Hvilke hunder har noen dere kjenner godt blitt bitt av ?

[Northernlights]

Jeg har personlig blitt bitt to ganger av hund. Den ene var en løshund. En skikkelig diger St.Bernhardshund, og den andre var en hund vi hadde adoptert bare 8 uker gammel. Han var en blanding av rottweiler og svart labrador. Han beit meg da han var rundt 9 mnd gml, helt uanmeldt etter at han hadde hoppet på mora mi, og jeg satte han på plass for oppførselen.

Jeg beit igjen. Passe hardt! Han beit aldri matmora si en gang til, så lenge vi hadde han! Men jeg torde ikke ha han lenge etter den episoden, siden jeg hadde en baby den gangen, så vi gikk tilbake til omplasseringsplassen med han...sa han passet nok best som vakthund..

Men den hunden skjemtes etter at han beit meg. Han så ned i gulvet hver gang jeg pekte på hånda mi, og sa "hva gjorde du mot meg der.."

Ok, kanskje ikke så psykologisk rett det jeg gjorde....men huff. Har aldri tenkt på å gjøre det igjen, om det skulle røyne på med våre 3 hunder.

 

 

Ellers så ble ene jenta jeg er tante til bitt av hund, og det var en pekingneser. Helt uprovosert. Og min nest yngste sønn ble bitt i kinnet av en Maltese hund. Sønnen min satte seg ned ved matfatet til hunde, og stakk fjeset sitt rett i den fremmede hundens fjes. Da beit den til, før jeg fikk sukk for meg. Hunden var på besøk hos oss.

 

 

 

[Lille Bell]

Her var jaggu mange bitt, men heldigvis av mange forskjellige raser. Syns det var en veldig rar og fordømmende uttalelse av made in bed på første rottweiler bittet og skrive der ser hvem som gjør størst skade, eller noe i den dur. For meg ser det ut som mange har fått skade både av store og små hunder og att hunder er forskjellige uansett rase.

[Northernlights]

Det blir jo aldri en fair undersøkelse hvis man ikke samtidlig tenker over hvor mange det er av hver rase representert.

 

Det blir jo fks feil å si at en schæfer biter oftere, bare fordi det i en by var registrert 15 bitt av schæfer et år, mens det bare var 3 av rottweilere.

Når det kanskje fantes 10 rottweilere tilsammen, men 150 schæfere...skjønner?

 

 

Mannen min har hatt mange hunder, og han har alltid sagt om rottweilere følgende: Den snilleste hunden jeg har møtt i mitt liv var en rottie, og den mest ondsinnede hunden jeg har møtt var en rottie...svogeren og svigerrinnen min drev oppdrett av sånne hunder for lenge siden, og de elsker rasen. Jeg er ikke så begeistret selv. Og ville aldri valgt en sånn hund til familiehund...visste ikke at den hunden jeg nevnte lengre opp var en rottweilermix før eksen hadde tatt han med hjem, Husker jeg fikk ikke sove første natta!

 

Nå har vi 3 hunder; elghund, dachshund og en mix schæfer/husky. Den sistnevnte en nydelig hund med flott temperament, men vi har lagt ned arbeid med oppdragelsen hans. Han VET at det ikke er han som er sjefen. Hverken over oss eller barna. Og det vet de andre to også.

 

I fjor døde hybriden vår. Halvt ulv, halvt labrador. Han hadde jeg respekt for, skal jeg innrømme.... men jeg måtte jo bare la han vite at jeg var over han i rang. Han hadde bitt før, men da var det i forbindelse med innbrudd i huset og garasjen. Den ene gangen beit han hull i rumpa til tyven, så han måtte sy mange sting...politiet roste hunden opp i skyene. Han visste godt hvem som var venn og hvem som ikke var det.

 

[lana<3]

En gang av schæfer og en gang av rottweiler, søsteren min ble også bitt av samme rottweiler.

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Sånne små kryp som puddler og annen dritt..

Også en fuglehund av et slag.. Men den hadde en svulst på hjernen...

 

 

.....................................................

Men søkte litt på nettet...:

Kanskje mest rettet til Made in bed.

 

 

Det finnes mange registrerte bitt av rasene schæfer, rottweiler mm.

Det er fordi folk kommer inn med skader av disse (eller bare for å forsikre seg, og tar kun stivkrampesprøyte, uten å ha hatt et ordentlig bitt... )

 

Jeg har vært mye med hunder av mange raser, men er REDD for de små.

Plutselig biter de eller hugger tak i benet.

Med disse er det ikke verre enn å bare riv løs og "kaste" bort.

Jeg har ogs vært MYE med schæfere og rottweilere. Vi har hatt 3schæfere i familien. Ikke et eneste bitt, knurr el lign hr jeg opplevd fra de.

 

Dette er MINE oppdagelser, men det mener jeg har md kun en ting: Oppdragelsen.

Også er det flere ting i basis.. Hvordan er genene til hunden? (sykdommer) og ikke minst, hvor kommer hunden fra?

 

Jeg har stor forståelse for alles frykt for hunder, men ikke når det blir en ubegrunnet frykt fordi den er stor.

 

Som sagt: Har møtt endel hunder og de småe er noen jævla kryp.

 

..............................................................

 

Forskerne har intervjuet 6000 hundeeiere, og dachsen kommer verst ut.

Selv små skraper fra hundebitt kan føre til alvorlige infeksjoner. Bitt fra små hunder kan også være farligere for barn enn for voksne.

