Er bare så lei meg!

[Gjest]

Sitter her en lørdagskveld og er veldig lei meg. Tenker på at sist helg var jeg kvalm, trett, ikke helt meg selv, og samtidig kjempeglad for å starte på 14.svangerskapsuke. Har aldri vært så dårlig før, og heller aldri kommet så langt noen gang.

 

Så kom tirsdagen og det var tid for UL. Jeg var forventningsfull og gledet meg til å se hjerte som slo. Men det gjorde det altså ikke. Husker den lamme følelsen jeg fikk da jeg så det, og hvor kald jeg ble inni meg. Gikk ut i gangen etterpå å knakk helt sammen. Måtte fylle ut papirer for utskrapning, og jeg kunne ikke se hva som stod der. Var så mange tårer.

 

Utskrapningen gikk fint. Ble godt tatt vare på. Men etterpå føler jeg meg så utrolig tom. Hadde ingen blødning før det skjedde, og har ikke blødd etterpå heller. Så det er bare plutselig borte. De andre 7 gangen har jeg liksom blødd det ut, og det har faktisk vært lettere for kroppen å forstå. Nå er det bare ikke der mere.

 

I dag er det 2 dager siden, og det går skikkelig opp og ned. Når mannen er på jobb eller sover, blir jeg såååå lei meg. Da kommer alle tankene og jeg klarer ikke stoppe å gråte. Må ringe eller vekke han for å få trøst.

 

Går jeg i butikken, minnes jeg hvor kvalm jeg ble av lukten. Kikker jeg i kjøleskapet, kommer jeg på alt jeg ikke klarte å spise. Tar vi oss en tur, husker jeg hvor lite jeg orket. Å som jeg skulle ønske at det var sånn fortsatt. Alt rundt meg minner meg om at jeg ikke er gravid lengere, og det gjør så vondt. To svigerinner har termin når jeg hadde, og de har nettop sett at det lever. Og ser jeg meg selv i speilet, kjenner jeg at jeg blir lei meg av å se kroppen min. Den danner nemlig antistoffer mot fosteret, så det var umulig for det å kunne utvikle seg normalt. Og blir jeg gravid igjen, ender det nok med det samme....

 

Det er et lyspunkt likevel. Vi kom hjem fra Thailand før jul i fjor med vår skjønne sønn! Han er en solstråle som gjør at jeg glemmer meg selv av og til. Og at jeg har han og mannen min er noe jeg er utrolig takknemlig for. Så får vi se om det blir en lillebror eller søster fra samme land om litt. Og det er virkelig en trøst på dager som dette.

 

Takk for at du ville lese alt dette. Måtte bare få det ut en plass, og brukte denne siden. Vet at dere her inne har opplevd mye av det samme, og at det sikkert er flere enn meg som kjenner hva det gjør med kropp og sinn å gå gjennom nok en abort.

[kirsty*2barnsmamma]

Kjære deg! Føler virkelig med deg, så forferdelig å miste i 14.uke. Så uventet, for et sjokk dette må være for dere! Er ikke så mye jeg kan si for at du får det bedre, men jeg sender deg mange gode tanker, og en kjempestor trøsteklem!

[Ronja-73]

Dette var veldig trist å lese. Føler med deg. Stooooor trøsteklem fra meg også

[evigoptimist]

Føler veldig med deg, vet bare så altfor godt hvordan du har det!

Det er kjempetøft å gå gjennom slikt gang på gang..... vanskelig for andre å forstå.... Håper virkelig du lykkes med å få en lillebrøster til lillegutt, uansett om det blir fra egen mage eller ei!

Ta vare på deg selv i tiden fremover - stor trøsteklem

fra

[Mammaen til Daniel og Ida :O)]

Hei. Føler med deg, det må jeg virkelig si.

 

Er relativt ny her inne på forumet. Mistet for 3 gang i går. Bare et lite spm. Når man danner antistoffet mot fosteret som du skriver, er det ikke noe man kan få som hjelper. Ble kjempeervøs her jeg nå for at dette også gjelder meg. Skal til utredning på Riksen om en stund..

 

 

klem

[Gjest]

Hei Baby08, 7pp etter SA

 

Takk for medfølelese, og skjønner at du også har det litt tungt akkurat nå. Ved utskrapning sendte legen fosteret inn til undersøkelse for å se om jeg virkelig danner antistoffer mot det. Det skal også skjekkes for alvorlige genfeil. Får svar om noen uker. Har også tatt alle blodprøvene som kan gi svar om det er blodpropper eller annet som gjør det. Så vi vet ikke helt enda, men håper på svar snart.

