Begynner å bli litt nervøs jeg...

[Anonym bruker]

Har et fint svangerskap uten plager. Er i uke 23 nå og har ikke gått opp en kilo, ikke vært kvalm en dag - bare stas. Er heller ikke så redd for selve fødselen.. MEN.. hva med tiden etterpå? Fatter liksom ikke helt hvordan jeg skal klare dette helt alene jeg.. Er nok litt negativ i dag, innser det - men nå er det nesten så angsten tar meg.

 

Min mor er død, mine beste venninner snudde ryggen til meg da jeg valgte å beholde barnet, min far er ikke interessert i slike ting, og min onde stemor mente jo at jeg skulle ta abort.. så jeg føler at jeg ikke har noen der ute som jeg virkelig kan stole på. Når det gjelder bf har jeg problemer med å forholde meg til han, pga alle løgner og elendig oppførsel ..

 

snufs..

[MMMH]

De vennene dine er tydeligvis ikke mye å samle på uansett....

Kanskje du skal ta kontakt med Amathea? Her er en link;

 

http://www.amathea.no

 

Jeg skreiv en mail til dem når jeg var på mitt mest deprimerte, og det endte med at en helsesøster ringte meg opp allerede samma dag. Amathea er en organisasjon som gratis jobber med veiledning og råd for gravide jenter som har diverse problemer. De er kjempegode etter min erfaring -de tar seg tid til å lytte, og jeg følte i allefall at problemene mine ble tatt på alvor. De har 18 ulike kontorer i landet, så du kan skrive til det som er nærmest deg. Anbefales!

 

Ellers så håper jeg jo at du har noen du kan snakke med utenom også... Er det ikke ei tante, en kollega eller en lærer du kan snakke med?

 

Her er vi iallefall mange som både lytter og innimellom kan komme med råd, og mange i samme situasjon som deg.

 

[Anonym bruker]

Ja det var et godt tips egentlig.. Har jo sett siden deres.. så kanskje jeg skal ta kontakt. Det går nok helt sikkert bra, men innimellom føler man seg noe håpløs da

 

Tusen takk for svar iallefall

HI

[Anonym bruker]

Har du ikke en helsestasjon der du bor du kan kontakte? de vet jo om andre som er alene og kanskje i samme situasjon som du kanskje kan bli kjent med? Da jeg fikk førstemann fikk jeg bli m på en ungemødre gruppe, der ble jeg kjent m 7 andre unge mødre

[Anonym bruker]

Men nå er jo ikke jeg noen ung mor da serru.. er heller gammel, med mine 36 år... Føler at jeg ikke passer inn noe sted, for når man er så gammel som meg så "skal" man jo ikke havne i en slik situasjon, sant? Men men.. sånn ble det nå allikevel..

[MMMH]

Det er vel ingen aldersgrense for å ende opp som alenemor vel? Jeg har også følt meg tidvis alene i svangerskapet, jeg er da i slutten av 20 åra, og mine foreldre (skilte så jeg har to "sett") er kjempeinteressert, men jeg orker ikke åpne meg så veldig til hverken DE eller venner. Helt til nå nylig gjorde jeg ikke det for jeg ville ikke at de skulle få vite hvor elendig barnefaren behandla meg, men nå som jeg har gått fra han (for Nte gang), så føler jeg at jeg kan åpne mer opp. Men uansett så føler jeg meg alene... Det føles ikke HELT riktig å skulle måtte gjennomføre dette alene, og ja jeg er litt sjalu på mine to andre venninner som også er gravid og har flotte støttende menn å støtte seg på. I går var jeg på besøk av en mannlig venn av meg som bare er hjemme for en ukes tid før han skal ut å studere videre igjen, og han kjælte med magen min, lenge. Han syns det var så flott med den store magen, og spennende med spark. Jeg ble kjempeglad, for det var så godt bare det å bli tatt på! Hadde helt glemt det der med berøring, hvor viktig og godt det er.

