex, vil ha det mer, når den andre parten ikke vil. Det trenger ikke være bevisst, men dette kan resultere i et aldri så lite "sexpress". Og når man føler seg tvunget til noe, mister man gleden av det mer og mer. Hvis jeg var deg, hadde jeg sluppet tøylene helt!! Ikke nevnt sex eller invitert til sex i det hele tatt på en god stund. det er viktig at han får kjenne savnet og lysten kommet tilbake på eget initiativ.

 

Jeg tror dere har sklidd litt fra hverandre den siste tiden. Når man ikke ser hverandre på lange perioder og har begrenset med kvalitetstid, hender det ofte at man stresser med å få gjort alt det man ikke fikk tid til tidligere, og alt skal presses inn på en og samme tid. Mye verdifull tid blir brukt til å konfrontere hverandre med problemer og klage over ting man ikke er fornøyd med i forholdet, som f.eks. lite sex. Dette gjør at tiden dere bruker sammen ofte blir forbundet med noe slitsomt og stressende. Kommunikasjonen går mer på å legge skyld eller tømme sone bekymringer, fremfor positiv og problemløsende kommunikasjon.

Dere trenger dere en real prat!! Men dere må ta dere tid til det, på ordentlig. En hel kveld faktisk. Uten forstyrrende elementer. Du må gjerne lage deg en liste over tanker du har. Formuler tankene som generelle uten å legge ansvaret for dem på noen. Det er viktig å ha et åpent sinn og være villig til å¨inngå kompromiss.

Kanskje han har mange tanker du ikke har tenkt på??

 

Nå er det viktigere enn noen gang å finne en løsning. Tiden er knapp.

Ønsker deg lykke til.