Barn nr. 2 med mann nr. 2....?? Hjelp vet ikke hva jeg skal/ må gjøre?

[surfepia]

Hei, har lest på denne bloggen i noen dager nå. Leser og gråter... Er så fortvilt.. Og blir så gla hver gang jeg ser noen historier med en god slutt!! Min historie er slik:

 

Jeg er 31 år, har en nydelig, skjønn liten(eller ganske stor nå) gutt på 9 år. Han fikk jeg i et tidligere 9 år langt forhold. Gutten har god kontakt med faren sin og det funker fint for oss alle. Jeg ble sammen med min nåværende samboer når gutten min var 3 år, altså for 6 år siden. Det ble slutt i en periode på noen måneder( var han som gjorde det slutt, ville være ung, fri og frank!) før han kom tilbake om ba så pent på sine knær om at jeg tok han tilbake. Det gjorde jeg, vi har for 1 1/2 år siden bygd oss hus og ble endelig samboere på ornkli.

 

Forholdet blomstret(etter min mening) etter innflytting i nytt hus, vi dro på ferie og har hatt det flott. Så kom hverdagen igjen, kranglet endel om husarbeid og lite tid sammen, men ingenting alvorlig. Vi har helt siden vi flyttet inn pratet om barn. Min samboer elsker barn, har jobbet i barnehage og er fantastisk flink med barn. Når andre rundt oss får barn, så er han den eneste mannen jeg kjenner, som bærer rundt på babyene fra de er helt nyfødte. Jeg har derfor alltid sett frem til at vi selv skulle få barn sammen. Vi var imidlertid enige om å vente litt, skulle bo oss litt til. Han hadde ikke noe stress. Så ble jeg operert for celleforandring for litt siden, og da ble temaet barn tatt opp av både meg og leger. Samboern min ville da fortsatt at vi skulle vente en stund. Så plutselig for en uke siden sto jeg der, med positiv test. Jeg ble sjokkert, det var ikke planlagt. Jeg fortalte det til samboern min med en gang, og han fikk hetta!

 

Jeg tenkte at han bare ble litt skremt, slik som meg og at det ville gå over. Jeg er jo egentlig lykkeli over å være gravid med han... Men nå begynner jeg tvile igjen... Han har helt panikk. Vil ikke snakke om noe annet enn abort, han sier hele tiden at vi ikke skal ha noe barn nå. Når jeg spør hvorfor i alle verden jeg skal ta abort, jeg er jo sammen med mannen jeg elsker, har jobb, hus og er voksen, så svarer han bare at forholdet vårt ikke fungerer og at vi ikke skal ha barn nå.

 

Jeg blir så fortvilt, for meg er det nytt at forholdet er så dårlig. Ja vi har kranglet, men ikke mer enn vanlig og ikke slik at jeg har tenkt at det skulle ta slutt. Han forvirrer meg skikkelig, han sier han går fra meg dersom jeg beholder barnet. Han skal ikke ha noe barn nå. Han sier forholdet ikke funker. Han sier at vi ikke er sammen om 5 år. Men samtidig, så holder han rundt meg hver natt. Sier han elsker meg, og han gråter når jeg spør om han virkelig gjør det slutt med meg. Han har vært ute på byen to netter etter beskjeden kom, vi har nesten ikke fått snakket sammen. Jeg har fortalt dette til min familie, som mener at samboeren min nå viser hvilken drittsekk han kan være. De sier jeg må ta konsekvensene av det han sier, at jeg ikke kan være sammen med en som ikke ser noen fremtid i meg, at jeg ikke skal være sammen med en som tvinger meg til abort. Jeg fortår familien min. Men samtidig tror jeg på en måte ikke at samboern min virkelig er seg selv for tiden.... Jeg VET han elsker meg. Men ja han har problemer med å binde seg. Han har en vanskelig oppvekst bak seg og ingen familie til å støtte seg.... Jeg vet ikke om dette har noe som helst med saken å gjøre, jeg vet ikke hva han tenker, han vil ikke dele det med meg.

 

Er jeg gal om jeg velger å beholde dette barnet mot min samboerns vilje? Er jeg for optimistisk når jeg tror han vil skifte mening så snart han hører hjertelyden og kjenner spark? Jeg trodde jeg kjente samboern min bedre enn dette etter seks år... Jeg er så fortvila. Jeg vil jo ikke for alt i verden sitte alene med to barn med to forskjellige fedre og ikke være sammen med noen av de... Hva med mitt liv videre da? Er det noen som har råd til meg?? Jeg vil ikke ta abort, men lurer på om det faktisk kan være rett? Men klarer jeg det? Jeg elsker barn.... Hadde alt vært opp til meg hadde jeg vært gift og hatt fire barn i alle aldre...

