Noen som meg...?

[Anonym bruker]

Heisann til de som evt gidder å lese...

 

For ca halvannet år siden tok jeg abort. Jeg var en av de som veide for og imot i evigheter men som til slutt kom 'til fornuft' som det liksom heter...Hadde en kjæreste som ikke ville ha barn, og en mamma som mente at det var alt for tidlig, feil etc. Jeg skulle jo begynne å studere. ( blir snart 22 forresten!)

Er ikke lenger sammen med han som var kjæresten min på det tidspunktet. Alt ble bare feil etter hvert. Pluss at jeg kom inn på det studiet jeg hadde søkt (før jeg visste at jeg var gravid) og dermed flyttet til en annen kant av landet. Jeg overbeviste liksom meg selv om at dette var det beste og at jeg hadde tatt det riktige valget. Jeg fikk nye venner, ny omgangskrets, flyttet for meg selv...rett og slett startet fra scratch igjen. Men saken er den at jeg tenker på det jeg gjorde hver eneste dag. Jeg ser gravide og barn overalt, tenker 'hva om', ønsker at det var meg... Er inne på forumet her omtrent hver dag og leser om de som er i 3.trimester, ser magebilder....piner meg selv rett og slett. Er jeg blitt helt gal...?

Det gjør så vondt, så vondt. Vil på en måte spole tilbake og ta valget om igjen. Men vet samtidig at jeg da ikke ville ha kommet dit jeg er idag...Har litt under to år igjen av bachelor-graden min, en deltidsjobb, leilighet som jeg leier av verdens søteste par og egentlig ingenting å klage over. Allikevel går jeg rundt og tenker på hva jeg gjorde våren for godt over et år siden. Tenker at jeg i desember ville hatt et barn på et år...

Er det noen som overhodet kan si å kjenne seg igjen? Eller har jeg rett og slett bare blitt litt 'sykelig' opptatt av det her...? Huff...

Har heller ingen kjæreste,- kan liksom ikke se for meg at det skjer overhodet heller. Og det gjør meg på en måte litt trist,- da er det i hvert fall leeenge til jeg evt kanskje skulle bli gravid igjen... Og det verste er at flere av venninnene mine her er etablerte, kjøpt seg leilighet og liksom er klare for en familieforøkelse. Kjæresten til en er også helt syk etter å få barn. Tenk om han hadde vært min....?

 

Anyway,- dette ble rotete, så all ære til de som evt har klart å lese helt hit. Jeg vet jo at tankesettet mitt er litt 'ute å kjøre' her kanskje, men skulle så gjerne ha visst om det var flere som meg...Som fortsatt etter over et år tenker på aborten de utførte hver dag...

 

 

 

[Kaimana*prøvernr2*]

Jeg trur mange tenker over det valget de har tatt jeg,og angrer....desverre,for ofte er det slik iallefall som jeg leser at det er kjærster og foreldre som sier dette...ikke mange her inne som sier at DE ikke vil ha baby!

 

Så jeg vil si at du er helt normal,sorgen er det viktig at du får ut uansett...Leste ett sted at det er flere som tenker :" da og da ville babyen min være 1-2-3år osv" så det er helt normalt etter hva jeg skjønner.

 

Håper du kommer deg over dette og at du en dag blir mor...

[Anonym bruker]

Kjære deg. Du er normal. Jeg er også her på bim av samme grunn (enda jeg var sikker på at jeg ville ta abort).. Gjennom hele den tiden jeg skulle gått gravid var jeg inne på div. svangerskapskalendre og så på hvor stort fosteret skulle vært og hvor i utviklingen det skulle ha vært. Nå i ettertid ser jeg fortsatt på sider om barnets utvikling, følger med på debatter, ser på "snart alenemor"-debatten, der jeg skulle vært osv.osv. Jeg tror hjernene våre trenger å pines litt for å bearbeide det som har skjedd. Det beste hadde sikkert vært om du hadde noen å snakke ut sammen med.

 

 

Men jeg tror nok også det er til det beste for deg at du forbereder deg mentalt på å komme videre. Jeg ønsker deg lykke til og håper virkelig du finner en flott mann og får sjansen til å stifte familie en gang i framtida.

[Anonym bruker]

Hei.

Du er ikke alene. Jeg har det på omtrent nøyaktig samme måte... Det er forferdelig og slitsomt for hodet. Hver eneste gang jeg ser gravide, par med barn/babyer osv kommer tankene. Jeg prøver å la være å tenke på det, fortrenge sorgen, men det slipper ikke og kommer ut i form av til tider syk "verpesyke". Jeg føler meg også rimelig gal i blant. Tenker på barnet jeg kunne hatt ( som ville kommet til verden i november), om det var gutt eller jente, hvordan livet ville vært hvis jeg hadde valgt anderledes. Jeg sliter veldig med vonde, destruktive tanker om meg selv og føler at det eneste som kan gjøre at jeg kan "tilgi" meg selv eller komme over dette er å bli gravid. Men det passer ikke i forhold til studier, bosituasjon, og alt det der, men det er det eneste jeg tenker på... Og det er ingen som forstår meg. Jeg har bare fortalt om aborten til et par nære venninner og han jeg er sammen med. Men ingen av dem forstår hva jeg går gjennom hver dag. Jeg føler meg så skamfull over valget, samtidig som jeg forstår at jeg valgte som jeg gjorde.

Så du har min fulle medfølelse. Jeg kjenner meg veldig veldig igjen.

