Det med oppdragelse er ikke akkurat lett...

[Anonym bruker]

Vi har nå ei datter på 13 måneder. Når hun gjør noe vi mener hun ikke bør gjøre så sier vi fra at sånn gjør vi ikke, da kan du få vondt el.l. Om vi mener hun bør komme til oss for vi skal ta på klær så sier vi at hun skal komme et par ganger. Hun står da som regel og ler og da går vi bestemt bort og henter og kler på. Selv om hun protesterer på det. Når hun spiser sier vi at hun må sitte stille og spise maten sin, viser hvordan hun skal spise når hun griser osv. Vi er jo ikke sinte på henne, men vi er bestemte og gjør det samme i samme situasjon hver gang noe oppstår.

 

Vi mener jo det er viktig å være konsekvente og starte med noen regler selv om jenta er lita og tenker at en dag har hun lært det. Det ser vi jo også da.

 

Men så sitter da moren til samboer og søstera og sier uansett hva vi gjør; hun er jo bare 1 år da og da er det normalt å grise, å se på han da - skal vise hvem som bestemmer osv. I alle situasjoner må de kommentere det vi gjør. Mens datteren der ikke hører på noe og får gjøre som hun vil. Det er litt sånn nei nei JA.

 

Er vi virkelig helt på jordet her? Er vi så strenge et barnet vårt har det vondt? Det skal sies at hun overøses med ros og kos og lek og sånn. Er det bedre å vokse opp med ukonsekvente foreldre enn med konsekvente foreldre?

 

Jeg jobber som pedagogisk leder på småbarnsavdeling, og jeg har jo en god del innblikk i barn og deres utvikling. Ja, jeg vet at små barn gjerne griser med mat, løper unna når vi vil de skal komme og alt det der Er det virkelig så galt å lære de noen regler og normer, lære å oppføre seg og spise pent. Lære seg å høre på beskjeder. Har jeg tatt så feil når det gjelder å starte tidlig med å lære sånt?

 

Jeg føler meg jo som verdens strengeste og værste mor på oppdragese i nærvær med dem.

 

Hvordan gjør/har dere gjort det med oppdragelse av deres små?

[LINDA***]

Syns det var vel tidlig å bli så bestemt. Hun er bare 1 år! Men for all del, hvis du vil si og gjøre det samme om og om og om igjen fra denne alderen, så hversågod.

 

Svigerinna mi har gjort det samme på dattera si siden hun var 6 mnd!! Hun er snart 2 år, og hun veit ikke alltid hvordan man skal "te seg" til enhver tid.

 

Sønnen min på 16 mnd - ja, vi er konsekvente på bordskikk osv, men ja, vi er slepphente også. Alt til sin tid. Det er jo når han kan svare/snakke tilbake om følelser og ting at man kan belære litt ordentlig. Syns ikke man skal være så ufattelig streng på alt mulig. Vær heller litt på go'fot med kid'n, så kommer man så man bedre ut av det;)

[Brenda med 2 ute]

Well.

Jag retter henne ikke når hun griser vad matbordet, det er utrulig viktig at de små blir kjent med maten og at de får smake på sine premisser. Nå får hun jo noe nytt hver dag nesten og da er det ikke rart at hun tar på maten og føler seg frem.

Når hun blir lei og kaster ting på gulvet og når man ser at hun tuller, da avleder jeg henne. Da er hun mett helt enkelt. Så små trur jeg ikke har følelse for bordskikk eller ei.

Etterhvert når tiden er inne da kan man ta de kampene.

Men dette er min mening da.

Hørte en psykolog snakke om ja og nei situasjoner når det kom til små barn. Og det rette er visst å avlede og ta de ut av situasjonen. Et lite barn forstår ikke konsekvenser i den alderen, og det er det jeg har i bakhodet.

Gidder ikke å mase og være "bestemt" mot en som ikke kan forstå hvorfor.

Selvfølgelig sier jeg nei og forklarer jeg også, men jeg velger mine fighter. Om jeg skulle si nei ørten ganger ved middagsbordet blir jeg sliten og hun blir lei av meg og maset og det blir ikke en hyggelig matstund.

Men når hun er på vei mot noe farlig så sier jeg nei og avleder.

 

Det er sånn vi velger og gjøre ting.

Regner kallt med at hun har bordskikk og kan kle seg selv til konfirmasjonen;)

[Anonym bruker]

Jeg ser av innlegget mitt at det kanskje ser ut som om vi er litt vel bestemmende eller oppsatt på å lære barnet vårt rett og galt. Så ille er det riktignok ikke, vi er jo klar over at hun er ett år.

 

Det jeg mener er at når barnet griser med maten så viser vi hvordan hun skal spise, hun blir jo ikke tatt bort fra bordet, nektet mat og det som værre er om hun ikke gjør som vi sier. Jeg er veldig klar over hvor viktig det er å få en positiv ramme rundt måltidet. Men det er klart at når hun reiser seg opp og står i stolen må vi være konsekvente sånn at hun skjønner at dette kan være farlig. Får hun lov en gang, men ikke neste blir jo forvirrelsen stor tilslutt.

