Sutrete mannfolk.

[Anonym bruker]

Jeg har tråkket i salaten og har to kandidater som kan være far til mitt barn. Han ene har meldt seg helt ut. Han andre bare sutrer.

 

Siden jeg fortalte han at han var muligens en kandidat til å være faren, har jeg ikke sett mye til han. Av og til har jeg fått melding fra han på Facebook. Og så kom det en melding: Han får ikke sove om kveldene fordi han er så bekymra for at han skal bli far. Jeg svarte at jeg har også veldig mye å tenke på. Jeg har da ingen ting å klage over, mente han. For jeg vet at jeg skal bli mor, men han vet jo ikke om han blir far. Jeg gadd ikke svare på den. Hans bekymringer blir bare bagateller når man ser på mine. Jeg har nok med mine egne bekymringer om ikke jeg skal bekymre meg over han. Jeg har hyperemesis gravidarum og alt det som følger med. Jeg jobber gjennom vikarbyrå, og vet ikke om jeg får fortsette å jobbe fram til foreldrepengene kommer. Jeg vet ikke om jeg har jobb å gå til når fødselspermisjonen er over. Ja det er litt av det jeg har å tenke på.

Så vil han vite kjønnet. Jeg sier hva det kanskje blir. Han spør om jeg har tenkt på navn. Ja svarer jeg, men sier jeg vil vente med å si noe til jeg vet hvem som er faren. Og da sutrer han over at han ikke får være med å bestemme navnet på ungen.

Det ble for mye for meg, og jeg gidder ikke starte en krangel lenge før jeg vet om han er faren eller ikke. Derfor valgte jeg ikke å svare han.

Dette er nok en bekymring jeg legger på meg, og når jeg våkner om natta og ligger og prøve å få sove igjen, så klarer jeg ikke å styre tankene bort fra surmulingen hans.

Håper det hjelper å få det ut her!

[Anonym bruker]

Vil ikke være frekk... Men, jeg har litt forståelse for hans tanker. Han vet ikke om han skal bli pappa eller ikke... Han ønsker å ta del i sitt ufødte barns liv. Men er redd for å engasjere seg for mye, for så å få et kraftig slag i trynet når han får høre at barnet ikke er hans.

 

Jeg kjenner en som er i en lignende situasjon. Han har det veldig psykisk tungt i denne tiden hvor han går og er usikker. Gleder seg til å bli pappa, men tør ikke la følelsene vandre for langt for så å bli såret. I tillegg er han glad i barnets mor, men vet at det kommer til å være for sårende å være sammen med henne for så å finne ut at barnet har en annen far... osv osv... mange tanker som kværner rundt i hodet på en som er i denne situasjonen.

 

Prøv å forstå han:)

[MMMH]

Skjønner at det er kjipt å ikke vite hvem som er faren, men ja, jeg forstår faktisk denne mannen jeg også... Det kan ikke være lett å ikke kunne få vite om man er pappa før svangerskapet er ferdiggått.

Vi har vel alle våre problemer, har forståelse for at du har det vanskelig m.t.p jobb. Selv så jobber jeg som vikar, og da har man desverre mindre rettigheter (jeg var student da jeg ble gravid, og det er ikke så lett å få fast jobb med kul på magen desverre). Men -det kan være godt å vite at du får noe kalt overgangsstønad etter svangerskapspermisjonen dersom du ikke har jobb etterpå Overgangsstønad er noe du kan ha rett på fra og med to mnd FØR du går ut i permisjon også. Bestill time på NAV, de har opplysningene du trenger slik at du kan begynne å glede deg mer over svangerskapet heller enn å bekymre deg.

 

Så mitt svar til deg; Ikke vær sutrete du heller Det ordner seg!