Noen som ble planlagt gravid, og tok abort?

[Anonym bruker]

Hva skjedde? Jeg gjorde det samme, sjønner ikke hva som skjedde...

[Anonym bruker]

Hei, leste ett innlegg her på sia av ei som hadde gjort det. Hun trodde det var hormonene som fikk henne til å få panikk... Rart med det når det plutselig blir så virkelig... Håper du klarer å legge det bak deg.

[Anonym bruker]

Jeg gjorde det. Barnet var planlagt,men har vært ekstremt syk i tidligere svangerskap og fikk derfor helt panikk. Skjønner ikke i ettertid hva det var som skjedde. Mitt livs største feil og jeg kommer aldri til å tilgi meg selv.

Dette må jeg leve med resten av livet og det plager meg hvert minutt.

[Anonym bruker]

Hei, vi planla en til. Så fikk vi vite at det var to......Fikk "sjokk" og klarte ikke gjennomføre. Ble for mange tanker og bekymringer...

 

 

[Anonym bruker]

HI her.

 

Trodde det var bare meg, for jeg fatter ikke hva som skjedde.. det er sikkert flere ut i verden som har gjort presis det samme som oss..

 

anonym 10:11: Var det ikke du som skrev om historien din her for en liten stund siden? Føler med deg.. Kan ikke ha vært en lett avgjørelse:(

[Anonym bruker]

Jeg blander meg inn her, jeg... Ble raskt gravid etter at vi hadde bestemt oss for å prøve, men ble kjempeyk/kvalm - og deprimert! Har aldri opplevd å være så tungsindig tidligere, men tror det kan skyldes at jeg i utgangspunktet var svært sliten etter hektiske og strabasiøse år både jobbmessig og på privatfronten. Alt var helt svart, og jeg så overhodet ingen mulighet for å bære fram barnet. Var helt sikker på at jeg aldri kom til å bli glad i det!

 

I ettertid har jeg angret voldsomt! Jeg skylder ikke på noen andre enn meg selv, for det var mitt valg alene (stakkar mannen min!), men jeg skulle ønske at "noen" hadde klart å fange meg opp og hjulpet meg med å se positivt på situasjonen mens jeg var i den! Dette valget er (foreløpig) det eneste jeg med sikkerhet vet at jeg kommer til å angre bittert på når jeg sitter på gamlehjemmet...

[Anonym bruker]

Jo, det var meg.....Moderator har slettet innlegget da det var en del krasse innlegg. Men samtidig var det flere som kom med trøstende ord og det var det jeg tok til meg.

 

Om det er en eller to man har valgt bort så er det sikkert like vanskelig.

Det nytter dessverre ikke å angre. Lett å si, men man kan jo ikke styre følelsene sine.

 

Jeg føler med deg også :-o)

[Anonym bruker]

Det samme skjedde meg/oss.

 

Vi ble gravide på første forsøk (vet ikke om det har noe å si, men rakk ikke å oppleve den lengselen etter flere måneder med prøving...), og jeg fikk totalt panikk og tok abort.

 

I ettertid skjønner jeg ikke hva som skjedde jeg heller - det var liksom ikke meg som tok det valget ... Tror det var MYE hormoner i bildet + at livssituasjonen vår ikke var så tilrettelagt, men det hadde vi alltids klart å ordne. Skjønner egentlig ikke at ingen prøvde å prate litt vett til meg ... - jeg fikk beskjed av alle rundt meg om at dette var helt og holdent mitt valg!

 

 

Jeg har angret forferdelig i ettertid, og blitt direkte kvalm når venner har fortalt at de venter barn. Har ikke klart å glede meg på andres vegne ...

 

Men dette er litt over 3 år siden, og nå er jeg gravid igjen og gleder meg enormt!!

[Anonym bruker]

Hi her:

Så bra at du er gravid igjen! Håper du klarer å storkose deg:)

Jeg selv får ikke sambo med på ny prøving.. Han er visst ikke 'klar' helt enda.. selv om han var klar på den tiden dette skjedde.. litt merkelig synes nå jeg..

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke rart at samboeren din ikke er klar nå, kanskje er han redd for at du skal backe ut enda en gang, han vil nok forsikre seg om at denne gangen kommer du til å beholde blir du gravid.

[Anonym bruker]

HI Her:)

 

Ja, jeg har vært inne på den tanken.. Men synes det er så rart at han ikke vil si det, for jeg har spurt han hundre ganger om hvorfor han ikke er klar.. men men.. jeg får vel bare svelge den kamelen...

[Anonym bruker]

hei!

 

jeg er 21 år og meg og kjæresten min har såvidt begynt å prøve. jeg har vel på en måte ingenting her å gjøre. men dette er noe je har tenkt mye på. det er ingenting jeg elsker mer enn barn, jeg jobber med barn og har vært klar for å bli mor siden jeg omtrent var barn selv. jeg er kjempeglad for at jeg har funnet en som endelig har lyst på barn, og som jeg trives sammen med. allikevel har jeg tenkt mange ganger på at tenk om jeg blir gravid og plutselig heller velger å ta abort? jeg ble veldig glad for at jeg fant denne siden her, og fikk høre at det er noen som har gjort det. jeg tror jo ikke at jeg kommer til og gjøre det, i og med at det da hadde vært helt selvmotsigende. men jeg har tenkt tanken mye, tenk hvis jeg plutselig hadde ombestemt meg, eller blitt redd og backet ut? høres sikkert helt rart ut for dere, men det er nå bare en gang enda noe jeg har vært bekymret for. håper virkelig ikke jeg støter noen med å skrive dette, eller sårer noen på noen måte, og håper ikke dere dømmer meg for tankene mine. jeg vil jo egentlig dette mer enn noe annet, og syns egentlig det er helt rart at jeg tenker sånn selv. men man bestemmer jo ikke alltid tankene og bekymringene sine.

