April: lilleA06og08 (samme som 3.tri)

[my71]

 

Hei igjen. Veldig hyggelig å se deg på forumet altså. Akkurat som du nevnte får jeg også flashback tilbake til 2006. Det er både kort tid siden, samtidig som jo det er en evighet siden. På mange måter føles det uvirkelig at ikke sønnen min "alltid har vært her". For på en måte føles det sånn.

 

Trist å høre om din fødselsopplevelse. Du skriver at fødselen satt deg ut. Det høres ut som ting har gått så fort, både med fødselen og for de ansatte at det ble veldig mye rundt deg. Ikke rart du følte deg litt utenfor det hele. Fødseler er dramatiske store ting hver gang uansett. Det er jo tross alt noe av det største vi opplever. Og det å oppleve at "det er en hektisk vakt" passer liksom ikke inn i at det for hver enkel av oss tross alt er noe av det aller mest spesielle som skjer. Men det største er at du nå etter, en drømmefødsel og en skremmende-fødsel, sitter der med to velskapte barn.

 

Å, jeg får helt vondt i magen av å lese dine beskrivelser av storebror som går vekk i barnehagen når alle ungene skal titte på babyen. Visst er det dramatisk for de små 2-åringene våre å bli storesøsken. Men det er nå viktig erfaring uansett hvordan det svir i foreldrenes hjerter. Jeg er veldig takknemlig og glad for at vår sønn ikke skal være enebarn. Hadde jeg vært yngere hadde nok jeg ønsket enda flere søsken...men for min del er nok dette siste. Er jo 37 år, og tenker at jeg skal være takknemlig om alt går bra denne gangen også. Tenkt at du husker at vi hadde en hund. Den er gitt bort til en i familien p.g.a. allergi. Det ble til slutt helt umulig å fortsette å ha ham, særlig under ammeperioden siden jeg ikke kunne spise allergimedisin hver dag, Det var trist å gi ham fra oss, men vi er masse sammen med ham i ferier og kan låne han når vi vil. Vår sønn har gått i barnehage siden han var 1 år. Han stortrives, men det blir lange dager og det er nok mulig at vi på sikt tenker oss å gå ned til 80% stilling. Begge har lyst, og vi tenkte at det var mulig å ta 1/2 år hver annenhver gang. Jeg må smile når du skriver om saften som helles på bordet og løken som kastes på gulvet....det høres veldig kjent ut :-) Jeg synes 2 års alderen er helt fantastisk alder, men det har også sine utfordringer å puste med magen når viljen skal utvikles :-)

 

Det stemmer at jeg var nokså preget av søvnmangel sist. Det var mye p.g.a. igangsettingen på tre døgn der jeg så og si ikke sov, også var jo sønnen min en av de mest lydkynninge på avdelingen etterpå. Han gråt mye de første 3 mnd. Det viste seg jo til slutt av han fikk for lite mat. Det var noe galt med utdrivningsrefleksen min, slik at han måtte slite veldig for å få nok mat. Når han var tre mnd fikk jeg en hormonnesespray som endret det hele. JEg glede meg til å ha litt mer erfaring denne gangen. Hvordan har det gått med deg og søvn denne gangen? Håper at erfaringen har kommet godt med, og at det også har vært bedre denne gangen.

 

Faktisk så gruer jeg meg til fødselen denne gangen. JEg gjorde ikke det sist noe særlig. Stolte på urkvinnen og at dette har kvinner i alle generasjoner før meg gjort. Men så dukket det ikke opp noe urkvinne som hjalp meg gjennom vaginalfødsel. Det ble keisersnitt, og jeg slet litt med "dårlig samvittighet" i etterkant. Det er jo helt irrasjonelt men sånn følte jeg det en tid. Det som e verst denne gangen at jeg dessverre kom over en artikkel her på bim om at man kan "revne" i livmoren hvis man har hatt keisersnitt. Ulempen med internett. Det er ikke alle ting vi trenger å vite om. Det er visst 1-2 % sjangse for at livmoren kan revne under riene når man har hatt 1 keisersnitt fra før. Hvis kvinnen har hatt 2, så anbefales hun ikke vaginal fødsel. Jeg må si at jeg gruer meg veldig til å ha disse tankene i hodet, og samtidig fokuserer "positivt på riesmertene og fokusere på pusten". Huff. Gleder meg til det er over.

 

Oj. Ser at det ble masse tekst her. Alt god til deg lilleA og ha en god dag.

