svigerforeldrene mine hater meg!!!

[ungmams]

jeg har vært sammen med typen i 4 mnd og er nå gravid med han....

 

jeg har bodd under samme tak med svigerforeldrene mine og de har sagt at jeg ikke har noe liv og at jeg ikke kan bo med dem... de så og si kastet meg ut og nå bor jeg hos foreldrene mine igjen.... vi sa det til hver av våre foreldre at vi var gravide.... foreldrene mine og resten av familien min var kjempe stolte og mener dette går kjempe bra mens foreldrene hans ble sure og mente jeg hadde lurt han og greier... barnet var ikke planlagt... foreldrene hans mener jeg ikke kan lage mat eller vet noe om ernæring.... men det som er er at unger babyer og slikt er et tema jeg kan mer om en min egen jobb.... jeg har to små brødre... en på 4 og en på 2.... jeg var med på fødselen til mamma med den 4 år gamle broren min så jeg vet hvordan alt dette går til... jeg vurderer og slå opp med typen fordi foreldrene hans styrer han og han prioriterer dem i forhold til meg....

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg fullstendig...

 

Jeg har vært i et forhold hvor min samboers foreldre la seg alt for mye bort i ting. I tillegg til at de manipulerte sønnen sin, så løy de masse. Jeg ble så sliten av dette.. det var noe hele tiden. Da det, etter myyye tålmodighet fra min side, ble slutt mellom oss, kuttet jeg dem helt. Selv om de sier de ønsker å være "venner" med meg, så kjenner jeg nå hvor godt jeg har det når de ikke sliter meg ut mentalt lenger...

 

Tror ikke det hjelper å finne drømmemannen en gang hvis svigerforeldrene fra helvete er med på kjøpet..:S Nei, neste gang skal jeg velge svigerforeldre med omhu...

 

Er langt fra sikkert din situasjon er så ille som min var, så jeg skal ikke si hva du skal gjøre. Men en start for å ordne opp i dette, er å snakk med kjæresten din, samt sette et ultimatum for hvor mye foreldrene hans skal ta del i deres liv. Sett ned foten;)

[ungmams]

takk for en ny innfallsvinkel:D

[Anonym bruker]

Ikke for å være slem, men jeg kan faktisk se det fra dine svigerforeldres side også. Dere har nettopp blitt sammen, og dere må bo hjemme hos foreldrene deres. Er jo ikke verdens beste start på et forhold dette da...

[ungmams]

for å si det sånn så er det slutt nå og det er KUN pga foreldrene..

 

de har ingen ting de skulle sagt i vårt forhold vi er begge over 18

[Såpeboble - 26.04.2011]

Høres ut som en slitsom situasjon.

Men hva med å finne deres eget sted og bo?

Da vil jo ting bli enklere?

[ungmams]

jeg vet ikke jeg....

 

nå er det slutt så vi får se nærmere på hva som skjer...

[Anonym bruker]

Jeg som svarte deg først her oppe.

 

Jeg har forsøkt i 9 (!!!) år på å gi svigerforeldrene mine en sjanse til å vise at de ikke HATER meg. Men seriøst, det funka ikke! De trakasserte meg rett og slett.

 

Det jeg gjorde, var å bare oppføre meg pent og pyntelig og forsøke å gi de en sjanse. Klaget ikke til sambo, for han forgudet jo foreldrene sine slik at han villejeg nok ikkekommet gjennom til likevel.

 

Men jeg endte opp helt nedtrykt, mistet all selvtillit,ettermineforeldre oppdaget hvordan de holdt på med meg, og skjønte at dette var grunnen til at min selvtillitt hadde gått bare nedover de siste årene, innså jeg at jeg ble psykisk nedbrutt av denne behandlingen, og at jeg måtte komme meg unna dette.

 

Mitt råd til deg er gjøre noe med en gang: snakk med kjæresten din, vær ærlig om det. Er ikke sikkert han ser det på samme måte som deg. Jeg burde nok reagert tidligere i mitt tilfelle, men var så opptatt av å bli likt at jeggodtok alt. Og det var mye. Feks hadde jeg store problemer rundt vekt osv pga svigermor hele tiden bemerket at jeg var overvektig (er ikke det, og har aldri vært det - er 50 kg og 164cm). Hun kritiserte smaken min når det gjelder interiør, kunne komme hjem til oss og ta ned et eller annet for å erstatte det med noe hun hadde tatt med til oss, for så å forklare at dette var mye bedre. Hun kritiserte maten jeg laget når jeg bad de hjem på middag: "jaja, kyllingfilet er jo ok, men ikke noe vi pleier å spise. Vi lager ordentlig middag vi". Kunne komme hjem til oss med en matboks med middagsrester som hun ga til sønnen sin og sa at han måtte spise noe ordentlig mat av og til han også for så å si at jeg aldri laget noe skikkelig til sønnen hennes. Dette var faktisk en av tingene jeg tok opp med sambo, da ble han sint på meg og sa at "hun mener det bare godt", og jeg tenkte, ja det gjør hun nok... hun kunne dra pekefingeren over hylla og si "det er vel på tide jeg kommer og vasker nå, hva tror du gutten min?" osv osv... det vil ingen ende ta hvis jeg skal fortelle om henne, så jeg må bare konkludere med at jeg lot henne ødelegge selvtilliten min.

 

Så hvis de er like ille som dette, må du være ærlig og si hvordan du føler dette, for hvis du går og tar imot kritikk fra de hele tiden, ender du opp uten selvtillit...