Jeg sa til han at jeg tror jeg må leie inn noen som kan stryke litt på magen min Det var virkelig noe jeg hadde "savnet" uten å vite det selv -noen som kjente de herlige sparkene slik som jeg kjenner dem, som ser på magen og syns den er kjempefin, noen som bryr seg og det på ordentlig! Han kommer hjem igjen til jul -like før terminen min, og dersom lille lykken min kommer når hun skal så skal han være med på fødselen, fordi han er den første til å virkelig bry seg om både magen og meg

Ingen kan komme her og si at de ikke har et savn om en slik støtte -helst hele svangerskapet gjennom, og også i tiden etterpå. Vi kan være så sterke som bare det, og klare oss godt alene, men det kjennes som at noe mangler.

 

Når er terminen din da?

18 des. her, et lite julebarn.

 

[Anonym bruker]

Neida, er sant det - ingen aldersgrense.. Men man får jo høre de utroligste ting vet du.. Da jeg bestemte meg for å beholde barnet ble jeg rett og slett skjelt ut av hun jeg anså som å være min beste venninne, og hun sluttet å ringe meg og ville ikke ha kontakt med meg. En annen god venninne av oss begge sier klart i fra at hun er helt enig, men skal prøve så godt hun kan å overse det.. Eh.. ? Får skikkelig lyst til å ha kontakt da? Nei.. For bare tre uker siden sa min fars samboer at hun ikke kunne fatte hvordan jeg kunne beholde det, og spurte om jeg angret.. Barnefar har jeg kun sporadisk kontakt med, han har gjort meg så mye vondt at jeg trenger enda mer tid for å kunne forholde meg til han..

 

Jeg vet ikke hvem - om noen - som skal være med på fødselen, min bror som er den eneste som egentlig stiller opp har akkurat flyttet herfra og får ikke gjort så mye.. Så huff, jeg må innrømme jeg sliter om dagen.. Ekstra ille nå i helgen merker jeg, for nå er jeg alene - ellers har jeg jo snuppa på 9 som holder meg opptatt og det er deilig

 

Merker det er godt å sitte her og syte litt hehe..

Har termin 7. januar

 

HI

[MMMH]

Ja, det hjelper å få ut litt her!

Hadde samme opplevelse som du når det gjelder min beste venninne. Da jeg oppdaga at jeg var gravid, var hun en av de første jeg fortalte det til, og jeg ble også skjelt ut. Grunnen var egentlig ikke barnet, men hun mente jeg ikke kunne beholde et barn fra den mannen som er barnefar. Jeg visste at jeg ikke kom til å ta abort med en gang, og da hjelper det ikke uansett hvor "velmenende" det er fra noens side å komme med slike sneversynte utspill. Jeg og venninna mi har mistet mye av den kontakten vi hadde, vi kan møtes, men hun interesserer seg overhode ikke om graviditeten. Så er venninna mi også i en helt annen fase av livet der hvor ut på byen, knulle menn og "ha det gøy" er i sentrum.

 

Ang. fødsel, så er jeg instillt på at jeg kanskje må gjennom den alene, for jeg kan jo desverre ikke bestille fødselsdagen hennes helt presis

Og det blir nok tungt i så fall,men man klarer det jo. Det var faktisk ikke før i går jeg tenkte på denne mannlige vennen min som en potensiell fødselshjelper, så det kan jo hende at du også finner noen du kjenner du kan stole nok på til den tid. Er jo ei stund igjen enda.

 

Nå må jeg beine -skal på nattevakt! God klem!

[kjellaugv]

Jepp. Shit happens. :-) Er snart 36 selv og hadde ikke trodd jeg skulle bli alenemor. Så lenge du selv føler det var riktig å beholde barnet, så blås i hva de andre sier. Hadde vært mye værre å angre resten av livet på en abort.