Fortelle eller vente?

[Anonym bruker]

Hei alle sammen!

Vi ønsker noen råd, tanker, eller erfaringer angående om man skal fortelle, eller vente med å fortelle, at man er i gang med en prosess for å bli gravid.

 

Noen av de tankene vi har er at om man forteller så blir det enklere ved at man slipper å "lure rundt" men det er på den andre side ikke sikkert at man blir gravid.

 

Vi står på vent for å ha journalsamtale på Stork. Etter dette må man vel regne med noen turer til Danmark. Vi har forstått det slik at man ikke kan planlegge nøyaktig når man får eggløsning og det blir dermed vanskelig å feks søke permisjon spesielle dager. Hvordan gjør man dette i forhold til arbeidsgiver?

 

Fortelle eller vente?

 

Håper noen har noen råd, tanker eller erfaringer om dette. Vi blir veldig glad for tilbakemeldinger:)

 

[Tjorven1]

Hei - dette har blitt diskutert mye her, nettopp pga det du skriver - at alt styres av når el kommer.

 

Det er så mange her som har gruet seg til å fortelle sjefene sine om hva de holder på med. Og i alle tilfellende har det gått veldig bra, i alle fall 2 av tillefellende som det er skrevet om her, har de fått en enorm overaskende støtte fra sjefene, og en før jul i fjor fikk vel også økonomisk hjelp? Mener å huske det.

 

Det er kun en jeg vet om her som har valgt å ikke si det til sin sjef, pga sjefens personlighet - men det gjør jo at turene til DK blir kjempe vansklig, også pågrunn av at vedkommende ikke kan melde seg syk, pga sjefen kan følge med på bilen.

 

Nei, har dere helt greie sjefer ville jeg fortalt det - en av mine nærmeste venner ville ikke fortelle om ivf sin til sjefen sin, jeg mannet henne opp til å fortelle det (jeg kjenner til sjefen hennes fra før, som en hyggelig og real kar, men hun hadde litt anstrengt forhold til han), og det viste seg at sjefen og kona også holdt på med ivf. så nå for hun fri til sykehus besøk - og har fått en enorm støtte i sjefen.

 

Som arbeidsgiver vet du veldig godt at ansetter du kvinner mellom 20-45 år så kan det komme barn, og at det passer ofte dårlig, men gud så hyggelig! -Og som arbeidsgiver må jeg også si at ansetter du nå gutter i samme alder, må man være forbered på at de også blir borte i flere mnd pga pappa perm - og det ER så godt å vite ut i fra ett likestillings synspunkt.

 

Jeg synes dere skal fortelle det jeg, med mindre dere ikke har sjefer med psykopatiske trekk - da bør dere ikke finne på å gjøre det.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har valgt å ikke si noe på jobb. Jeg kommer til å ta ut feriedager e.l. Jeg kan også ta med meg pc'en og evt jobbe på flyet etc. Nå har jeg bare vært nedover en gang og var så heldig at det fallt på en søndag. Kan jo være at det blir vanskelig å forklare bort mange enkelt feriedager på kort varsel. Jeg vet aldri helt når jeg får eggløsning, så det blir jo å ta fri på VELDIG kort varsel, men det skal stort sett ikke være noe problem

 

Jeg er litt engstelig for å si noe fordi jeg vet at det ting kan spre seg litt hvis ledere snakker sammen etc. I tillegg så vil jeg ikke at dette skal påvirke mine fremtidige arbeidsoppgaver. Jeg har et veldig godt forhold til sjefen min og han er veldig empatisk, men jeg er usikker på hvordan dette vil påvirke hvilke oppgaver jeg får etc. Jeg vil tro at han da underbevist vil planlegge for at jeg blir gravid og få barn (og det kan jo ta både tid og kanskje aldri skje)

 

Det er jo mulig jeg må revurdere dette standpunktet senere, men foreløpig så føler jeg det er best for meg å holde det for meg selv på jobben. En kollega vet, men hun står meg nært også privat.

[Anonym bruker]

Skulle det vise seg at du trenger en del forsøk, så kan det på sikt bli en stor lettelse for deg IKKE å ha fortalt leder eller kolleger om prosjektet. Oppfølgings spørsmål til hvert forsøk, samtidig som du kjenner på nedturen etter mislykket forsøk - ja, så kan det være lurt å ha skjermet seg selv for påkjenningen det vil bli ned spm og forventninger (I know..). Stresset med å reise, spontan feriedag osv., var for meg heller å foretrekke. De jeg kjenner i dette gamet, og vi er blitt noen med tiden, har ikke fortalt sin leder om prosjektet - uavhengig om leder eller kolleger er ålreite folk. Vi er i allefall enige om det har vært og er det beste for oss.

 

Den dagen man blir gravid er det bare kos og med stolthet kunne fortelle nyheten, kanskje heller da fortelle jobben om den vanskelige veien til målet ?!

 

 

[Storkmor?]

Jeg har valgt å være fullstendig åpen om planene mine. Jeg forteller om det til både nære og fjerne - hvis det faller seg slik. Jeg ser på det som å "varme opp omgivelsene mine", på en måte. Hvis jeg lykkes, vet alle hvor mye jeg har ønsket dette, hvordan jeg har reflektert og følt rundt valget mitt, og vil derfor også møte barnet med åpne og omsorgsfulle armer. Dessuten synes jeg jo å få barn med donor er et utrolig interessant tema! Det berører masse etikk og grenser og emosjoner - og innbyr til gode samtaler. Jeg står ved startstreken til første forsøk og har bestemt meg for ikke å fortelle alle om eksakt når jeg drar. Jeg tror helt sikkert det å være helt åpen også kan være veldig tøft hvis man opplever skuffelser etter skuffelser. Men for meg som er singel er det likevel viktigst at jeg sørger for at jeg kan snakke med menneskene som til daglig er rundt meg - også hvis jeg ikke lykkes. Min sjef vet også - og det kjennes riktig.

[Chaiemae]

Antall venner og familie som vet om mine forsøk øker bittelitt for hvert forsøk. På jobben derimot er det ingen som vet det og det er jeg glad for. Det ha jo vist seg at dette tar lengre tid enn jeg først regnet med og jeg ser på jobben som et fristed hvor jeg kan koble av fra tankene om IVF. Tror det hadde vært utrolig tungt dersom alle på jobb hele tiden skulle spurt om hvordan det går og spesielt etter et negativt resultat hadde det vært tøft. Blir jeg gravid så kommer jeg til å være veldig åpen om måten ting er blitt gjort på.

[maleen]

Vi er åpne med det vi gjør hos sjefene våre. Det er veldig greit. For de er helt utrolige med å hjelpe til å legge tilrette slik at vi får reist nedover. Er også åpne til noen av vennene og arbeiskollegaer. Har ikke fortalt det til foreldre. De skal få den samme gleden av å få beskjed om at de skal bli besteforeldre som de som slipper å reise ned til Stork og lignende klinikker. Vil ikke at de skal beskymre seg med oss. De lurer jo litt da.