min fantastiske 1.gangsfødsel på abc

[-lucy-]

jeg ventet og ventet, var 6 dager på overtid, men gledet meg. formen var god og jeg hadde gått på yoga og øvd på rie-pust. jeg var så spent på hvordan dette skulle oppleves for meg, hvordan kroppen ville reagere og på å få treffe vidunderet inni meg.

vannet gikk kl tre på natten da jeg skulle på do, jeg begynte å gråte av lettelse, endelig! riene kom hyppig fra starten av, men var ikke vonde. slumret til åtte-ni tida. ringte da abc, så jeg hadde rier, at de var VONDE, men korte, CA 30 sek, og kom med 3-4 min mellomrom. jordmor der trodde ikke det var vannet mitt som hadde gått, syntes det hørtes lite ut, og mente jeg bare hadde maserier. jeg tenkte hjelpe meg, dette er vondt, hvordan skal det gå?

jeg lå på siden i senga, orket ikke badekar eller dusj, riene haglet på, min kjære tok av meg dyna ved hver ri og tok den på igjen etterpå. jeg skalv, svettet og frøys om hverandre. prøvde å spise litt, men kastet det opp igjen. kroppen jobbet voldsomt. jeg orket ikke tanken på å komme på sykehuset og bli sendt hjem igjen, så jeg ventet og ventet hjemme. kl 15 var riene opp i 40 sek.s lengde, og voldsomme. jeg ringte og sa nå må vi komme. det var surrealistisk å tenke på taxitur, få på tøy og samtidig planlegge meg bort fra abc (de gir ikke smertestillende, og jeg tenkte at hvis dette bare er beg. så må jeg ha epidural!!!). jeg hadde en voldsom rie mens jeg hang i taxidøra, en ny i taxien og en enda en i gangen på abc. jordmødrene som kom meg i møte ville først ha meg inn til velkomstsamtale - de trodde jeg var helt i starten - men så rien min og sa vi går inn på en fødestue. jeg rakk så vidt å legge meg på senga og det føltes ut som det eksploderte nedi der (ikke så smertefullt, bare voldsomt). jeg må trykke, sa jeg - hun føder NÅ ropte jordmor ut i gangen til en annen jordmor. da var det bare å trykke! det var fantastisk å gjøre det - kjenne jenta mi gli nedover, når jeg bare fikk dreisen på det. uvant å puste inn og ikke ut igjen, men nedover, men så motiverende. virkelig tusen ganger bedre enn påpningsriene, som bare var vonde. og ikke minst supert å være på sykehuset!!! med jordmødre!!! og vips, der var hun!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! oppå magen min, glippet med øynene og nesten hev seg på puppen da de la henne til. nå er hun tre måneder og lo for første gang med lyd i dag - verdens vakreste lille prinsesse.

et lite obs- det var vannet som hadde gått, selv om de ikke trodde det, og det var ikke maserier men voldsomme åpningsrier - så jordmødrene har ikke alltid rett!

jeg håper du er like heldig med din fødsel - i så fall, gled deg!!