Det ER lov å disiplinere barnet

[Anonym bruker]

Om du ikke disiplinerer dem, blir barna utspekulerte troll når de blir gamle nok til å skjønne at de triller deg rundt lillefingeren.

 

Å disiplinere betyr ikke å legge hånd på barnet.

Men det er vi som foreldre som er satt til oppgaven det er å oppdra barnet, og mange tror at det er mishandling å sette hardt mot hardt. Det er det nemlig ikke.

 

Barn vil ha viljen sin. Barn vil ha det siste ordet, og barn vil bestemme selv.

Ikke alltid at det er galt, men når vi er redde for å sette ned foten vår, da har det gått for langt.

 

Har lest mange innlegg her om mødre som er fortvilet over to-treåringens kraftige trass-anfall, og ikke aner hva de skal gjøre når ungen skriker høyt og kaster ting, spreller med beina og skriker. Du _har_ lov til å si "nå er det nok!", og se barnet inn i øynene, mens du forteller det med streng stemme at dette er IKKE en ok oppførsel!

Og løfter barnet og plasserer det i enten et annet rom, eller et bestemt sted hvor de kan rase fra seg.

 

Det er ikke barnemishandling å være konsekvent og streng når det trengs.

Det er ikke barnemishandling å snakke strengt til barnet når det er behøvelig.

Det er ikke barnemishandling å si fra at nok er nok.

 

 

Hvordan skal barna lære grenser hvis vi som er foreldre ikke setter dem?

Ikke vær så tafatt i barneoppdragelsen at du lar barnet ta kontroll!

[hadabeautifulbabyboy;)]

Takk for at du setter så fint ord på det!

Du har så rett så rett!

Føler jeg blir sett på som den mest groteske mor i hele verden, når jeg overser trassanfallene hans, eller setter ham i trappa-når han hylskriker som om jeg skulle være den værste heksa i hele verden.

 

Men de trenger grenser. Han blir fylt med omsorg og kjærlighet, i bøtter og spann, men jeg vil at han skal vite at JEG er sjefen, og tar jeg bestemte avgjørelser er de udiskuterbare.

[Ella Bella]

Signerer begge innleggene!!!!

[temine]

Viktig viktig!!!

 

Om jeg overser min datters trassanfall og går unna går de over på ett lite minutt eller to. Hun klommer inn til meg og pappen og forteller at nå er hun blid igjen, og spør om vi også er det. Så sier vi unnskyld og tilgir. Om jeg prøver å overtale og stulle og stelle så går de jo aldri over. Og viljen sin kan de ikke få hele tiden.

 

Synes selvfølgelig barna skal få viljen sin av og til, få føle at de også kan få bestemme litt, og at man innimellom kan se mellom fongrene på ting...kose seg litt ekstra en hverdag osv, men grenser må de lære, og da må man være konsekvente. Konsekvente!!!! Ikke si en ting og gjøre noe annet, si nei og gi etter når ungen har mast litt. Barna må lære seg at vi mener det vi sier....også må vi foreldre bli flinkere til å fortelle barna når vi har gjort noe feil, og si at det var dumt og be de om unnskyldning og. De må se at dette går begge veier.

 

[Meesah og HattiFnattene♡]

Det er barnemishandling når man IKKE setter grenser

[Anonym bruker]

Kjempebra innlegg!

 

Det er alt for mange foreldre som ikke har forstått hvor viktig det er med grensesetting.

Det er faktisk betryggende for et barn å ha grenser rundt seg!

Har sett alt for mange tragiske tilfeller der foreldre skal være venner med barna sine, og de ender opp med skikkelig rakkerunger både i tidlig alder- og for ikke å nevne i tenårene. Ungene havner i de verste situasjonene. Og disse barna har alle fått kjærlighet hjemme, men de har ikke fått grenser!!!

Når et barn allerede i 2-3 års alderen får lov til å begynne å sette egne grenser, sier det seg selv at dette ikke er de beste valgene. Når barnet ikke blir irettesatt, fortsetter det i sin egen leie, og fortsetter å feilspore dypere og dypere.

Jeg personlig skjønner ikke at foreldre kan ha samvittighet til å ødelegge barna på den måten!