[Anonym bruker]

Foreldrene til kjæresten min vil ikke godta meg, og jeg aner ikke hva galt jeg har gjort de? Nå er jeg 30+5 uker og vil bare glede meg over det som snart skal skje, men det går ikke en dag hvor jeg ikke tenker på hvor råttent de behandler meg. De har èn annen svigerdatter som de skjemmer bort med diverse, bla. SPA-behandlinger. Datteren min på 2 år har kun fått komme på besøk til besteforeldrene sine 3 ganger, og da har hun vært der sammen med faren sin. Min datter på 10 år fra et tidligere forhold er som meg heller ikke velkommen.

Kjæresten min har ei datter på 18 år fra et tidligere ekteskap og moren hennes tar de i mot med åpne armer. Hun er narkoman, mottar sosialhjelp og flytter rundt i Vestfoldbyene avhengig av om hun oppfører seg eksemplarisk overfor husvert eller ei. Hun er velkommen, og hun feirer de jul sammen med hvert år. Det er en god gjerning og jeg skal absolutt ikke klandre de for det, men hva meg meg og mine barn? Jeg er i fast jobb, hverken røyker eller drikker, har egen bil, fritidsbolig, 6-roms leilighet i Oslo. Barnefaren bor i Sandefjord hvor foreldrene også bor. Det gjør så vondt når de ikke vil engasjere seg. Tenk om de kunne tatt en telefon og spurt om hvordan det står til med barnebarnet?

[ungmams]

jeg og typen gjorde det slutt og nå har "svigermor" vært og "truet" mamma med rettsak... eller advokat hvis ikke jeg gir x'n delt foreldre omsorg (ungen er ikke født) jeg synes det er umulig, jeg selv vet hvordan det er å bo i en koffert... mase seg hit og tilbake... det er ett helvette... jeg er fortsatt singel, og x'n som har funnet seg dame på 16 år (med barn) han sier han skal være med på alt som omhandler barnet... jeg vet ikke om jeg vil ha han med på noe... han spør jp ikke hvorda det går... bar "når skal du på ultralyd" "når skal du til legen" "jeg skal være med på ultralyd" jeg vet ikke om jeg vil si noe om når jeg skal noe, bare si jeg har vært der når han spørr.. han kan ikke tro han kan kreve og være med... ha har ikke krav på det og jeg synes han bør gjøre seg litt mere fortjent til å være med.... jeg vurderer å øde helt alene...jeg gjør eller sier igen ting til noen uten om å tenke godt gjennom hva jeg gjør, hva jeg sier til hvem.... vil ikke at han skal tro jeg snakker dritt om han noe jeg heller ikke gjør. jeg har fortalt han alt om moren og ha sa han forstod meg.... mamma går her og tror hun er mere bekjymret enn meg.. men jeg viser ikke fram følelsene mine... jeg kan gå på rommet mitt og gråte i flere timer og komme ut som ingenting har skjedd....

[ungmams]

på søndagen fikk jeg en telefon fra x- svigermor... hun skrek til meg og fortalte meg hvor døra stod, dette tålte dem ikke, de var besteforeldre og hadde faktisk rett på å ha ungen i ferier og sånt. samt at far av barnet har rett og krav på å være med på ultralyd og fødsel, selv om jeg sier nei. jeg var helt rolig og svarte rolig,... når jeg hadde lagt på skalv jeg og jeg frøys... det er noe av det værste jeg har opplevd:(

[lab79]

Bare så du vet det: barnefar har ingen rettigheter i forhlod til barnet før etter barnet er født og han har erkjent farskapet. Foreldrene hans har ingen rettigheter. Punktum. ikke ferier, ikke helger, ikke høytider. De kan treffe barnet når det har samvær med sin far.

 

Det jeg vil råde deg til er å ikke diskutere ting med foreldrene hans. Barnet er mellom deg og x!! Om moren ringer så avslutt samtalen! Alle diskusjoner om samvær, foreldreansvar osv kan dere ta etter fødselen!!!

 

 

[Anonym bruker]

høres ut som vi har samme x'svigemor. hun oxo truet meg med rettsak å at det var de som hadde krav på ungen å alt sånn piss. jeg hadde heldigvis barne far litt mer i ryggen å han skjelte henne ut pluss at moren min satte henne på plass. vet det ikke er lett men ta med deg x'n til familieverns kontor å skriv en samvers avtale snart som mulig å er han ikke enig ed deg så prøv å gråt lett hehe det er slemt men funka på meg. eller ta ungen å flytt lagt bort. oxo lar du være å ta tlf når svigers ringer. man kan jo bli ødelagt av mindre. prøv å være sterk selv om det ikke er lett. gå på familieverns kontoret å forklar hele saken da stiller du oxo sterkere om det skal vbli no senere at du var der først. masse lykke til! føler med deg.

[Ida-Sol]

Desverre faller sjelden eplet langt fra stammen.

 

Ta vare på eventuelle mob.mld. og mailer du måtte få hvor de truer deg. De kan du få bruk for senere.

 

Videre ville jeg nok vist at jeg kan ta vare på meg selv og barnet uten andres hjelp, kurs, utdannelse, jobb osv. Ikke bare for andre sin skyld, men for din egen selvfølelse. Selv begynte jeg å jobbe på ESSO som 17åring (trenger ikke utannelse for å jobbe der) og tok utdannelse og jobbet meg dit jeg er idag 10 år senere. Poenget er at det spiller ingen rolle hva du driver med bare du kan forsørge deg selv og eventuelt barn, da kan ingen se ned på deg.

 

Når det gjelder matlaging så er det såre enkelt. Kjøp en Ingrid Espeli kokobok, det er biblen min )

 

Stå på og vis dem at du har ben i nesa!!!