Er jeg ett egoistisk og dårlig menneske..?

[Funnet-håpet -igjen]

Må bare høre med dere andre damer som har vært gjennom det samme som meg, og det som verre er...

Har mistet 3 ganger på ett år nå, og venter på utredning i oktober. Gruer/venter på denne timen med stor intensitet! Har jo en nydelig sønn på 6 år fra før, men ønsker så inderlig ett hjertebarn til. Samboern min har ingen.

Har slitt veldig psykisk etter disse abortene...

Nå fikk min bror og hans samboer baby for snart ett år siden. Er selvfølgelig en stolt tante til henne;) Men det er ikke til å komme bort fra at det var vondt og vanskelig når hun gjennom svangerskapet sitt viste meg ny-innkjøpte baby-klør og annet utstyr, og snakket mye om graviditeten. Jeg fikk ikke til å si noe, men jeg syns kanskje hun burde tenkt på det selv...

Nå har vi vært på ferie en uke i Spania, og halvveis i ferien fikk jeg melding fra mamma som forteller at de skal ha en ny baby..! Jeg mener selvsagt ikke at de skal planlegge sine barn etter hensyn til meg, og er jo glad på deres vegne, men DET GJØR ALLIKEVEL SÅ VONDT!!!!!!!! Ble rett og slett veldig lei meg på egne vegne, sorgen og savnet kom for fullt... De siste dagene av ferien ble noe amputert, og samboern min og jeg kranglet neste for første gang angående dette med barn. Han skjønte ikke hvorfor det hadde noen innvirkning på meg hva de gjorde... Han er egentlig veldig forståelsesfull, men tror bare han også er sliten.

Jeg gruer meg veldig til dette svangerskapet hennes; høre på plager og utvikling, se ennå mer baby-tøy etc.

Er jeg unormalt navlebeskuende, og har min glede over andre og empati forsvunnet det siste året?? Håper noen kan hjelpe meg med mitt hjertesukk...

[evigoptimist]

Kjære Sorgfull!

Du er slett ikke et dårlig menneske, eller særlig unormal navlebeskuende.... isåfall er vi flere.....

Jeg kjenner meg godt igjen i en del av det du skriver!

Jeg kjenner også det stikker og gjør vondt, når folk som ikke i utgangspunktet ønsker flere barn plutselig står der med kul på magen..... det er vondt å se kollegaes barn, som hadde lik termin som meg, vokse opp og bli store...

Det har jo egentlig ingenting med at jeg ikke unner andre barn, det er bare det at det hele tiden minner meg på min egen sorg over dem som ikke ble..... Under slike svangerskap holder jeg meg litt i bakgrunnen - prøver å unngå å være der når det blir mye gravide snakk...

De fleste gravide tar hensyn - men noen er av motsatt type - (kanskje et utslag av usikkerhet - er ikke lett for andre å vite hvordan de skal forholde seg til oss som mister og mister om og om igjen..... )Jeg sa ifra til ei som ble litt vel slitsom - at jeg ikke orket nær kontakt akkurat nå, fordi det minnet meg for mye om min egen graviditet som gikk galt. Hun ble lei seg, fikk dårlig samvittighet for at det gikk bra med henne - men sluttet å klenge og brette ut alle sine plager - og var takknemlig for at jeg sa ifra, Jeg ble også spurt av en kollega om jeg synes det var dumt at de snakket om det - og måtte som sant si at de gjerne måtte snakke om det, bare jeg selv fikk styre hvor mye jeg vil engasjere meg....

Mitt råd er at du snakker med din svigerinne - fortell henne hvordan du føler det. Om du ikke orker å ta det opp med henne - hvis hun nå er gravid med en ettåring i huset fra før, kommer hun sikkert ikke til å ha like mye tid til å engasjere seg slik i graviditeten som forrige gang - kanskje du slipper litt "billigere" unna?

Lykke til! En dag blir det din tur også!

[Gjest]

Kjære deg, Sorgfull.

 

Du skriver akkurat som om jeg skulle ha skrevet det selv. Jeg syns det er kjempevondt å omgås gravide etter 4 aborter.... Jeg unner også andre å få barn, men det er så fryktelig vondt når det er så lett for andre, mens noen skal gå gjennom mareritt på mareritt. Tror de følelsene du beskriver er veldig normale for oss som er i en sånn situasjon, men det er garantert umulig for andre å sette seg helt inn i dette.

 

Lengselen etter et barn er så ubeskrivelig sterk etter gjentatte aborter. Det er en lengsel så sterk at jeg vil gå så langt å mene at de som lett blir gravide og føder skjønne små, ikke noen gang kan ha opplevd.

 

Gi beskjed til svigerinnen din. Hvis det er vanskelig kan du skrive det i en sms syns jeg. Du kan gratulere og skrive at du syns de er heldige, skriv at du føler deg litt nedfor i fht dette med dine aborter, og derfor kan virke litt uengasjert feks.

 

Tenker på deg, og vet akkurat hvordan du har det.

 

Klem

[Funnet-håpet -igjen]

Tusen hjertelig takk - dere er nydelige damer:) Hjalp veldig å lese svarene deres, føler meg så ensom om dette, derfor er det så utrolig hjelpsomt å snakke med dere som skjønner NØYAKTIG hvordan jeg har det!

Er så enig med deg, Mia82 - vi lengter så enormt, og den lengselen er som en knute inni meg som strammes og strammes og strammes, og noen ganger har jeg så lyst å rope ut i frustrasjon og fortvilelse over at det ikke går som jeg håper!

Dersom jeg en dag klarer å bære frem disse spirene, kommer jeg til takke han der oppe resten av livet - ingen som ikke har mistet, og kanskje best vi som har mistet flere ganger kan helt fatte hva en slik lykke ville bety...!