Han kjefter sånn på ungene...

[Anonym bruker]

Mandag morra blues... Jeg har en mann som har vokst opp med ei ordentlig kjeftesmelle til mor. Hun har hele livet fått husere som hun ville, kusinene til mannen min sa "stakkars henne som får en sånn svigermor" til hverandre da vi giftet oss... Hun fyrer av alle rakettene på de underligste plasser, og holder jo resten av familien (mann og 2 sønner) i sjakk med disse latterlige utbruddene. Tror mannen og sønnene har lært seg en strategi for å unngå disse utbruddene - virker som de bare lukker ørene. Sønnene er trygge, solide og særdeles dyktige menn jobbmessig - men kommunikasjon er noe jeg mener de sliter med. Som så mange menn...

Jeg tolererer ikke min svigermors oppførsel, og har vel etterhvert begynt å komme med motreaksjoner i form av at bestemte svar og kommentarer til at hun bør roe seg. Vi har aldri vært i noen større, åpne konflikter selv om både hun og jeg nok synes det kan være anstrengende å være sammen.

 

Men så var det mannen min... jeg synes han også er så brå, buldrete, tar seg ikke tid til å høre etter på hva ungene har til forklaring før han smeller i vei med sine stakkato beskjeder. Han gir dem ikke tid til å forberede seg på situasjoner, kommanderer dem og sier innimellom i sosiale lag at "barneoppdragelse er det samme som hundeoppdragelse". Festlig...

 

Det må sies at min mann er en sosialt oppegående, morsom og tidvis oppfinnsom pappa med stort fang og mye kunnskap å dele med ungene. Han tar dem med på fine turer, snakker med dem om smått og stort og har mange bra verdier.

 

Men så kommer altså disse buldreepisodene, Jeg har hatt en vanskelig oppvekst med mye konflikter og nedbrytende oppdragelsesmetoder, og TÅLER ikke å høre på ham når han begynner. Jeg detter helt ut, klarer ikke heve meg over det, kjenner jeg bare vil gi opp prosjektet om å bli en bedre mor enn min mor var, bare la meg synke ned i dritten og la det stå til. For hva er vitsen? Det er jo bare krangling og buldring uansett, liksom....

 

Det er så mye følelser her, Vanskelig å skrive, Men hvis noen kjenner seg igjen blir jeg glad for tilbakemelding. Kanskje kan vi "nøste litt" sammen...

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg så godt! Jeg jobber mye med meg selv i perioder fordi nissen henger på lasset. Det er vanskelig å se at andre behandler ungene sine dårlig. En gang jeg var i en butikk så jeg en mor som dro sønnen i håret opp etter seg. Jeg gikk bort til henne og skjelte henne ut, noe jeg håper hun aldri glemmer, men jeg er redd det gikk mer ut over sønnen da de kom hjem. I hennes øyne var det sikkert hennes skyld at hun ble ydmyket. Jeg takler ikke slike situasjoner!

 

Jeg kjenner noen ganger at jeg synker inn i meg selv og blir stående passiv å se på når jeg skulle handlet i stedet. Jeg klarer ikke alltid forsvare ungene mine, men blir handlingslammet og passiv. Jeg faller tilbake til gamle reaksjonsmønstre fra den gangen jeg trakk meg tilbake for å beskytte meg selv. Og det skremmer meg. For hva ville jeg gjort om noen gjorde noe vondt med barna mine? Ville jeg blitt passiv da også og latt det skje? Ville jeg tenkt at det var deres skyld fordi jeg ikke hadde klart å reagere og handle?

 

Jeg blir redd når jeg kjenner disse tendensene i meg selv. Tenk om jeg ikke klarer å beskytte ungene mine?

 

Jeg skjønner reaksjonene dine! Vi kan ikke gjøre annet enn å fortsette å kjempe og bestemme oss for hva som er den riktige reaksjonen og sette den inn når situasjonene oppstår. Vi kan ikke tillate oss selv å bli passive, men jobbe for å gjenkjenne tegnene på at vi trekker oss inn i oss selv og gir opp. Og jeg vet at vi kommer langt ved å være åpne om hvordan vi har det. Bli bevisst på hvor grensene går og sette dem slik at det ikke er noen tvil. Verken hos oss selv eller for andre!