[Anonym bruker]

Jeg var på butikken her en dag, og minsten sparket meg i magen. Han hadde gjort det flere ganger allerede, og akkurat idèt jeg passerer en butikkmedarbeider, sier jeg med streng og tydelig stemme at "NÅ ER DET NOK!!IKKE SPARK MAMMA!!"

 

"åh, men han gjorde det jo ikke med vilje" kommer det fra mannen som stablet varer..hehe

Joda, det var med vilje! Og det var ikke første gangen på butikken at han sparket meg, men da hadde mamma fått nok. Han sparket meg ikke mer etterpå.

 

Vi kan ikke la barna våre få så frie tøyler at de ikke klarer seg i den store verden når de skal ut på egen hånd en dag. Det er faktisk et av våre største ansvar som foreldre å sette grenser.

 

 

[Anonym bruker]

Støtter TS heilt og fult her jeg også.

 

HAr selv ei på 2 år og 9 mnd, og trass annfallene kommer tidvis tett som haggel.

Til tider har jeg bare lyst å riste henne å skrike til ho...hehe.

 

Har funnet ut at forebygging av trass er lurt, i steden for å mase om at hun må rydde, ber jeg hanne "hjelpe" mamma å rydde, og da er hun såååååå ivrig, for å "hjelpe" mamma med noe, det er vist noe som er virkelig toppers........

 

Hun vil også bestemme en del, som dette med klær.

Vel, jeg bestemmer at hun SKAL ha sokker på, men hun får selv bestemme hvilket av 4 par som jeg har funnet frem hun skal ha på.

Da føler hun at hun får bestemme.

 

Jeg bestemmer at hun SKAL spise frokost, men hun får bestemme pålegg.

 

 

 

[zitapus]

Veldig bra innlegg.

Det skaper definitivt trygghet med regler og grenser.

Tenk bare hvor ubehagelig det hadde vært for oss voksne å komme ut i trafikken om morgenen og ikke vite om vi hadde vikeplikt fra høyre eller venstre i dag, plutselig var alt omvendt. Tror ikke vi hadde blitt så trygge og glade da nei.

[mor_til_2_84]

Jeg kan beskrive min rolle som mor med mange ord. Men streng, konsekvent, leken, rolig, kjærlig og omsorgsfull tror jeg er meg. Jeg elsker å leke med sønnen min, finne på ting, kose lenge i senga på morran. Men når det kommer til stykket, så er jeg beinhard når jeg først har bestemt noe.

Sønnen min ble 2 år i juli, og jeg har også prøvd så godt jeg kan å forebygge den verste trassen. Kjenner meg godt igjen i det som ble skrevet om å bestemme noe, men allikevel gi barnet valgmuligheter. Som f.eks å velge mellom to gensere eller pålegg på maten. Sønnen min er super flink til å hjelpe til hjemme, og så lenge han får lov til å bidra, virker det som vi holder oss unna den verste trassen. Men så klart, enkelte ganger klikker han i vinkel for ingenting. Og da blir jeg streng, og sier at han får komme til meg når han har roet seg ned og jeg kan skjønne hva han prøver å si til meg. Da ligger han ofte og skriker noen minutter, før han rolig kommer i armkroken, snakker litt med meg og så blir vi gode venner med suss og kos igjen.

Jeg tror også veldig mange foreldre er redde for å være strenge med barna sine. Men i lengden lønner det seg veldig, da alle barn søker etter regler å forholde seg til. Det er jo derfor de tester oss hele tiden, for å finne ut av hvor grensene faktisk går. Og lærer vi dem det ikke, vil de få alvorlige problemer i samspill med andre senere i livet.

[Anonym bruker]

Ja,det er viktig at barn også får være med på å bestemme en del ting, under kontrollerte former.

Vi spør selvsagt ikke barnet om det _vil_ gå å legge seg nå. Da pakker man det inn ved å si fks "Hvilken nattdrakt vil du ha på deg nå som du straks skal legge deg?"

Eller "vil du ha brokkoli eller gullerot sammen med potetene?"

"Vil du ha på joggesko eller sandaler når vi går ut?"

 

Valg er viktig. Men det betyr fremdeles ikke at barna kan trasse seg til sin egen vilje, når vi kan være et hode foran dem og "lure" dem til å tro at dette her gikk jo greit

Sparer en del sinneanfall på denne måten.

Uansett så må vi foreldre se forskjellen på å bestemme eller bli bestemt over.

 

HI