 

Jente 21

[Anonym bruker]

Ser at denne tråden er flere måneder gammel, men føler for å svare likevel. Jeg har det akkurat som deg. Jeg tok med. abort for ca åtte måneder siden, og faktisk har savnet og sorgen blitt verre de siste månedene. Jeg tror jeg følte meg lettet med en gang, fordi hele situasjonen rundt graviditeten var så konglete og vanskelig, at aborten føltes som en bra ting. Fremdeles føler jeg at avgjørelsen jeg tok var riktig, men jeg har begynt å tenke mye på hvordan ting kunne vært hvis jeg hadde valgt annerledes. Jeg regnet for eksempel ut hvilken dato terminen ville vært, og den dagen i høst var ingen god dag. Jeg blir kvalm og svimmel av babyer, f.eks. en dag jeg var på jobb for noen uker siden (jobber som hjelpepleier): en av pasientene hadde besøk av barnebarnet sitt, og hun hadde igjen med seg sin lille datter på ca ett år. Da jeg kom inn kikka jeg kanskje ekstra mye på den lille, nydelige jenta. Ihvertfall reiste barnebarnet seg plutselig og ga meg ungen. Jeg ble skikkelig kvalm. Kikka inn i det lille barneansiktet som smilte til meg, og jeg følte at jeg ble likbleik... Tenker og tenker og har nesten hatt lyst til å slutte på p-pillene, men det er tåpelig, for situasjonen er ikke akkurat ideell for å få barn nå heller. Alt er bare dumt... Jeg har kjæreste nå, og vi har vært sammen siden rett etter at jeg tok aborten. Men ingen av oss er klare, selv om vi har snakket om at om det skulle skje, så vil jeg ikke ta abort igjen. Det virker som han skjønner og respekterer det, men vet samtidig ikke om han er i stand til å ta så mye ansvar for et barn. Jeg tvinger meg nesten til å ta pillene og noen ganger håper jeg at jeg kanskje skal bli gravid til tross for at jeg går på dem... Herregud, så sykt det høres ut... Det var uansett godt å se at flere har det likedan... Jeg har hørt et sted at en sånn sorgprosess vanligvis varer 2 år. Så det er vel bare å vente. Vi har nok valgt riktig, men det er ikke noe godt valg å kjenne på likevel.

[Anonym bruker]

Ble litt satt ut av å se tråden min igjen, men godt å vite at det er flere av oss. Og ja,- tråden begynner å bli litt gammel, men jeg kunne nok skrevet det samme om igjen.. Skjønner godt hvordan du har det, og det tar tid. Jeg er her inne omtrent hver dag,- og jeg vet jo at det er helt sykt når det begynner å bli 2 år siden jeg tok abort. Det er ikke fullt så vondt å se babyer lenger, men da jeg i julen fikk vite at kompisen til broren min hadde blitt pappa i en aldrer av nitten - og jeg også fikk se bilde av den nyfødte- da gjorde det fortsatt vondt i magen..

 

Skjønner hvor vondt du har det inni deg, selv om mange sikkert sier at det som ble gjort var 'selvvalgt og at man må leve med konsekvensene'. Men de har ikke vært igjennom det her. Det er et tomrom som ingen verdens ting kan fylle, og et tomrom jeg tror aldri vil forvinne helt.

Jeg har ingen kjæreste for øyeblikket, men forstår deg når du sier at du nesten vil klusse med p-pillene for å bli gravid igjen. Det kan virke snodig, men sånn var jeg også rett etterpå. Ville bare skru tiden tilbake og få velge på ny. Allikevel håper jeg at neste gang det lyser en strek på en graviditetstest vil jeg bli møtt av smil og glede fra barnefaren. At det er noe som er ønsket, og at det da blir riktig...

 

Blir vel kanskje egentlig ikke noe svar til deg det her, men kanskje litt reflektering over egne tanker. Det tar tid å komme over noe sånt,- mye lenger enn det jeg hadde trodd... Men det vil bli bedre. En dag...

[Anonym bruker]

Godt å høre fra noen som forstår dette... Har ingen rundt meg som har tatt abort, bortsett fra min mor, om selv om det har hjulpet meg mye å snakke med henne blir det litt for nært og merkelig. Jeg har faktisk begynt å gå til psykolog denne høsten, pga. at jeg fikk noen panikkangstanfall i sommer. Jeg tror de var forbundet med aborten, med undertrykte følelser osv. Selv om jeg tenker mye på og rundt aborten nå føler jeg fremdeles ikke helt at jeg lar følelsene rundt det komme... Og jeg skjemmes over å snakke om det, spesielt til kjæresten min, fordi jeg føler (som du sier) at dette er noe jeg har valgt selv, og i tillegg begynner jo tida å gå. De gangene jeg har vært lei meg og prøvd å snakke med han har jeg fått en vond følelse av at han tenker at jeg syter, vil ha sympati og at jeg kommer til å fortsette å mase om dette for alltid. Er rimelig sikker (med fornuften) på at han ikke tenker sånn, men klarer ikke få bort følelsen. Dessuten er det liksom så lite å si, i allefall til en som ikke har opplevd det.. Huff. Går med en klump i brystet nesten hele tiden. Er tung og lei meg, gruer meg til det meste og finner ikke så mye glede for tiden. Men som du (og min mor) sier, det blir nok bedre, etter hvert.

 

Det å tenke på å klusse med p-pillene er så ille. Jeg får forferdelig samvittighet ovenfor kjæresten min når jeg tenker tanken. Han har ikke engang fått startet på utdanningen ennå, han har mye rot i livet sitt og mange ting han har lyst til å gjøre før han en gang blir pappa. Og det unner jeg han virkelig. Men jeg vet også at om jeg skulle blitt gravid ved et uhell hadde han støttet meg. Det er nesten vondt å tenke på hvor mye jeg kunne påvirket livet hans, bare ved å kødde med en liten pille... Blir skremt av det.