Jenta mi har forandret seg etter hun begynte i barnehagen.....er hun ulykkelig?

[Mi vendicion ISABELLA]

Nå begynner vi på den 3. uka i barnehagen og jenta mi på 1 år er så annerledes. Den først euka gikk superbra, og hun stortrivdes. Jeg var overlykkelig for at jeg slapp å gå fra en gråtende unge...men så begynte den 2. uka, og nå er hun som en HELT annen unge! Hun hyler når jeg leverer henne, og kommer løpende når faren henter henne. De i barnehagen har også fortalt oss at hun vil helst sitte på fanget eller armen, og at hun gråter iløpet av dagen. Og hjemme er hun også forandret fra å være en solstråle til å gråte MYE. Og vil helst bli bært hele tiden. Hun får også skikkelig raserianfall når jeg ikke vil bære henne.....snufs...Hva skjer? Jeg prøver å overbevise meg selv at det bare er en tilvenningsperiode, men jeg blir allikevel kjempetrist! Føler meg så dårlig.

Er det noen som opplever det samme?

Det virker ut som mange barn gråter når foreldrene går, men så går det raskt over....Hos oss er det ikke sånn.

[Anonym bruker]

Senk skuldrene:)

Dette er helt vanlig. Jeg har har to barn i barnehage - og har opplevd det samme med begge. Føst er alt så nytt og spennende, men deretter forstår de gangen i det. Mamma går - og kommer ikke tilbake på leeeenge. Klart de små ikke liker det.

Men det blir bedre. Gutten min på 3år skrek som besatt i 3 uker da han begynte i bhg som 1-åring, så jeg ser for meg at min yngste vil gråte minst like lenge. Om det ikke bedrer seg vil jeg foreslå for min barnehage at vi tar en ny tilvenning.

Det er like vanlig at de små blir mer klengete hjemme og at søvnmønsteret forandrer seg noe veldig. Jenta de er nok ikke ulykkelig, men rutinene hennes forandres - og det er aldri populært hos et barn.

 

Et lite tips på veien!

Snakk om barnehagen med glede. Smil når du leverer og fortell henne at dette skal gå så bra. Hold en glad og munter tone. Barn ser straks på foreldrene om dette er noe skummelt.

[Anonym bruker]

Sorry, men som du roper i skogen får du svar.

 

Selvsagt er hun ulykkelig. Hun er overlatt til fremmede, og hun er slett ikke klar for det selv. Hun har også lært, at selv om hun roper og kaller på mor, så kommer ikke mor. Hun kommer ikke. Mamma kommer ikke.

 

Mitt ene barn fikk en kronisk mammaperiode fra 12-16 måneder. Det var ikke måte på hvor ofte hun skulle klemme, kose eller få pupp.

Hun nærmer seg nå 2 og er slett ikke klar for noen barnehage. Størstemann kunne vært sendt avgårde om vi måtte det fra ca 2,5 års alder. Men begge er fortsatt hjemme, og mini er som sagt ikke klar. Og da har jeg intet viktigere fore i hele verden, enn å være her og vise hver eneste dag, at mamma kommer. Mamma er her. Så løper de så trygt ut i verden, for alt er så greit så.

[Anonym bruker]

Anonym 20:28:

 

 

For et DUSTE innlegg. Hva vet DU om hvorvidt datteren hennes er ulykkelig eller ikke?

 

Sønnen min på 15 mnd har begynt i bhg, og begynte etter noen dager å gråte når jeg gikk, det gjør han enda. MEN - de ansatte forteller at han slutter så fort jeg har gått, han leker med de andre ungene, han spiser maten sin og sover sammen med de andre. Ja, han har blitt mer kosete og rolig når han er hjemme, vil mer bæres og opp på fanget til mamma, men det betyr da vel ikke at han er ulykkelig i barnehagen??

 

Du må jo være rimelig korka i hodet om du tror at det eneste sunne for et barn er å være så knyttet til mamma/pappa og KUN denne at de ikke kan være hos andre. Små barn knytter seg fort til nye mennesker, inkludert bhg-personalt, så hvis bhg virker bra og de ansatte ikke er bekymret for henne så syns jeg at du HI skal gi det litt mer tid, og at anonym 20:28 kan innrømme at det er DU som har separasjonsangst og ikke nødvendigvis ungene.. herremin.

 

Tenk over at noen av oss ikke HAR den muligheten til å gå hjemme, uansett om det er med tungt eller lett hjerte,før du slenger ut sånt. Og ikke kom med dette prioriterings-bullshitet, som alenemor bl.a har jeg ikkeno valg.

 

 

[Anonym bruker]

Her er den utskjelte anonyme.

 

Jeg har tatt meg bryet med å se barna mine, bli godt kjent med dem og ikke la samfunnet fortelle meg hvilke behov de har, men barna selv, (kombinert med en del faglitteratur, og egne instinkt).

