Blir det bedre??

[Lillemor85]

Jeg har en datter på 6 mnder som kun vil sitte hos meg eller pappaen. Dette begynner å bli veldig slitsomt og frustrerende. Hun ble født 5 uker for tidlig og vi slet med kolikk i 4 måneder. Vi fikk mange tilbud om barnepass og avlastning i den perioden,men jeg syns det var vanskelig å skulle "låne bort" en illskrikende unge når jeg var den som visste triksene best. Etter at kolikken gikk over har det også vist seg at hun er en "krevende" ung dame...

 

Jenta vår er så heldig at hun har alle besteforeldrene og oldeforeldrene sine i live. Det er derfor mange som har lyst til å kose og holde på med henne, noe hun ikke vil ha noe av. Hvis hun sitter hos andre enn meg og pappaen så går det greit helt til hun oppdager at hun ikke er hos oss. Hun begynner å hylskrike og er helt utrøstelig helt til hun kommer tilbake til oss. Når hun sitter på armen vår igjen så går det ikke ti sekunder engang før hun har sluttet å gråte og smiler og er fornøyd igjen. Vi har fått mange kommentarer på at hun er manipulerende, bortskjemt og vrang... Jeg er uenig i at en så liten unge kan være manipulerende, men jeg vet visst ingenting siden jeg er førstegangs... Vi har fått mange velmenende råd fra familie og venner på hun ikke har vondt av å skrike litt og at hun ikke må få viljen sin hele tiden for da vil hun bli så vanskelig, men jeg får vondt i hele meg når hun skriker seg helt opp. Jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke vil sitte hos besteforeldrene sine for de ser hun ikke sjeldnere enn hver 14 dag. Jeg opplever at de blir veldig lei seg når barnebarnet de er så glad i bare skriker når hun sitter hos dem.. Hun er jo veldig utadvent og blid når hun sitter i vognen sin eller på fanget vårt.

 

Begynner å merke at vi hadde trengt litt tid for oss selv.. En tur på kino for eksempel hvor jeg og samboern bare kan være være kjærester og jeg kan kle på meg noe som er skikkelig upraktisk å amme i Folk rundt oss syns bare vi skal dra for hun må jo venne seg til andre enn oss, men jeg er veldig usikker.

 

Er det noen som har vært igjennom noe liknende som kan berolige meg på at det går over?

 

Hadde trengt noen gode råd...for jeg er ganske fortvilet over situasjonen.

 

Innlegget ble litt langt og rotete, men håper noen gidder å lese og svare på det

[Manx]

Hei! Er som å lese om datteren vår... Har slitt med det samme, og synes det til tider har vært litt slitsomt, fordi hun da blir så avhengig av meg (pappa mye borte).

Hun er 7 mnd nå, og jeg må si jeg merket forbedring da hun ble 6 mnd. Kan jo ha noe å si at din datter er født for tidlig, for jeg tror det blir bedre:)

Jeg orket heller ikke høre på at hun gråt så mye, så jeg tar henne alltid tilbake. Den hun stoler mest på utenom meg og pappan sin, er min mor, så hun fikk holde henne litt mens jeg prøvde å gå på et annet rom. Noen ganger stoppet hun da hun ikke så meg, men som regel roet hun seg ikke før jeg kom.

Det var vel værst da hun var 4-6 mnd, nå går det veldig mye bedre, i allefall med besteforeldrene!

Merker også at hun liksom må bli kjent med folk på nytt, før hun blir tilpass. Er var for forandringer generelt, er din det?

Jeg tror ikke noe på at barn er manipulerende- de gråter pga. det er eneste måten de kan si i fra på! Så lytt heller til mamma hjertet ditt, og ta henne på armen, si at alt er bra, og de ikke er farlige. Jeg gikk aldri bort fra menneskene hun gråt til, men holdt henne og liksom viste at det ikke var farlig, smilte til de osv...Prøvde å late som ingenting, ikke gjøre situasjonen "farligere" på en måte, heller overse det litt og prate om noe annet. Da roet hun seg fort.

Hadde barnevakt i 40 min her om dagen og det gikk ikke så bra. Hun gråt stort sett hele tiden og sovnet på fanget hennes av utmattelse.....og dette var en venninne av meg hun har sett jevnlig. Blir nok en stund til jeg skal ha barnevakt ja....

Får bare håpe for din skyld at det går over, det er veldig slitsomt å ha det sånn... Lykke til!

[Lillemor85]

Hun er litt var for forandringer og ukjente situasjoner, men går stort sett greit når hun er hos oss. I vognen og på armen vår så virker hun veldig utadvent og tøff. Hun smiler og "prater" til alle, men hvis de tar i henne så forandrer hun seg total og illskriker til hun sitter hos oss igjen. Syns forsåvidt at hun er enkel å ha med å gjøre for oss, men hadde vært greit å få litt "voksentid" sammen snart.

 

Hvordan liker dattern din å ligge for seg selv å leke på gulvet?? Min vil helst sitte på fanget og holder ikke spesielt lenge alene.

 

Var godt å høre at det er flere enn oss som sliter med dette. Har på følelsen at prinsessen vår kommer til å gi oss en del utfordringer fremover:p

Takk for svar

[2hærligegutter]

Mitt råd er:

 

Besøk besteforeldre/oldeforeldre oftere, la de leke med henne på gulvet, når hun har fått studert de litt og hun er opplagt nok til å ligge på gulvet å leke. små babyer husker ikke noe særlig lenger enn 1 uke av gangen, og noen trenger litt mer studie tid før de godtar menneskene.

[Lottes mamma]

Vi har det på akkurat samme måten. Skrev et innlegg om det for en stund siden. Datteren vår er bare3,5 mnd, men har vært slik siden hun var ca 10 uker. I førsten var hun slik mot faren sin også. Nå er det jeg og pappan bare som får holde henne, og som du sier - hun smiler og ler til alle når de ikke tar i henne. Vi var i bryllup for et par helger tilbake, og da var jenta vår hos besteforeldre. Hun hadde skreket i 30 min, også hadde det gått bra. Natta og dagen etterpå var hun strålende fornøyd og når vi kom bare gliste hun samme hvem hun var hos. Besteforeldrene syns det var veldig stas og jenta hadde ikke vondt av det! Lykke til:)