Nå en uke etter SA....

[Lilly-juli]

Synes det fortsatt er veldig vondt. Vondt å se andre gravide,vondt å se spebarn og små barn.

 

Lurer på hvordan jeg skal greie å be arbeide den sorgen når jeg vet jeg aldri kommer til å få flere barn.

 

Vil ikke gå fra min fantastiske samboer for kanskje å finne en som har lyst på barn med meg.

 

Trist og leit at samboeren min ikke ønsker flere barn.Han var jo så omsorgsfull og kjærlig når jeg gikk gravid.

 

Satt meg ned i går å skrev et langt brev til han der jeg fortalte han hvor lei meg jeg er, hvor vondt det er å se andre gravide og små barn. Hvor fantastisk far jeg syntes han er og hvor høyt jeg elsker han. Fortalte at jeg ønsker å få barn med han.

 

Følte etterpå at det jeg gjorde var veldig dumt. Visste jo hva svaret kom til å bli men hadde et lite håp om at han kanskje hadde forandret mening. Det hadde han ikke og jeg synes det er forferdelig trist og leit.

I dag måtte jeg reise til sykehuset alene på ny sjekk om alt var ute. Det var det ikke så jeg skal inn igjen om en stund.

 

Føler jeg bare gråter og gråter. Uff dette er ikke noe morro.

 

Føler virkelig med dere som har mistet flere ganger.

Ønsker dere masse lykke til og håper dere får det til neste gang:)

[Lalinja]

Har samboeren din sagt at det er helt utelukket å få flere barn? Oi, det må være tøft. Kan det hende at han forandrer mening når dette vonde kommer litt på avstand? Nå er det bare en uke siden. Han er sikkert i sjokk og sørger han også.

Min SA begynte for en og en halv uke siden. Det er VELDIG trist. Likevel er det nettopp frykten for at jeg kanskje aldri vil få barn som er det verste.

 

Håper han forandrer mening og at du kan få babyen du drømmer om!!

 

 

 

 

 

[Lilly-juli]

Takk Ja han har sagt det. Vi har to barn hver så jeg burde absolutt være strålende fornøyd men jeg synes det er forferdelig trist at jeg ikke skal kunne få et barn med samboeren min. Han er så fantastisk snill og god og en strålende pappa både for mine og hans egne barn:)

 

Kan jo håpe at det skjer et "uhell" nå før jeg får begynt på prevansjon igjen men vi prøver jo å være forsiktige.

 

Han har ønske om å "klippe" strengen. Vil ikke nekte han det men synes det er for tidlig, at han er for ung og at han kanskje en dag kommer til å angre seg.

 

Vel vel vi får ta det som det kommer. Svangerskapet jeg var i kom jo som et sjokk det men han taklet det så fint synes jeg så det var veldig trist da vi mistet. Det psykiske kommer jo på meg ikke på han.