 

Når det gjelder antistoffer, så fikk jeg påvist en svak grad av lupus i fjor, det er en kronisk sykdom der det dannes antistoffer mot kroppens indre organer. Var da alvorlig syk, og det gikk verst utover lever og galle. Da legen hørte at jeg hadde mistet så mange ganger, sa han at det kunne være en sammenheng, og at kroppen ser på fosteret som en fiende, og dermed gjør alt for at det skal bli støtt ut.... (Uff at kroppen kan være så stygg med seg selv :-( )

 

Dersom prøvene viser at det stemmer, skal jeg få kortison og blodfortynnende neste gang. Skal sette inn egg jeg har fryst ned, har 6 stk etter IVF-forsøk for 4 år siden. Da er sjansene store for at det vil gå bra,sier alle legene jeg er i kontakt med. 95% faktisk.... Men er det ikke antistoffer som gjør det, men blodpropper rundt embryoet, holder det med blodfortynnende sprøyter (Klexane) og Albyle-E. Begynner med medisiner FØR jeg blir evnt. gravid. Dette har hjulpet mange som har diagnosen Habituell abort.

Til vanlig er det jo ikke så lett å vite når en blir gravid før noen uker er gått, men jeg er heldig som har egg på frys, da er det i alle fall sikkert når det settes inn i meg.

 

Masse masse lykke til i utredningen. Håper de finner ut hva som gjør det slik for deg og at det er enkelt å gjøre noe med det. Det er jo litt av en påkjenning å oppleve det å miste gang på gang. Unner ingen det, og ønsker virkelig at det ikke er lenge til du får oppleve det å bli mamma!!!

[Mammaen til Daniel og Ida :O)]

Tusen takk for et langt og nformativt svar amelie 1. Det satt jeg pris på.

 

Var på Volat i dag og utredningen er i gang Tok kromosomtesten i dag, så skal jeg ta de andre prøvene når jeg får min første mens igjen. Så snakket legen om hysteroskopi eller noe. Trodde jeg ville slippe det iom at jeg hadde en laproskopi i mars i år grunnet en annen utredning for barnløshet... Blir mye utredninger gitt. Det var derfor vi valgte Volvat nå også, siden vi orker ikke å vente mer. Brukte så lang tid på den forrige utredningen for barnløshet.. Stod i kø på riksen for inseminasjon og Ivf, men ble gravid to ganger på rappen nå etter laproskopien.. Som da ikke endte så bra. Har en Sa fra før også. De fant bittelitt endometriose på blære mi, men dette ble fjernet og je er overbevist om at dette gjørde at jeg iallefall ble gravid... Mitt største marerrit er at det kommer tilbake før jeg finner ut hvorfor jeg mister ( om jeg gjør det da), slik at det blir vanskelig å bli gravid igjen.. En evig runddas dette... huff.

 

Så i løpet av to år, som vi har pørvd har jeg vært operert for celleforandringer, laproskopi, en kirurgisk abort og kanskje hysteroskopi... Men alt for barn...

 

tenkte bare å fortelle litt om meg selv.

 

Masse masse lykke til videre emeline og håper av hele mitt hjerte at du får det til..

 

kle. fra meg

[Ønsker..]

hei emeline.

herregud så forferdelig å lese om.. sitter her med helt blanke øyne og synes det er så ufattelig trist..

man tror jo at ting er i orden når man er over den "magiske" grensen..

uff. føler så med deg og vet at dette er kjempe vondt. nå har jo ikke jeg mistet i 14 uke. men første gang jeg mistet så var jeg 12 uker på vei. er jo helt grusomt. man har vært på sjekk og sett hjerte slå og trodd alt har vært greit og så plutselig mister man.

nei dette synes jeg var kjempe trist.

sender deg mange mange gode tanker!!

[melina, glad mamma]

Kom over dette innlegget som jeg skrev for litt over ett år siden (som emeline1). Og tenk at 10 mndr senere satt jeg med to små vakre jenter!!! Ufattelig, og helt fantastisk!

 

Fikk veldig mye god hjelp her inne, så takk alle sammen. Det er så bra at vi kan dele sorger og gleder, gode og dårlige erfaringer. Derfor fikk også jeg mot og lyst til å prøve igjen, og fikk lønn for strevet og det dobbelt opp.

 

Håper det gir pågangsmot til mange flere her inne som opplever å miste igjen og igjen og igjen. Ikke gi opp! En gang vil det kanskje lykkes!!!