Roboter som styrer kroppen...?

[snirkeline]

Nå er jeg iallfall helt sikker på at vi gjør det rette når vi straks skal i gang med en utredning på datteren vår!

 

Vi snakker ganske mye med henne ,om hvordan hun føler det og har det.

I kveld satt jeg og pratet med henne på sengekanten,om når vi skal til BUP om en uke.Pratet om hvor viktig det er at hun ikke må være redd for å fortelle dem nøyaktig hvordan hun har det.Ikke legge til noe,og heller ikke trekke fra.Hun er forresten 10 år.

 

Hun sier at hun ofte blir sint og irritert,at hun ikke har kontroll over det.Og hun har ca 4-5 ganger i løpet av dagen noen skikkelige raptuser hvor hun herjer helt villt en stund.Hopper og spretter,kommer med utrop og er veldig ukonsentrert.Da hjelper ikke tilsnakk i det hele tatt.Etter en stund roer hun seg,og da sier hun at hun er veldig sliten og derfor lett blir sint og irritabel.

Så går det en stund og et nytt "anfall" bygger seg opp.

 

Det var ved denne komentaren jeg spurte henne om hvordan det føltes når kroppen har vært rolig en stund,for så å begynne å gire seg opp igjen...hvordan ville du forklart den følelsen?

"Da er det akkurat som om robotene inni meg tar over igjen,jeg klarer ikke kontrollere det!Selv om jeg vil høre på dere når dere snakker til meg,er det ikke jeg som bestemmer det.Jeg gjør det automatisk."

 

Jeg spør i en litt morsom tone om disse robotene er helt umulige...er de ikke til å snakke til eller:-)

Da får jeg til svar: "Nei,de hører det ikke,for det er maskiner der som bråker så fælt.Vi kan ikke høre bråket,men det gjør de.Derfor hører de ikke.Og når de slutter,roer jeg meg ned igjen,men da er jeg veldig sliten,og det er da jeg blir sint og irritert"

 

Uff,får helt vondt,men vet nå at vi har gjort det rette ved å ikke gi oss:-)

Skrytt av henne og sagt at hun har forklart ting på en veldig bra måte i kveld,og ikke må være redd for å forklare det på samme måte på BUP.

 

Satt og laget figurer av månesand med henne i kveld,vi var alene hjemme.Og da koste hun seg,elsker å lage ting med hendene.Og siden vi var helt alene og huset var helt stille,uten noen forstyrrelser,var hun veldig rolig da.

Og hun sa:Mamma,det er så godt når det er sånn som nå,nå føler jeg meg ikke sinna.Og det er kjempedeilig.Nå har vi det skikkelig koselig:-)

 

Da visste jeg at vi har gjort det rette:-)

 

Nattinatt:-)

[Anonym bruker]

Etter at min sønn fikk medisiner som 6 åring, beskrev han det som om kriblingen i kroppen ble borte. Han klarte endelig å sitte rolig på skolen, og faktisk lære noe.

Han hadde null kontroll over sin egen kropp før han fikk medisiner, og det var da jeg skjønte at her var det endelig hjelp å få.

[snirkeline]

Ja,det er jammen godt det er hjelp å få:-)Kan umulig være godt for dem å ha det sånn...

Var egentlig litt skeptisk til medisinering tidligere,hørte så mye negativt om det.Men ser jo nå at det er masse fordeler med det,og om hun skulle få diagnosen vil jeg ikke nøle med å gi henne det hvis hun får det bedre av det.

 

Hun klarer å holde seg i sjakk på skolen.Spurte henne hvorfor hun tror det er sånn der og anderledes hjemme.

Da svarte hun at det var fordi hun syns det var flaut på skolen,men mennesker hun ikke kjenner så godt.Følte at hun var veldig trygg på oss her hjemme,og dermed tør å slippe det ut.

Tror hun bruker mye energi på å holde fokus på skolen