Provosert abort - dessverre!

[Anonym bruker]

Noen som kan gi meg råd, trøst og mot?

 

Sånn er historien:

Jeg har hatt en kirurgisk abort tidligere, for nesten 10 år siden. Jeg sverget da på at jeg aldri skulle havne i den situasjonen igjen. Dessverre har jeg det! Vi vil egentlig beholde barnet og gi et søsken til barnet vi har fra før, men vi har uventet funnet ut at vår økonomiske situasjon ikke gir rettigheter til fødselspenger. En allerede anstrengt økonomi vil havne i grøfta, dvs at vi ikke har økonomi til å ta i mot nok et barn. Vi har forsøkt iherdig å finne en løsning, snakket med både advokat, sosionom og NAV, men det endte likevel med en søknad om abort.

 

Jeg gruer meg sånn!!

Bakgrunnen for aborten er nå en ting (at vi egentlig gjerne vil fullføre svangerskapet). Den gjør det ikke lettere selvsagt, men det er selve inngrepet jeg er mest redd for. Det var derfor jeg sverget på at jeg ikke skulle havne i samme situasjon igjen. (Utskapring etter en spontan abort kan en ikke noe for, men jeg sverget på å aldri være slurvete. Da måtte jeg i så fall bære fram barnet).

 

Det jeg syns er vanskelig er den sårbare situasjonen: En "full operasjonssal" skal ha mitt underliv som fokus - mens jeg ligger i narkose... Hvor fælt det er å ligge i en fellessal for all dagkirurgi og grue seg i timer, være iskald pga at du ikke har spist og har nerver.

 

Jeg er også veldig redd narkosen. Det har med kontroll å gjøre, men mest av alt faktumet at ikke alle tåler alle narkosemiddel. Min venninnes mor fikk hjertestans pga nettopp dette. Hun ble gjenopplivet, men sånt setter en støkk. Videre har jeg sett eksempler på at folk ikke har fått nok surstoff pga de har blitt dopet ned for heftig (??), og dermed blitt grønnsaker.

Slike hendelser er selvsagt sjeldne, men det har dessverre gjort noe med psyken min. Jeg vet også at det er en lett narkose jeg vil få. Inngrepet varer bare 10 min. Samt at jeg har "overlevd" dette tidligere. Det er antagelig samme narkosemiddel som brukes ennå. Men følelsene mine hører ikke på fornuften!

 

Dette får selvsagt aldri blitt "morsomt", kun noe en må gjennom. Det er bare det at min angst er litt ekstrem. Noen råd å gi?

 

På amathea sine nettsider står det at en kirurgisk abort også kan utføres i lokalbedøvelse, men det har jeg aldri hørt om. Noen som kjenner til det?

 

Vil det være en ide å ta opp problemet mitt på forundersøkelsen? Spørre pent om samboeren min være sammen med meg før og etter?

 

En ting til:

Legen anbefalte meg å sette inn hormonspiral under inngrepet. Jeg har hatt planer om å få en slik satt inn, så på en måte er det en gylden anledning. Men har lest her at noen blødde så lenge pga de begynte med hormoner (p-piller i dette tilfellet) med en gang etter inngrepet. Samt at inngrepet tar kanskje litt lenger tid pga dette? Mer vondt?

 

Tusen, tusen takk til de som ønsker å gi tilbakemeldinger!

[Anonym bruker]

Hei, jeg vet ikke om jeg egentlig har noen råd å komme med.

 

Jeg forstår det slik at du har bestemt deg for abort, men at det er selve inngrepet du gruer deg for ?

Jeg har gjort det 2 ganger før dessverre og alt gikk bra med meg under inngrepene. Jeg var også litt bekymret for narkosen, men tenkte som deg at jeg hadde jo tålt det før. Tror ikke du skal bekymre deg for akkurat det. Du har tålt det før, og det er veldig liten dose man får.

 

De som utfører aborten ser hundrevis av underliv hvert år, og tenker helt sikkert ikke over det på den måten du tenker på.

 

Men hvis du er så veldig bekymret for kirurgisk inngrep kan du vel kanskje ta en medesinsk abort (piller) ? Da kan du være for deg selv.

 

Jeg har forresten fått satt inn spiral før uten narkose og det var ikke vondt. Var litt redd for det, men jeg kjente nesten ingenting. Og da jeg tok den ut, merket jeg det ikke en gang.

 

Skjønner jo ut fra innlegget ditt at du er veldig bekymret for dette. Jeg råder deg til å ta det opp med legen/sykehuset på førsamtalen før evnt abort. De kan sikkert forklare og berolige deg.

 

Lykke til :-)

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svar :-)

 

Det er for sent med medisinsk abort. Jeg har lett etter en løsning, slik at vi kunne fullføre svangerskapet, og det tok tid. Så nå er kirurgisk abort eneste utvei.

En medisinsk abort er ikke en "søndagstur i parken" heller har jeg forstått. Mer smerter, mer blod, lengre prosess og du ser hva som skjer. Men en slipper narkose.

 

Takk igjen, det hjelper når andre forsøker å berolige!

[Anonym bruker]

Må bare få si at jeg har forferdelig vondt av deg! En vond avgjørelse å ta og ingenting blir bedre av å være så redd =(

 

Jeg er helt sikker på at det er lurt av deg å snakke med legen på forhånd og fortelle akkurat hvor redd og usikker du er. De er nok vant til det. Dette går nok bra, det er jo for ren rutine å regne for de legene som utfører inngrepet =)!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Nå er aborten utført. Jeg føler at jeg har stengt av for den delen av meg som kan bli lei seg.

 

Når det gjelder det som foregikk på sykehuset var det noe som gikk bedre enn forventet og noe som ikke var så ok.... Får ta det siden.

[Anonym bruker]

Varme tanker til deg!

 

[Anonym bruker]

Herfra også. Huff så fælt å måtte ta abort på det grunnlaget deres. Snufs. Kunne man ikke bruke noen skattepenger på f.eks. folk i din situasjon..... men det er vel en helt annen diskusjon. Håper det går bedre med deg. Syns også det står respekt av avgjørelsen din da barn ikke bare kan leve på luft og kjærlighet, men at det også må være et par andre rammer til stede, som feks en stabil økonomi.