Ble et langt innlegg, men vil prøve få noen til å forstå. Blir så takknemlig for svar....

[Anonym bruker]

Heisann:)

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til deg. Det er ingen lett avgjørelse. Men hvis du virkelig vil ha barnet, så kommer du til å angre deg i hel hvis du tar abort. Det er iallefall helt sikkert.

Synes at samboeren din oppfører seg ganske rart, men det kan jo være at han rett og slett bare er redd for hva som kommer til å skje. Kanskje han tror at du "glemmer" han om du får et barn til. Ikke godt å si.

 

Jeg synes du skal lytte til hva du vil og gå for det. Hvis han elsker deg så kommer dette til å gå helt fint

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Hei!

Han sier jo at han ønsker seg barn, men ikke helt enda?

 

jeg hadde det slik på samme måten tidligere. Jeg ville ha baby, og så når jeg fikk sambo med på det så ville jeg ikke ha alikevel.

fikk litt panikk. men en mnd etter var testen positiv. ble først glad, så ble jeg livredd. har fremdeles dager der jeg gruer meg skikkeli (å jeg bærer tross alt barnet), men dager der jeg gleder meg. prøver å sette meg inn i hvordan det hadde vært å vært mann opp i dette. da hadde jeg sikkert hatt mere angst (i og med at det ikke var "min" kropp som skulle være gravid).

 

det jeg mener er at han kommer nok til å forandre mening. men ikke mas på han, men prøv å vinkle at det er ikke "bare bare" å få barn sent heller i livet. At enkelte blir aldri helt klar, men det kommer etterhvert som graviditeten utvikles - takk gud for at det tar 9 mnd:-b

 

ønsker deg lykke til.

 

[surfepia]

Men hva om han ikke forandrer mening? Da sitter jeg her, gravid og alene med to barn med to fedre uten at jeg er sammen med noen av dem....? Huff... jeg blir så fotvila.

Ene dagen tenker jeg at dersom jeg tar abort og da gjør det slutt med samboern min(for det vil jeg da gjøre, kommer ikke til å kunne se han i øynene etter det!) så har jeg kanskje mulighet til å treffe en annen som jeg kan bli lykkelig sammen med og som er klar til å binde seg, få barn og sånt.. Meeen det vil nok ta tid å komme over samboern min, og hva om jeg ikke kan få barn om fem år??

Men neste dag er jeg helt sikker på at jeg skal ha dette barnet, omså alene. Jeg ønsker meg jo barn, elsker barn, elsker å være gravid også, og jeg tror jo at samboern min vil forandre mening. Han elsker meg jo! Han elsker jo barn... Hvorfor skulle han da ikke elske vårt barn?

 

Men de siste to dagene har det gått sånn opp og ned med han at jeg begynner å lure på om jeg virkelig kjenner han... Hvilken drittsekk gjør dama gravid, forlanger at hun skal ta abort og så stikker???

 

[Anonym bruker]

du har rett i utsagnet ditt "Hvilken drittsekk gjør dama gravid, forlanger at hun skal ta abort og så stikker???"

tror du virkeli at han er en sånn mann? nå vet ikke jeg hvor gammel han er, men rekner med at han er voksen og vet mye. kanskje han blir klar for det etterhvert som mnd nermer seg fødsel. som sagt tidligere, jeg hadde angst for min graviditet, men går sakte men sikkert over.

 

kanskje han har angst for at alt skal forandre seg - mellom dere også? kanskje du kan prøve å overbevise han om at uansett om dere får barn så må dere prioritere tid med kun hverandre også? at han ikke føler at "nå dreier det seg bare om barnet".. kan sikkert være en skremmende tanke hvis han ikke er klar..

 

og kanskje han er usikker på om han takler papparollen godt nok? siden han er så glad i barn fra før, så er det ikke noe han tar lett på?

han er ihvertfall flink med barn, og det er jo positivt:-)

 

snakk med han framover. prøv ihvertfall - kanskje du klarer forstå han litt mere da, eller at han forstår litt bedre at han skal bli pappa og at det kan være verdens vakreste ting??:-)