Føler ingenting for barnet,hjelp meg noen!!!

[Anonym bruker]

For en uke siden fikk vi en velskapt gutt,han ble tatt med keisersnitt etter 10 timer aktiv fødsel uten fremgang. Problemet mitt er at jeg kjenner ingen tilknytning til han,ingen glede,og ingen følelser for han.Vil bare gråte når jeg ser på han og lurer på hvorfor jeg ikke er gla i han.Heldigvis har jeg en fantastisk samboer som er utrolig flink med gutten,men å se det gjør og vondt i samvittigheten siden jeg som mor ikke klarer å engasjere meg.Er det noen som har hatt det på samme viset? Trenger hjelp.

[Anonym bruker]

Dette er HELT normalt. morsfølelsen kan faktisk ta lang tid før den kommer. Jeg fikk den ikke før det hadde gått ca 1 mnd. Du er en flink mamma og barnet får all den kjørlighet den bør ha.

Lykke til. og ikke stress med dette.

[såpebobledama]

Det viktigste er at du ikke stresser med det, tror jeg. Bare la det gå sin gang. Jeg er helt sikker på at det ordner seg.

[såpebobledama]

hvordan går det?

[Anonym bruker]

Jeg hadde det nok litt på samme måte som deg, og jeg ble litt satt ut av det...

Men så kom det liksom gradevis av seg selv.

Nå bare vokser kjærligheten til den lille for hver dag som går.

Bare ta tiden til hjelp du ! Tipper du er sliten og enda ikke har kommet deg helt etter den opplevelsen du har hatt.

Lykke til !!

[Anonym bruker]

Lurer på hvordan det går med deg nå? Litt bedre?

Ville bare fortelle at jeg også hadde det slik, etter et haste-keisersnitt. De skar i meg mens jeg hadde panikk, og så ble jeg bare lagt alene i et mørkt rom etterpå, helt alene i mange timer. Trodde jeg var død jeg, og håpet egentlig at jeg var det. Når de omsider trillet meg inn til barnet som lå i kuvøse, følte jeg bare at hun tilhørte sykehuset og mannen min. Jeg fikk en skikkelig alvorlig fødselsdepresjon, som jeg dessverre klarte å skjule godt. Jeg bare latet som om jeg var glad i jenta. Heldigvis hadde jeg også en snill mann som var flink til å ta seg av babyen. Det ble heldigvis bedre etterhvert, og jeg ble skikkelig forelsket i henne etter noen uker. Så gråt jeg masse og kysset og klemte henne, og var glad for at vi var i live begge to. Det var veldig befriende å sitte hjemme alene med henne og gråte ut og kjenne at jeg endelig begynte å føle noe for henne. Det lettet på den dårlige samvittigheten jeg hadde skaffet meg.

Men jeg skal be om hjelp til fødselsdepresjonen nå, for det henger igjen ennå.

Derfor; hvis du tror har fødselsdepresjon, må jeg be deg være så snill å be om hjelp NÅ, det går ikke over av seg selv, tro meg. Enda så vanskelig det er å be om hjelp, så er det bedre å gjøre det nå, enn å slite i mange år etterpå. Ikke sant?

[Bals]

hei vil bare si at det er mange som har det sånn, og kjempe godt å høre at du føler støtte i mannen din, det jeg kan anbefale som jeg vet kan være til god hjelp for mange er babymassasje.. Det kan hjelpe deg til å bli tryggerere i rollen som mor, det kan hjelpe deg til å knytte bånd og ikke minst gir du barnet ditt masse kjærlighet. det er ikke noe hokus pokus...

 

1.)sett deg i rolige, varme omgivelser, kanskje noe levende lys og behagelig musikk.

2. varm opp hendene dine og legg de rundt en kroppsdel( eks: foten) eller oppå(eksempel magen)

3. og stryk, klem varsomt eller masser i sirkler med klokken.

4. prøv å hold øyekontakt med barnet ditt, syng og prat

 

om du ønsker mer informasjon så kan du kontakte meg på [email protected] eller 45 46 81 72

 

om du kanskje ønsker å få hjelp av en instruktør, så kan du dersom du bor i trondheims området kontakte meg ([email protected] eller 45 46 81 72)

Bor du annen plass i landet kan du se på www.babymassasje.com - hvor det finnes lister\oversikt over utdannede og kvalifiserte instruktører.

 

håper du iallefall gjør noe og får hjelp

*tankefelt terapi kan være en behandlinsform som kan anbefales, men det handler mange ganger om å treffe rett person..

* jeg er ikke den som liker stappe i oss av medisiner for å overdøve problemene, man bør heller ta de ved roten og bearbeide de, men det er min mening og hva jeg føler

 

uansett så er du en god mor, det beviser du bare ved at du bryr deg og spørr om råd her:)

 

En god klem ifra camilla