Klarer ikke fortelle familien min at jeg og kjæresten min venter barn. Fortvilet.

[Anonym bruker]

Forloveden min og jeg venter vårt første felles barn med termin 13 januar 2009. Vi gleder oss veldig, og det gjør Leon (sønnen på 4 jeg har fra før) også.

Problemet mitt er at familien min ikke godtar min forlovede.

Han er fra utlandet Muslim.

Pappa har sagt at noen muslim, det vil han hverken høre om eller se i sitt hus. Bestemoren min sier det samme og ber meg om å ikke skuffe familien på den måten.

Dette er vanskelig for meg, for jeg er jo faktisk glad i dem, uansett hva de måtte mene.

Jeg gravid i 22 uke nå, bor i en annen kant av landet, og har fortsatt ikke fortalt noen i familien at vi skal ha barn. De kommer til å bli så skuffet over meg...og ødelegge mye av den gleden forloveden min og jeg føler med tanke på en ny baby. jeg er 24 år og studerer siste år av bachelor graden min, så jeg burde vel være gammel nok til å bestemme over mitt eget liv?

Det hører riktig nok med til historien min at forloveden min ikke har kommet til Norge enda,vi har vært sammen i 2 år og han har søkt om familie gjennforening på grunnlag av graviditet og det ser ut til å gå fint. Det bekymrer ikke vi oss for.

 

Hva skal jeg gjøre? Og er det noen som har noe tips om hvordan jeg skal gå frem for å fortelle det? Føler det begynner å haste nå.

Er utrolig ulykkelig slik det er nå.

 

[Løve venter nr.2 i januar]

Hei,

 

sjelden jeg skriver eller svarer på disse inleggene i det hele tatt. Men, fikk så utrolig vondt av deg at jeg bare måtte skrive noen ord. Er på jobb, så må gjøre det kort.

Jeg forstår deg utrolig godt! Du elsker kjæresten din, og familien...

Grusom situasjon. Du er gravid og venter barn med din kjære, du skulle bare vært lykkelig og gledet deg over hver dag som babyen vokser. I stedet har du vondt og gruer hver dag for å fortelle det til din familie...

Det er jo ingen utvei, så dette må du jo fortelle dem. Og kanskje jo før, jo heller. Mulig at når de har fått tid til å avreagere, tenke, prate med andre osv, mulig at de da klarer å glede seg på deres vegne og glede seg over at de snart skal bli besteforeldre igjen. De ønsker vel ikke annet enn at datteren deres skal bli lykkelig?

Jeg tror jeg ville skrevet et brev til dem... Lettere å få frem det du ønsker, enn pr tlf. Da kan du risikere å bli avbrutt til stadighet, bryte i gråt og ikke klare å si det du skulle eller i verste fall at de legger på.

I et brev kan du få frem alt du måtte ønske, ta tid på det og forklar situasjonen fra ditt ståsted.

På sikt tror jeg da de vil godta ditt valg av kjæreste og etterhvert ha ønske om å treffe han og gi han en sjanse. For så å bli kjent med det nye barnebarnet som kommer... De har i alle fall alt å tape på å ikke gi dere en sjanse!

Forklar som best du kan, resten er dessverre opp til din familie.

Ønsker deg i alle fall all lykke! Og tror det ordner seg etterhvert! Du skal i alle fall ikke være redd for å si det, du er voksen og stor nok til å stå for dine egne valg! Dette må de bare akseptere, om ikke de helt klarer å godta...

 

Lykke, lykke til!

[Anonym bruker]

Faren din sier at han ikke vil akseptere en muslim - hva slags holdning er dette da? Selv om han er muslim, behøver han jo ikke være av det fundamentalistiske slaget? (Håper for din del at han ikke er det, heller).

 

Du må jo bare overbevise familien din om at dette er ditt valg, og det har du gjort! De skal jo ikke leve med denne mannen. Og du skal jo heldigvis ikke leve sammen med dine foreldre.

 

Lurt det som ovenforstående her skrev - skriv et brev. Send det til din mor - kanskje hun er den mest fornuftige av dem..? Lykke til.

 

[Nr3på vei, to tette:)]

Du få stålsette deg og fortelle sannheten og prøve å hoppe opp å drite i reaksjonen deres. Det hadde jeg gjort, men je veit at familien er det itte lett å overse for det er jo ikke det man ønsker.

Er det sjenerelt muslimer eller utenlandske de ikke vil du skal være med eller er det grunnen for samlivet deres de er redd for?. Jeg kan jo tenke at de kanskje føler at du kan bli lurt om du vil eller ikke. Kjærligheten kan gjøre enn blind og hvis dere aldri har bodd sammen og er forlovet etter to år og venter barn så kan vel mange stille seg et spm om det er kjærlighet som driver din forlovede til Norge og det kan komme mange overaskelser. Det gjør det med norske også.....uavhengig av om du er muslim eller ei. Sånne reaksjoner vil du sikkert og jeg sir at det ikke er sånn, men kanskje det er derfor dine foreldre har en slik holdning til det.

For da kan jeg forstå deres holdning, hvis det ikke er rasistisk, men aksepterer den kan jeg jo ikke for man kan jo ikke ta alle under en kam og det er ditt liv det dreier seg om!!.

 

[snart10]

Kjære deg, dette var trist å høre....ikke bry deg om hva familien din synes, er det noen som skal støtte deg i denne situasjonen, så er det jo dem....min bestemor slo hånden av meg nå da jeg ble gravid med nr 4, fordi hun ikke tåler synet av faren til den lille gutten i magen min. Men jeg bestemte meg for å gi blaffen i hele henne, hun er gammel og trangsynt, hennes tap. Resten av familien min er kjempeglade for min skyld, og liker og godtar kjæresten min for den han er. Han bor i Wales, men kommer hit til Norge ganske snart.

 

Gled deg over svangerskapet og den nye babyen, ikke bry deg om hva familien din måtte finne på og si! Fortell dem i et brev, så får de selv avgjøre hvordan de vil reagere. Dette har ingenting med dem å gjøre!!!

 

Stor klem