 

[lilleputt]

hei!! tok sånn tid før jeg fant dette innlegget, men her er jeg:) skjønner du gruer deg for fødselen..det gjorde jeg veldig denne gangen, og ville ikke tro på at det var lettere andre gang som alle sa.- men det var det jo!! har og ei veninne som brukte veldig lang tid sist, og der det tilslutt ble ks pga at hun ikke åpnet seg nok og forsterlyden sank. denne gangen fødte hun vaginalt og fikk en helt fantastisk opplevelse.. jeg hadde lest mye skummelt her på BIM sist, og tenkte at det ville jeg ikke gjøre denne gangen så det hjalp veldig for min del! har aldri hørt om noen som har revnet livmor noen gang, så det bør du ikke bekymre deg for...sist var jeg veldig redd for å revne så jeg fryktet og ventet bare på det verste på slutten og det kom jo og jeg syntes det var så utrolig vondt! denne gangen hadde jeg bestemt meg for full pakke med bedøvelse, i alle buger og kanter, men det ble det ikke tid til!! ble litt panisk av det,men det gikk jo. kan jeg gi deg et råd eller tips, er det å be om bedøvelse i åpningne(lokalbedøvelse). for når huet skal ut kan du kanskje slippe den værste sviinga. det viktigste er nok å tenke rasjonelt, og tenke at her har "noen", om ikke du, full kontroll selv om det er vondt, og at man tåter utrolig mye smerte under fødsel før det går veldig galt med oss. frykten er kanskje den verste trusselen. jeg har hørt om mange som synes det værste er når de mister kontrollen, og det var kanskje dette som skjedde meg denne gangen...det var om å gjøre å ikke føde for fort, eller i vertfall før vi var inne på føden, og jeg merket at jeg ikke kunne styre det i det hele tatt.... hun kom jo bare i sitt eget tempo!

ang søsken. helt enig med deg, vi kan ikke gi dem større gaver enn søsken....barseltiden min var en lykkelig men og en vemodig tid med tanker om "det som var". følte dette ville bli en ny tid framover og tenkte med vedmod over gutten min som måtte dele oss og alt han kom til å erfare følelsesmessig framover... jeg er og var så knyttet til han. det har vært lenge han og meg, og nå kom en liten inntrenger til..

vi har latt han delta på det messte når det gjelder henne og latt han kose så mye han vil..nekter han aldri adgang til henne, sier at det er HANS lillesøster, han kan kose så mye han vil. i barnehagesettingen er det bare han som får lov til å kose henne farvel og bare han som hun vinker til. tror dette får han til å føle seg spesiell for henne, og så tenker jeg at det er stas for han å få gjøre det som alle de andre barna har lyst til å gjøre men ikke får lov til.

 

hadde din gutt kolikk forrige gang, eller var han bare sulten?

du kan kanskje skaffe deg neseprayen på forhond denne gangen så slipper du den strevsomme tiden med dårlig utdriving?

 

hei så lenge.(sikkert mye skrivefeil, men orker ikke lese gjennom, bær over med meg!)

klem fra meg

 

[my71]

Takk for gode tips og råd. Skal huske på både lokalbedøvelse og skaffe den nesesprayen i god tid før fødselen (hvis legen går med på det vel og merke :-)

 

Har hatt omgangssyke som ikke ville gi slipp. Plaget begge veier og kvalme. Var hyppig hos lege p.g.a. det siste tiden, og på fredag fant de 2+ proteiner i urinen. Aldri hatt spor av det tidligere, så det var litt urovekkende. Håper det finnes en annen forklaring enn sv.skapsforgitning.

 

Det høres ut som dere er veldig flinke til å forebygge søskensjalusi og gi den lille eldstemannen masse plass :-) Ta vare.

[lilleputt]

KJÆRE DEG!

jeg lurer sånn på hvordan det går med deg? tiden flyr og min lille jente har blitt 5 mnd nå gi en liten lyd om du ser dette!!

varm klem og håper alt går bra med deg!!

[my71]

Hei lilleAogbittelilleA :-)

 

Så gøyå finne deg her. Gikk faktisk å tok en titt bare p.g.a. deg her. Her er kopi av fødselshistorien min. Vi har det fantastisk godt. Jeg nyter nesten hvert øyeblikk. Hvordan er det med dere. Tenkt at din jente allerede har blitt 5 mnd, og min 2 mnd i dag :-)

 

Ha en god dag!

 

Fredag 28.11. kom hun. 6 dager før ul termin. Siste uken før fødselen hadde jeg 2-3 kvelder med maserier som kom hver 10 minutt på det hyppigste.

