Hvor raskt gravid etter dødfødsel!

[vip@ula_77]

Hei! Jeg lurte på om noen av dere her inne har blitt fort gravide igjen etter en dødfødsel? Hadde en dødfødsel i uke 37 for et par mnd tilbake, og nå er vi klare til å prøve igjen.....håper på svar!

[shari_z]

Hei Hope77,

 

Jeg svarte deg på 3. trimester. Ikke hør på de damene som sier det var feil å spørre der! Det som skjedde med deg, og med meg, er virkeligheten. Jeg blir sint når de (uanset hvem "de" er) vil skjermes fra dødfødsler fordi de er gravide eller har en ny baby, osv. Jeg har selv ALDRI nølt med å nevne min datter, for selv om hun var dødfødt, er hun like verdifull for meg som min levende datter, selv om andre synes det blir litt ubehagelig for dem. Jeg nekter å "gjemme bort" min datter bare for at andre skal ha det mer behagelig.

 

Det har vært flere der inne på 3. trimester som har mistet i det siste, og ihvertfall én som nettopp fikk sønnen sin mindre enn ett år etter hun mistet den første sønnen. Det finnes damer der som er akkurat i den situasjonen du spør om, og derfor synes jeg det er helt greit at du spurte der.

 

Jeg fortalte min historie til deg på 3. tri og skal ikke si alt om igjen. Men vil legge til at jeg mener nå, 8 år senere, så synes jeg at det hadde vært bedre *for meg* at jeg hadde ventet litt til med å bli gravid. På det tidspunktet, kunne jeg ikke tenke meg å vente, og ble så sur på alle som rådet meg til det (mest fordi kroppen måtte få lov til å ta seg igjen). Men psykisk sett, det var utrolig vanskelig å gå gravid bare noen måneder etter at jeg mistet min datter og klarte aldri å bli kvitt bekymringene.

 

Jeg kan fortelle at jeg tok en ny utdanning, og en i kullet mitt mistet sitt første barn i uke 38. Vi var bare 14 på kullet, og det at det var 2 av oss som hadde erfaring med dødfødsel var rart. Han og hans kone gikk i en sorggruppe i ett år før de bestemte seg å bli gravid igjen, og jeg kunne se på ham at det gikk mye lettere enn det gjorde for meg. Om det var fordi de ventet lenger enn meg vet jeg ikke, men jeg har lurte veldig om ikke det var kanskje lurt.

 

Når det er sagt, så har jeg min datter som jeg ble gravid med 7 mnd etter dødfødselen og ville ikke vært uten henne for noe som helst! Jeg er glad jeg fikk henne og angrer ikke, har bare lurte på om litt mer tid hadde gjort det lettere for meg. Jeg vet at dette svangerskapet nå (er 34+6 i dag) kan ikke sammenlignes, det er så mye lettere. Jeg vet at i dette tilfelle, så er det en kombinasjon av tid og det at jeg vet det er lite sannsynlig det samme skjer igjen som har gjort det lettere.

 

Problemet er at når man først har mistet, så kommer man på en eller annen måte i kontakt med andre som har mistet, og alle har forskjellige grunner, og da lærer man mye! Nå vet jeg så mye at jeg tenker det er et rent mirakel når et barn blir født levende, det er så mye som kan skje, som kan gå galt. Og alle de tankene er med meg hele tiden, men jeg er mer filosofisk nå og klarer å roe meg ned.

 

Husk at jeg sier mine tanker og slik, ikke at jeg sier at dette er riktig for deg - bare ting jeg har tenkt på de siste årene. Det er bare du og mannen din som vet når tiden er riktig for dere å prøve igjen. Det jeg tør si er sant for de fleste, er at første gangen etter en dødfødsel, så er du naturligvis bekymret, og særlig rundt 1-års dagen og tiden du mistet. De er veldig tøffe tider!

 

Stor klem til deg, og lykke til videre.

[shari_z]

Hei igjen,

 

Var inne på 3. tri igjen og fant ikke innlegget ditt, lurer på om det er blitt fjernet. Derfor legger jeg ut svaret som jeg skrev på 3. tri her, i tilfelle det hjelper deg.