 

Jeg tror faktisk på hovedinnlegger når hun føler seg dårlig, og stiller spørsmål om barnet er ulykkelig. Hun er vel den nærmeste til å vite det?

 

Jeg vet at mine barn ikke har vært klar for barnehage i den alderen. Og det er ingenting galt med verken dem eller vår familie. Dere kan jo lese Aftenposten i dag, hvor en forsker påpeker at BARNETS separasjonsangst er på topp mellom 12 og 16 måneder.

 

Jeg kjenner forøvrig ingen hjemmeværende mødre som ikke har far eller alternative omsorgspersoner til barna sine. De fleste har begge deler.

[Anonym bruker]

helt enig med anonym 20,28!!!

 

kanskje jenta di rett og slett ikke er klar for bhg???

 

 

[Anonym bruker]

igjen helt enig med anonym 21,32:)

[Anonym bruker]

Det var jeg som skrev lenger oppe her, og det jeg mener er da vel søren ikke at man ikke skal se barna sine og være var for deres signaler? Men det ER normalt at unger endrer litt adferd i forbindelse med barnehagestart og det ER normalt at de gråter når mamma/pappa drar! Barnehageansatte vet at dette er normalt, de fleste barn reagerer sånn - og hva betyr det da, at INGEN barn er klar for bhg?

 

Jeg er ekstremt opptatt av at sønnen min skal ha det bra, stoler på magefølelsen og vår kontakt når jeg tenker etter om han har det godt eller ikke, jeg stoler ikke blindt på at bhg-personalet sier at han trives heller. Men han hadde jo vært rimelig merkelig om han ikke hadde forandret seg noe når det skjer en så stor endring i hverdagen hans som den at han går fra å være sammen med mamma hele dagen til å nå være sammen med jevnaldrende barn og andre voksne? Det er normalt at barn utvikler og forandrer seg, det er ikke NØDVENDIGVIS et tegn på at de mistrives og er ulykkelige. Jeg har grått på vei fra barnehagen fordi jeg syns det er tungt å levere mini, men når jeg har tenkt og kjent på magefølelsen og sett på sønnen min så VET jeg med meg selv at dette er mye mine egne følelser, og at han har godt av å være i barnehagen å få utviklet seg og lekt! Han lider ikke under å få utvidet horisonten sin, særlig ikke min sønn, som bare har meg og pappaen som omsorgspersoner ellers.

 

Jeg er likevel glad jeg har en fleksibel hverdag som gjør at sønnen min er 6 timer i barnehagen, og ikke 8 eller 9. Av disse 6 timene så sover han 2, og har 4 timer til lek og samspill med andre. Jeg syns det er perfekt, men dømmer ikke de som føler de ikke har annet valg enn å ha barna i bhg i 8-9 timer. Jeg tror ikke disse barna lider, men jeg syns det virker litt trist med så lite familietid. Jeg er kjempetakknemlig for at jeg og sønnen min har god tid på morgenen og på ettermiddagen.

Det er såklart mulig å komme til den vurdering at ens barn ikke er klar for barnehagen enda, og at denne vurderingen er riktig, da bør man SÅKLART ta hensyn til det.

 

Men med ditt "SELVSAGT er hun ulykkelig" så syns jeg du virker veldig anti-barnehage og tar det som en selvfølge at det er enkelt for alle å være hjemmeværende i stedet. Jeg tror jeg kjenner og lytter til mitt barn like mye som du gjør, selv om han har forandret seg etter at han begynner i barnehagen, selv om han gråter når jeg sier hade.

[bhg. ansatt]

Husk at alle barn er inviduelle, og ulike noen kan det gå superbra i en peroide, også vil de forstå hva som skjer.... vær en positiv voksen som tenker dette går bra, og husk at dette ikke værer for alltid men for en periode. Husk at det er ikke foreldrene som bestemmer hvor lang tid barnet skal bruke på å trives i barnehagen, det er barnet... Det er ikke mamma eller pappa som går i barnehagen men det er faktisk barnet ditt.

 

Dersom foreldre viser usikkerhet, frykt, er engstelig, og nervøse i en slik situasjon er barnet den første som leser det. Dersom du er en trygg, sikker, avslappet voksen vil barnet også være avslappet. Bruk god tid, gjerne forbrede barnet på det som vil skje, snakk med barnet, og fortell barnet at mamma eller pappa kommer og henter deg senere.

 

Vis de ansatte at du er klar for å gi fra deg barnet, og vær bestemt slik at barnet ikke tviler på deg som voksen. Ha et positvt ansikt og adferd med å smile, og være glad vil barnet tolke deg som om du synes dette er greit, og at du er avslappet og trygg.

 

Altså alle barn leser usikkere og utrygge voksne...

 

 

Husk at du kan alltid ringe til barnehagen og du kjenner deg utilfreds.

Når du går så kan du holde igjen i garderoben for å lytte og hun/han har roet seg... I det går .... da har du gått!