Orker ikke mere...

[Anonym bruker]

Er 14-uker på vei,å sliter noe helt forferdelig!! Har en datter på 2år som jeg klarer så vidt å skåne oppi alt dette.Jeg har etter at jeg ble gravid denne gangen,fått en fryktelig deperasjon,å min samboer føler jeg ikke bryr seg om det,han sier at jeg var sånn før jeg ble gravid også,da blir jeg bare enda mere deprimert.Jeg har vært så grusom å true min samboer om å forlate han flere ganger,men innerst inne vil jeg jo ikke det,første gang jeg sa jeg skulle flytte fra han,så gråt han,å tryglet om at jeg skulle bli.Dette er lenge siden nå,har i ettertid kommet med samme trusel flere gang,å etter de siste gangene har han vært helt kald,å sagt,ja du skal bare flytte du,altså ingen tårer eller noe,da skjønner jeg jo at da vil han jo at jeg skal flytte,jeg har jo ødelagt han stakkar me å komme med disse truslene,kan d hende da at han ikke føler det samme for meg lenger? har jeg ødelagt ALT?Han sier hele nesten vær dag at han elsker meg,men jeg klarer ikke å tro på han,jeg syns så synd i han,jeg hakker mye på han.Men som sagt,tror dere at jeg har ødelagt dette forholdet slik jeg har holdt på?jeg hater meg selv,har ingen følelser for barnet i magen,gråter hele tia,er livredd for å miste samboeren,men det er for sendt d nå,har ødelagt alt,vil bare forsvinne fra livet.Har det ikke vært for min datter på 2-år,så har jeg ikke hatt noe her på jorda å gjør!!!Vær så snill å hjelp meg,orker ikke mere snart.

[Anonym bruker]

Du må ha profesjonell hjelp. Gå til fastlegen din og snakk med han/henne. Kanskje du trenger medisiner for en periode, ihvertfall samtaler. Evt at dere går til samtaler sammen. Jeg har også hatt det slik i perioder, inkl nå etter jeg har blitt gravid. Og dette klarer man ikke på egen hånd.

 

Husk at det finnes hjelp å få og at dette går over. Ring fastlegen på mandag! Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk. Skal ringe fastlegen på Mandag.(bare det ikke er for sent da!jeg vil ikke miste han)

[Anonym bruker]

Fortell ham at du skjønner du har et problem, at du skjønner at det er vanskelig for ham, at du er redd for å miste ham og at du skal søke hjelp. Han har jo vist at han er glad i deg og redd for å miste deg tidligere, så behold troen på at dette skal gå bra!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Nesten akkurat det samme har skjedd her.

Jeg klarer ikke mer. Kroppen min orker ikke mer. Jeg er 28 uker på vei i en graviditet som ikke var planlagt. Hadde det ikke vært for det hadde jeg ikke vært her i dag. Klarer ikke utsette kjæresten min for dette mer. Klarer ikke å la dagene gå for bare å oppleve at jeg aldri mestrer ting lenger, at alt jeg rører ved skal gå til helvete. Vet ikke om det er at det ikke har gått opp for meg, men jeg klarer aldri å se for meg at om noen mnd. har jeg en baby i hendene. Jeg er så redd jeg skal bli en dårlig mor. Har et veldig dårlig forhold til moren min selv, er så redd det skal bli sånn. Er så redd babyen min får et liv som meg. Jeg skulle aldri, ikke for noen ting i verden levd det livet her en gang til.

[Anonym bruker]

Huff, det er så leit når man har det så tungt, men jeg vil anbefale sterkt å gå til samtaleterapi. Selv om det å gå til psykolog skremmer vannet av enkelte, har jeg mest tro på at det er det som hjelper en best på sikt. Det er godt å snakke med noen som "kan" dette fagfeltet, og det er godt å få vite at man ikke er unormal - man åpner muligens også øynene for at destruktive og triste tanker er mye, mye vanligere å ha i perioder enn man tror. Det hjelper å vite at man ikke er alene om å ha det vondt. En god mor blir du garantert, noen ganger tror jeg man bare må legge vekk tankene om at man skal føle graviditet og det å bli mor på den eller den måten, og heller forsøke å godta at man har de følelsene man har (Lettere sagt enn gjort;) Heldigvis er livet sånn at ting går seg til igjen - det føles bare ikke sånn når man står med beina planta midt oppi gjørma...Føler med deg!