 

Shari

 

SVAR FRA 3. TRIMESTER:

 

Hei, jeg mener det er helt greit å spørre om dette her. Først vil jeg kondolere at du har mistet barnet ditt. Jeg vet hvor vondt det er! Jeg mistet mitt første barn i dødfødsel uke 30+3 i april 2000 pga navlestrengen tett bundet 4 ganger rundt halsen. Jeg ble rådet av "alle" til å vente med å bli gravid igjen, alt fra 6 mnd til 1 år. Det hørtes forferdelig ut for meg, som ønsket å ha babyen min i armene mine. Jeg ble gravid 7 mnd etter og fikk en frisk baby født i uke 36+2 i juli 2001.

 

Svangerskapet var ikke lett og jeg var bekymrett hele tiden at noe skulle gå galt. Jeg fikk faktisk problemer, ble innlagt på Riks i uke 26 med truende for tidlig fødsel og lå på sykehuset da i 3 uker. Veene ble aldri helt borte, og heller ikke min bekymring. Det var særlig vanskelig både da jeg passerte 1-års dagen til datteren min og rundt uke 30, da jeg hadde mistet henne. Som sagt, kom den nye babyen, også en datter, i uke 36 fordi jeg hadde nyrebekkenbetennelse som ikke kunne behandles mens babyen lå inne, og som selve babyen forårsaket. Kan si jeg var LETTET da hun endelig kom ut, selv om hun var litt for tidlig. Hun hadde ingen problemer, men vi måtte bruke litt lengre tid på sykehuset fordi jeg hadde vært dårlig.

 

Nå venter jeg igjen om 5 uker, og kan trygt si at dette svangerskapet har gått mye bedre. Det har gått en del år etter dødfødselen, og jeg tror det har mye å si. Jeg er mer avslappet, og selv om tankene mine vender tilbake til min første jente og det som skjedde, vet jeg at i mitt tilfelle, er det lite sannsynlig at det kommer til å skje igjen. Denne gangen har ting gått utrolig bra, og jordmoren (som jeg hadde med nr 2 og husker meg godt) sier at jeg virker mye friskere nå, selv om jeg er en moden mamma på 38 år. Har ikke hatt problemer, men har vært bekymret et par ganger pga lite liv og nølte ikke med å ta kontakt med Føden og få sjekket det ut. Jeg vil ikke vente for lenge med lite liv og passer på å telle spark 2 ganger om dagen.

 

Det går bra for de fleste, men skal si at første svangerskap etter en dødfødsel er tøft, fordi alle tankene vender tilbake til det som skjedde. Jeg fikk (og får nå) utrolig flott oppfølging på sykehuset og føler meg veldig trygg.

 

Lykke til videre.

 

Klem

[vip@ula_77]

Takk for svar:-)

Vi føler oss veldig klare igjen til å begynne å prøve, men har bestemt at vi skal ta det med ro, og det får skje når det skjer. Ingen eggløsningstester etc....det er viktig for oss at det skjer når det skjer og at ikke det skal bli noe stress med sex etc.....Men nå så tenker vi at savnet etter en liten frisk og levende baby er større enn sorgen, det høres kanksje rart ut....men vi kommer aldri til å komme over dette...hun er og blir vår førstefødte og kommer alltid til å være den lille datteren vår som ikke fikk lov til å leve......og neste barn skal få vite at hun eller han hadde en søster som er i himmelen...det er veldig viktig for oss.....

[shari_z]

Skjønner deg godt. Det høres ikke rart ut for meg at lengsel etter en baby er større enn sorgen. Dere har jo datteren alltid i hjertet, og det er rettferdig å ønske søsken til henne.

 

Jeg har ALLTID snakket om min første datter til datteren som er med meg, og hun nøler ikke med å nevne at "jeg er ikke enebarn, jeg har en søster, bare at hun er død. Egentlig er hun storesøsteren min, men siden hun døde som baby i mammas mage, så har jeg selv blitt storesøsteren." Og nå skal hun bli storesøster på ekte om noen uker. Det var også veldig viktig for oss at datteren visste om søsteren som døde - og da hun spurte hva det var som skjedde, så forklarte jeg det óg.

 

Det at dere skal ta det med ro, og la det skje når det skjer, synes jeg høres veldig fornuftig ut. Jeg håper og tror på at alt kommer til å gå bra neste gang for dere.

 

[Løvetassen]

Jeg mistet datteren min under fødselen for 5 uker siden. Jeg og samboeren min er veldig oppsatt på å prøve igjen så fort som mulig. Jeg kjente meg godt igjen i den setningen du skrev om at savnet etter en levende baby er større en sorgen...jeg føler på en måte at det er den eneste trøsten jeg har opp i alt dette jævlige..det at jeg forhåpentligvis kan få barn igjen. Vi vil heller ikke ta eggløsningstester osv, tror det bare blir stress for sexlivet, men må jo si at jeg tenker på dette hele tiden likevel...prøver å ta det som det kommer, men det er lettere sagt en gjort. Jeg spiller litt mer avslappet ovenfor samboeren min en det jeg egentlig er. Vil ikke stresse han..