 

Natt til fredag våknet jeg kl 0130 av smerter. Trodde at det var ny runde med maserier. Pleier ikke å ta Paracet men sto opp for å ta det for å kunne sove. Imidlertid var riene noe mer smertefulle og kom både tettere og mer regelmessig. Vekket mannen min,som pakket ferdig baggene for sikkerhetsskyld. 4-5 tiden på morgenen la mjeg meg i badekaret, og ringte sykehuset. Da var det vel ca 6 min mellom riene, men vi bor 1,5 time unna sykehuset. De ville ikke ha oss inn enda, men jeg bestemte meg for å dra inn til Oslo til familie som bor rett ved siden av sykehuset. Der ble smertenen mer og mer intense, og jeg klarte ikke lenger å være stille. Ynket meg og måtte bøye meg sammen, og jeg fant ut at nå var det dags å dra til sykehuset uansett hva de sa.

 

Når vi kom fram til sykehuset viste det seg at jeg hadde 0 åpning! Ble så uendelig skuffet, og var nesten sikker på at dette ble en gjentagelse av forrige fødsel som endte i KS etter 15 dgr på overtid, og tre døgn med igangsetting med 0 åpning og intense smerter. Vannet gikk rett etter at jeg hadde fått beskjed om at det var 0 åpning...akkurat som det også gjorde sist. Etter dette ble smertene enda mer intense.

 

Vi fikk heldigvis bli der litt og neste sjekk hadde jeg 4 cm åpning. Jeg ble så glad. Fikk håp om å kunne klare å gjennomføre vaginalfødsel. Fikk lystgass som var helt himmelsk ;-) Anbefales (og har angret på at jeg ikke tipset samboer å ta seg en pust også). Derfra gikk det fort til 7 cm, var nesten i seneste laget for å rekke epidural. Epidural virket veldig effektivt...dessverre også så effektivt at når jeg etter kort tid hadde 10 cm åpning så kjente jeg pressriene bare svakt. Ble liggende 2 timer med full åpning og presse. Jeg hadde en fantastisk jordmor. En engel som jeg kommer til å være dypt takknemlig for hele livet. Hun hjalp meg til å presse, selv om jeg nesten ikke kjente riene før etterhvert når epidural var helt borte og riedrypp var skrudd høyt opp.

 

Slutten av fødselen er noe av det aller største jeg har opplevd. Få høre om det mørke håret. At hodet kom i åpningen. Til slutt at hodet var ute og resten av kroppen skle ut som et vanndyr. Et øyeblikk av lykke og dyp dyp takknemlighet. Og så stolt, så stolt over å ha klart å gjennomføre vanlig fødsel.

 

Lykke til alle kvinner. Snart er dere også i mål. Stolte og glade.

[lilleputt]

så takknemlig for at du lette etter meg her! jeg er her så sporadisk og så jo bare etter deg, og det er jo umulig å bla seg fram på 3 trim for å leite!! det er nok her vi får catche up:)

 

over til deg!!

 

for en gledelig historie!!! aller mest fordi du fikk den lille jenta di!!ei lita prinsesse, nå har du, som meg, en av hver!!!det er fantastisk!!! så heldig du var!!

 

og det beste av alt at du hadde en så fin fødselshistorie! tenk at du opplevde det som det aller største du har opplevd! da er du heldig!! du vil sitte igjen med denne følelsen av glede i hjertet ditt resten av livet! og du fortjente en slik opplevelse, etter en så dramatisk forrige fødsel, det er utrolig hvordan en fantastisk fødselsopplevelse kan "bøte" på skadene fra gamle minner!!

 

min fødsel denne gangen var ikke på langt nær så fantastisk som min første, men eg er så glad for at jeg fikk oppleve den store følelsen en gang! å oppleve den to ganger er kanskje mer enn man kan forvente:)

 

er hun to mnd alt???!?!?!

mi er 6 mnd nå!!! det går så fort!!

jeg synes det er vanskeligere å nyte baby-tiden denne gangen...litt fordi det er mye ift storebror, men mest fordi hun har vært mye syk(bare virus-ting, ikke noe alvorlig), og jeg har vært ekstremt mye syk dennne høsten og vinteren. så jeg sitter litt med følelsen at tiden løper litt fra meg. sist var jeg flink til å nyte øyeblikkene og være tilstede her og nå..denne gangen er jeg ikke like flink, og når hun ligger der med feberhete kinn, hurtig pust, og gråter, og jeg ikke får ned feberen, er engstelig og redd for alt mulig rart, ønsker jeg noen ganger at hun bare skal bli stor i en fei, så jeg slipper være så bekymret for et lite spedbarn!!

 

hvordan går det med storebror? tar han overgangen bra? og nyter du permisjonstiden din?

 

gratulerer så utrolig mye!!! dette var jammen gøy å lese:)

 

stor varm klem fra meg