[Anonym bruker]

Nei man bestemmer ikke over sine egne følelser, og det er rart med det når man sitter oppi situasjonen selv, og graviditeten plutselig er blitt virkelig.Dersom du også skulle få disse abort tankene,så må du tenke på oss som faktisk tok aborten! Vi angrer alle helt for jævli..skulle gitt mye for å kunne stille tilbake klokken og beholdt.. da hadde jeg hatt en sønn/datter på 7 mnder idag...

[Anonym bruker]

det skal jeg gjøre. takk for svar:) du får nok en ny sjanse, noe som alle fortjener en gang i blandt:) føler det har hjulpet meg veldig og lese her inne allerede, selv om jeg ikke er i situasjonen en gang. man lærer av sine feil, håper det går bra med deg:) en liten varm klem fra meg:)

[Anonym bruker]

Vi planla også å bli gravide, og ble det på 1.ste forsøk viser det seg i ettertid. Fikk panikk rett etterpå og tok en angrepille som ikke virket. Så nå sitter jeg her 9 uker og 4 dager på vei, og leker med tanken på abort.

 

Samboeren min er klar for å beholde, men jeg er rett og slett deprimert nå og vet ikke hva jeg vil. Har hatt 2 samtaler med lege ang dette, men jeg faller hele tiden tilbake i det samme tankespinnet. Hva gjør man? Alt ligger til rett for barn, men hodet følger ikke med...

[Anonym bruker]

Hei:) jeg har vel egentlig ikke noe jeg skulle sagt her, for jeg har ikke vært i en sånn situasjon. me kan bare si tenk deg godt om, jeg vet ikke hva som er riktig for deg, og det er det nok bare du som vet. men hvis du leser igjennom inne på dette forumet, så ser du at det faktisk er en god del som har gjort dette, og de aller fleste har angret. så tenk nøye gjennom det før du bestemmer deg for noe. er sikkert vanskelig, men du bør være sikker på at du takler situasjonen etterpå, uansett hva du velger. lykke til, og håper du finner ut hva som er det riktige for deg:)

[Anonym bruker]

Du må aldri aldri aldri ta abort!! Kjære deg, du kommer så jævlig til å angre....... hilsen ei som vet hva hu snakker om!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Jeg tror disse tankene kommer uansett, og bra er for så vidt det, det SKAL IKKE tas lett på å sette et barn til verden!

Alle mine fire har vært planlagt, men jeg har likevell (i hvert eneste svangerskap..)hatt redselstanker, der jeg spør meg selv:"Gjør jeg det rette?Klarer jeg det?"Men jeg har aldri kommet til det steget å ta abort, da...

Jeg tror dette er helt naturlig og forståelig med panikk og redselstanker!Det er tross alt ett av de viktigste valgene du tar i livet!

[Anonym bruker]

Synes dette var sanne ord og et bra innlegg... Det er tross alt ett av de viktigste valgene ja...

[Anonym bruker]

Herregud....ønsket du deg barn - og så valgte du å ta livet av tvillingene dine?????

[Anonym bruker]

De aller fleste som blir gravide, blir vel også litt redde og bekymra for hvordan det skal gå. Hvordan fødselen blir, hvordan livet blir med ett barn man har ansvar for i 18 år (gjerne lengre også). MEN man tar da ikke abort for det!!!!

[Anonym bruker]

Jeg oppsøkte sykehuset for abort i 10 uke. I siste liten. Jeg ble deprimert, var helt utslitt, kvalm og klarte ikke spise. Hva disse hersens hormonene kan gjøre!!!!! I tillegg viste det seg at økonomien og livssituasjonen ville bli betraktelig mer vanskelig enn vi hadde regnet med. (P.g.a yrkesrettet attføring). Da pekte litt for mye mot abort plutselig.

 

Jeg angrer ikke, men det har ikke vært lett. Spesielt den samlebånds-behandlingen en får på sykehuset ved en abort har plaget meg. Ingen medmenneskelighet og de ønsker deg raskest mulig ut etter at du har våknet av narkosen. Jeg tok bort noe jeg hadde begynt å få et forhold til og som i utgangspunktet var ønsket og planlagt. Det var vondt at det måtte bli sånn...

 

Til andre i denne situasjon: Ikke vent for lenge før du søker rådgivning og behandling for "hormonproblemene". Jeg ville i dag forsøkt akupunktur mot kvalme m.mer, samtaler med amathea og fastlegen raskt etter at jeg merket hvor dårlig jeg ble. Ikke ventet til du blir stresset av at nå må jeg snart bestemme meg før det er for sent med abort.

[Anonym bruker]

Hei, HI her.

 

Vil takke for alle svarene jeg har fått:)

 

Jeg vet at ved neste graviditet så skal jeg oppsøke hjelp/behandling/rådgivning med en gang. For i og med at jeg ble planlagt gravid og tok abort, så er jo muligens en sjangs for at det kan skje ved neste graviditet også? Ikke vet jeg.