Jeg har ikke engang fått igjen mensen ennå... vet at jeg egentlig bør vente med å prøve til jeg har hatt noen menstruasjoner, men det er fullstendig uaktuellt for meg å begynne på p-piller for å si det sånn..

Hvor lang tid etter fødselen fikk du menstruasjonen tilbake?

Lykker til med prøvingen! Håper du blir gravid fort!

[shari_z]

Hei Liten tass i magen:)

 

Jeg er så uheldig (etter min mening da) at jeg har alltid lang blødning etter fødselen - hele 8 uker! Først etter det kan jeg håpe på å få mensen tilbake. Etter jeg mistet min datter, var mensen veldig rar og kom ikke regelmessig, og jeg tror det gjorde at det tok litt lengre tid (enn jeg ønsket) å bli gravid. Likevel ble jeg gravid 7 mnd etterpå, og det passet bra for meg.

 

Jeg husker godt din historie og håper dagene blir lettere for deg etterhvert.

 

[vip@ula_77]

Jeg har ikke fått tilbake mensen enda, så venter bare på den, men leste at noen ganger kan det ta litt tid når det psykiske spiller en stor rolle inne i alt det her, håper den kommer snart og prøver å slappe av litt, men det er lettere sagt enn gjort......skal snart på kontroll, så da ser de vel om alt er bra.....har ikke fått vite alle svar enda heller da, om hvorfor dette skjedde, men alt tyder på at en del av fosterhinnen hadde løsnet og surret seg rundt navlestrengen som en strikk, dette er veldig sjeldent, vet ikke hvorfor dette skjedde....P-piller er også uaktuelt for meg/ oss....

Vi får krysse fingrene for oss begge, og håpe at vi blir fort gravide igjen..lykke til med prøvingen til deg også....kanksje vi kan følge hverandre litt om hvordan det går:-)

Har ikke begynt å jobbe enda heller, skal tilbake på jobb 3. nov....har trengt litt tid å få tilbake hodet og kroppen.....

[vip@ula_77]

Til Snorke- frøken.....Det går opp og ned, lettere stunder, også slår det ned i oss igjen....tror nok det kommer til å være slik til vi blir gravide igjen og hele svangerskapet til vi vet at det kommer en levende og frisk baby....har ikke begynt å jobbe enda, skal tilbake på jobb 3. nov...da jeg har en fysisk jobb som fysioterapeut, men må si at vi har fått god hjelp fra sykehuset og fra venner og familie, og ikke minst i hverandre:-)

 

Men jeg må si at det er jammen ikke selvfølge å få barn, de er små mirakler:-)

 

Jeg gir en klem til dere alle på denne tråden!

 

[Løvetassen]

Til Shari_z

Takk for at du spør,.. Går veldig opp og ned med meg. Har prøvd flere ganger å sende deg PM faktisk, men hvergang jeg prøver det får jeg bare feilmelding...

[Løvetassen]

Til Hope77

Jeg har heller ikke fått noen svar ennå,venter også på obduksonsrapport.. Jenta mi døde 02.08.2008, så det er ennå veldig kort tid siden. Legene sa at det mest sannsynlig var akutt morkakesvikt...hvorfor skulle hun eller bare plutselig dø i uke 42 mens fødselsen var satt igang og jeg var innlagt på sykehuset med jevne CTG'er som var helt i orden til bare plutselig å ikke være orden i det hele tatt...Hun bare døde..lille vakre Nicoline jenta mi.. Helt uvirkelig og helt uforståelig..

Jeg har fortsatt permisjon fra jobben, men bare halvannen uke til. Kommer til å be om sykemelding..føler det er altfor tidlig for meg å begynne å jobbe ennå.

Siden jeg av en eller annen merkelig grunn ikke får sendt PM til noen drister jeg meg til å legge ut mail adressen min her [email protected] slik at du kan sende meg en mail hvis du har lyst til å holde litt kontakt fremover. Jeg kjenner ikke din historie, men vil gjerne høre hva som skjedde med deg og barnet ditt hvis du orker å skrive.

klem til deg.