Deppa, redd, angrende... hjelp! (samme som "anonym")

[Anonym bruker]

Ønsket så veldig denne graviditeten. Ønsker den fremdeles. Er bare i uke 6 nå... Nå kjenner jeg INGEN glede over å være gravid lengre! Skriver ikke dette for å provosere eller irritere, heller for litt støtte eller råd. Hva skjer?

 

Nå kjenner jeg plutselig sterk frykt for om jeg vil klare dette samtidig som jeg skal studere (andre år av en bachelor). Jeg har overhodet ikke lyst til å utsette studiene, pappaen skal ta permisjon, men jeg bare føler det ikke frister lengre, liksom... Å få barn altså.

 

Jeg er så redd. Jeg er voksen (25), men tør likevel ikke si noe til foreldrene mine. Tror nesten det er hovedgrunnen til mine negative tanker. De kommer til å bli så skuffet over at jeg ikke venter til etter utdannelse. Vet de kommer til å reagere med et "nei..? hvordan skal du klare dette?" Og det bare gjør meg så deppa. Å vite at ingen vil forstå. Og når jeg nå ikke engang forstår hvordan jeg skal klare dette så vet jeg ikke.

 

Med termin i slutten av april og eksamener i mai/juni, pluss masse obligatorisk undervisning - har jeg overhodet sjans til å få dette til? Noen som har klart det? Skole OG fødsel og barsel og eksamener og alt, liksom? Pappaen skal være der fulltid, men er det nok? Hjeeelp! Føler meg helt alene...

[Anonym bruker]

Siden du har termin i slutten av april, så må vel pappaen ta seg fri fra jobb om du skal ta eksamener i mai/juni, siden de 6 første ukene etter fødsel er kun mammas uker. Er du innstilt på det, og om fødsel og barsel går knirkefritt så tror jeg nok du kan klare dette:)

Du får tenke positivt og håpe på det beste i verste fall kan du alltids ta konte til høsten? (hvis det er mulighet for det, så har du på en måte to forsøk)

 

Selv har jeg tatt permisjon fra studier (-jeg ville være hjemme siden det var første barnet. Ser nå at det kanskje hadde vært smartere at pappan tok permisjonen..menmen)

 

Lykke til hvertfall