Hvordan takle samlivsbruddet?

[Anonym bruker]

Jeg er ei jente på 27 år, som venter mitt første barn nå til jul. Jeg kommer til å bli alenemor, på grunn av at mannen som er far til mitt barn bor langt unna (sørøst europa), og ikke har vært helt snill under svangerskapet. Jeg er fryktelig lei meg på grunn av situasjonen, jeg er veldig glad i denne mannen og ønsket i det lengste at alt skulle ordne seg, men etter to oppdagede utroskap og trusler, samt et voldsomt sjalusi som innskrenket min frihet ble det nokk, og jeg forsto at det ikke er noen vei utenom annet enn å gå fra han. Jeg savner han likevel. Her om dagen var jeg på besøk hos en mannlig venn, han strøk meg på magen og kjente på sparkene -var oppriktig interessert i det livet som vokser inni meg. Ingen andre og ikke barnefaren heller har vist denne interessen så oppriktig. Vel noen har kjent på magen min, men ikke strøket varsomt over den og riktig brydd seg. Det var så godt å bli sett endelig. Skulle gjerne hatt denne vennen i nærheten av meg resten av svangerskapet, men han studerer langt unna og drar om noen dager bare. Jeg savner så sårt noen som stiller opp. Vel har jeg noen gode venner som bryr seg, men det er kanskje savnet etter den ene som både er glad i meg og barnet mitt jeg savner. Noen som kan "ta vare på" meg. Nå er jeg stort sett ei jente som klarer å ta vare på meg selv, så dette er noe jeg ikke klarer å fortelle til noen. Jeg er sta og ønsker å opprettholde et bilde utav at jeg er sterk, og at jeg er positiv. Jeg ønsker ikke medlidenhet men ekte omsorg.

I tillegg til dette savnet sliter jeg med andres velmenenhet, som igjen har fordommer mot det at jeg skal ta vare på dette barnet alene. Alle har "gode" råd, men mange av disse rådene er direkte sårende, og får meg til å føle meg verdiløs og uten evne til å ta gode valg for meg selv og mitt barn. Jeg er en omsorgsperson, er vant til barn, og er ikke redd for at jeg skal bli en dårlig mor. Men jeg har ingen mann og jeg har ikke god økonomi, men selv så mener jeg at økonomien min ikke skal sette en stopper for omsorgsevnen min, og min evne til å ta gode beslutninger. Jeg valgte å gå fra denne mannen fordi jeg visste at det ikke ville være bra hverken for meg eller barnet mitt om jeg ble i dette forholdet, selv om det gjør kjempevondt. Folkene jeg har rundt meg var enig i mitt valg, men de har ikke evne til å se hvor vanskelig dette valget faktisk har vært for meg å ta, og hvor mye jeg savner denne "drittsekken". Klart mannen også hadde andre og gode egenskaper, men dette er ting min omgangskrets ikke klarer å se, forståelig nok.

Hvor kan jeg hente denne omsorgen som jeg savner så sårt? Jeg trenger kroppskontakt, og forståelse for at jeg har tatt et nødvendig men trist valg i det å gå fra pappaen til barnet mitt.

 

 

Noen som har lignende følelser eller erfaringer, og har noen gode råd?

 

Må desverre signere som anonym, for jeg er redd for at mannen jeg snakker om skal lete seg fram til innlegget mitt...

 

 

[pusekvinne]

Kjære deg! Jeg vil rose deg opp i skyene for det vanskelige valget du har tatt. Det er bedre å være alene enn i ett forhold med en "drittsekk" som du sier. Selv har jeg vært sammen med en psykopatisk mann, ja eller en gutt, for han var ikke mye til mann. Han tok fra meg b.l.a. friheten min og gjorde meg avhengig av han. Jeg måtte ha hjelp til å gå fra han, nytt sted og bo osv. Men jeg savnet han og var fortsatt glad i han. Det er jo kanskje litt rart, tatt i betraktning måten han behandlet meg på, men det er vel dette med at det kan føles bedre å ha noen i livet sitt enn ikke å ha det. Men dette går over og så får du nye sjanser til å finne den rette for deg og barnet ditt som kan gi deg det du fortjener. Det må du ikke tvile på. Det er lenge siden dette skjedde, men mange ting sitter igjen. Det tar tid å bearbeide slike ting. Nå har jeg vært gift i 3 år med en helt fantastisk mann og venter vårt første barn om ca seks uker. Etter han forrige visste jeg hva jeg ville ha og ikke ha i en mann. Jeg "prøvde" ikke ut andre menn før jeg fant HAN. Det tok lang tid, men det var ikke forgjeves.

Du skriver at du er sterk utad. Kanskje det bidrar litt til at du ikke får den omsorgen du virkelig trenger nå? Har du ei venninne der du bor der du kan være fullstendig åpen med? Ellers bruker der å være psykologer tilgjengelig på helsestasjonene. Det er ikke et nederlag, men en styrke å ta seg en tur der. Husk at barnet ditt kan fange opp emosjonelt stress, så det er viktig at vi gjør det vi kan i slike situasjoner.

Kanskje arrangeres det BIM-treffer der du bor? Da kan du iallfall få snakket med andre gravide, ikke nødvendigvis om dette, men om gravid-ting. Det kan kanskje dekke ett behov iallfall? Og klem på venninnene dine!

Vær stolt av deg selv- dette klarer du!