 

Og om hun ikke vil kle på seg så kler vi på alikevel selv om hun protesterer. Man må jo ha på klær når man går ut. Men vi kan da tøyse og tulle med klærne vi og. På stellebordet om morgenen leker vi gjerne på klærne, kiler på tærne osv.

 

Men jeg mener at ting som faktisk kan være fare for en selv er det jo greit å lære at er farlig. Plutselig når barnet er tre år er det farlig og de får ikke lov lenger.

 

Nei vi har ikke noe hitlerstyrt hjem her altså, i dag har ikke ordet nei vært nødvendig så så strenge rammer har vi ikke. Vi avleder jo også mye der det passer bedre, eller overser ting som er av mindre betydning.

 

Men jeg blir bare litt overrasket når noen mener at det ikke går ann å være konsekvente til slike små på noen som helst områder.

[Brenda med 2 ute]

Seff skal man være konsekvent, hun får ikke stå på stolen eller gå ut uten klær her heller. Noen ganger er det krig under påkledning, men sånn er det nok med de fleste barn. De vil jo ikke miste kontrollen...like lite som vi vil det. Tenk om noen skulle kle på deg mens du satt på fanget. Ikke så morro, hehe. Men klær mm på og tid har man ikke all verdens av altid.

Men jag maser ikke, og det gjør sikkert ikke du heller. Men finner på noe annet lurt.

Men altså grenser er forskjellige hos alle og det er forskjellig når man velger å ta det opp med barnet. Men akkurat nå får hun grise og drive som hun vil. Vi viser jo hvordan hun egentlig skal gjøre det her, men motorikken hennes er ikke der ennå. Så da blir det sånn så lenge.

 

Men ja det er klart det er vansklig med oppdragelse mange ganger.

Jag sliter jo av meg håret i frustrasjon de dager hun ikke vil spise...

 

 

Ha en god lørdag

 

 

 

[Anonym bruker]

Sånn til syvende og sist ble i grunn dette ganske likt. Hehe. Bare ikke lett å forklare seg i frustrasjon:-)

 

Ja hun griser med maten, men vi kan samtidig vise henne hvordan i gjør det.

 

Er bare litt lei av å bli latteliggjort hver gang vi er sammen med de. Om vi sier se, klarer du å gjøre slik og tar en bit av skiven så ler de og forteller at hun er et år og at de ikke skjønner slikt som om vi gjorde noe alldeles galt. Og skal vi kle på jakka og hun ikke vil så må vi skjønne at vi bare må vente til hun vil, og da kan det jo ta evigheter. Skjønner jo i grunn hvorfor de kommer for sent hver gang det er middag hos moren da....

 

Jeg betviler egentlig ikke mine evner som mor og snuppa er verdens blideste og fornøyde frøken så vi har antakelig ikke feilet veldig:-)

 

Fin lørdag til deg og:)

[Snilse]

Kjenner at jeg blir ordentlig irritert når jeg leser innlegget ditt. Man skal ikke undervurdere ett åringer. De kan så utrolig mye! Jeg er helt enig med deg i hvordan dere gjør. Det er viktig med konsekvente foreldre. Det skalper trygghet og forutsigbarhet for barna. Selvfølgelig skal man velge kampene. Og barna skal få lov å prøve og feile. Det lærer de av.

 

Syns du skal ta en prat med moren til samboeren din og søsteren. Det er rett og slett ille at de kan si sånt når dere prøver å være bevisste på deres rolle som foreldre. Tenk om de forsetter med det når datteren deres blir eldre og. Det vil jo slå helt feil ut i forhold til deres datter når de undergraver dere.

 

Ett åringer KAN og de FORSTÅR masse!!!!

[Anonym bruker]

Takk for det. Jeg mener og at ettåringer kan og forstår mye og mye mer enn mange tror. Jeg skrev litt om det på anonymforum og. Virker jo som om mange mener man ikke skal si noe til barna fordi de er så små og dermed skal de få prøve seg frem som de vil.

 

jeg skjønner at første innlegg kanskje var litt lett å misforstå og vi kanskje virket vel strenge, men det å snakke med barnet sitt og vise hva som er riktig/eventuelt ikke bra er gull verdt fra de er såpass små.

 

Heldigvis har jeg den jobben jeg har som gjør at jeg stoler på det jeg gjør og fortsetter med det på tross av kommentarene, men man begynner jo å lure om man har forstått ting helt feil:-) De har heller ikke tiltro til min utdanning da, spør om råd angående barnet som er litt vanskelig å ha med å gjøre. Jeg svarer og de ler nesten av det.

 

Godt å se flere som ser ettåringens kompetanse...