 

Disse biter mest

En av fem Dachs-eiere fortalte at hunden deres hadde bitt mennesker eller andre hunder.

 

 

På andre plass kommer de knøttsmå Chihuahuaene (bildet), en hund som får plass oppi veska til Paris Hilton.

 

 

Tredjeplassen holdes av Jack Russel-terriere. Fellesnevneren for hunderasene på pallen er at små hunder har et problem med størrelsen sin, og kompenserer på andre måter.

 

Store japanske Akitaer og australske gjeterhunder kommer på fjerde og femteplass. Man må ned til sjetteplass for å finne hunderasen med kanskje dårligst rykte av dem alle; Pitbull.

 

Ligger i genene

Forskerne i Pennsylvania mener at de små hundene er genetisk disponert for å bite.

 

Undersøkelsen gir ny innsikt i hunderasers aggressivitet, fordi den baserer seg på intervjuer med eiere. Bitt fra små hunder sender færre på sykehus, og blir som regel ikke talt med i statistikken over de mest aggressive hunderasene.

 

Disse er snillest

Greyhound, Labrador og Golden Retriever er raser med godt lynne mot mennesker og andre hunder. Eiere av disse hunderasene har færrest problemer med biting.

Link: http://www.p4.no/story.aspx?id=278652

 

......................................

 

Ca den samme teksten, bare på side2.no

 

Det er verken schäfer eller rottweiler.

NORGES MEST KJENTE DACHS: Ovnsrøret var en kjent og kjær hund i bøkene og tv-filmene om Mormor og de åtte ungene. Her en Dachs med forfatter Anne-Cath Vestly. (SIDE2): Den har korte ben, er ikke spesielt stor og virker fredelig. Men synet bedrar, for dachsen er den mest aggressive hunderasen.

 

Forskere fra Universitetet i Pennsylvania i USA har intervjuet 6.000 hundeeiere, og funnet ut at dachsen er øverst på listen over farlige hunder. Dette fremgår av en undersøkelse som offentliggjøres i tidsskriftet Applied Animal Behaviour Science, og som gjengis på Politiken.dk.

 

Kan være besatte av å bite

Hver femte av de små dachsene har bitt mennesker eller andre hunder. Og en av tolv dachs har forsøkt å sette tennene i eierne.

 

Den ytterst selvstendige hunderasen troner dermed øverst på listen over hunder som biter. Nummer to er chihuahua-hundene, som tydeligvis kompenserer for sin minimale størrelse ved å ha et iltert temperament.

 

Jack Russel-terrierne inntar tredjeplassen, mens store japanske akitahunder og australske gjeterhunder kommer som nummer fire og fem. De fryktede pitbullene opptrer som nummer seks på listen.

 

Genetisk disponert

Ifølge forskerne bak undersøkelsen kan de små hundenes aggressivitet skyldes at de genetisk er mer disponert for å bite fra seg enn store hunder.

 

Tidligere har man målt hunderasenes aggressivitet på antallet av bittskader. Det kan ha ført til gale resultater, siden de store hundenes bitt oftere enn småhundenes fører til sykehusbehandlinger.

 

Ønsker du å ha en hund som du trygt kan rekke hånden frem mot, så bør du vurdere greyhound, golden retriever eller labrador. (ANB)

Link: http://www.side2.no/fritid/article2057539.ece

 

............................................................

 

Statistikk

I Norge føres det ingen offentlig statistikk over hundebitt. Folkehelsas skaderegistreringer fra 1990-2000 oppgir en insidens på skader forårsaket av kjæledyr ved hjemmeulykker på seks per 10.000. (Estimatet er basert på 7,3 % av befolkningen).[1]

 

I 1994 anslo amerikanske forskere at det i USA alene ble bitt 4,7 millioner mennesker det året. 800 000 av disse trengte medisinsk behandling og 14 døde som følge av skadene de pådro seg. Over 50 % av de bitte var barn, men de sto for nær 75 % av den medisinske behandlingen. Hele 77 % av bittene skjedde med et familiemedlem eller en venn av familien. I mer enn 61 % av tilfellene skjedde hendelsen i, eller i tilknytning til hjemmet/eiendommen. Pitbull og rottweiler var de rasene som var hyppigst involvert i de alvorlige tilfellene (dødsfall, der de fleste var barn).

 

En større studie i privat regi, basert på offentlig tilgjengelig informasjon gitt i pressen og gjennomført av redaktør Merritt Clifton for Animal People i perioden september 1982-november 2006, viser at to hunderaser utmerker seg i negativ retning som «verstingene på dødsstatistikken» i USA og Canada. Amerikansk pitbullterrier og rottweiler står alene for mer enn 60% av angrepene der menneskeliv gikk tapt. Til sammen ble 40 hunderaser og bastarder (der blandingsforholdet var kjent) identifiserte i ulykker der menneskeliv gikk tapt, men ikke alle dødsfallene skyltes et hunden angrep. Noen var også rene ulykker[2]. Rotweilerens høye andel har ført til at en rekke lands myndigheter, der forbud mot visse raser alt eksisterer, nå har uttalt at de vil se nærmere på denne hunderasens representasjon på statistikken. Dette har ført til at mange nå håper/frykter at rottweiler kan bli oppført på listen over forbudte raser i flere land. Et hovedargument for å føre opp rottweiler er hundens popularitet og ulykkesstatistikk står i grell kontrast til hverandre. Rottweiler var USAs 17. mest populære hunderase i 2006 (den 16. i 2005)[3]. Mest populære var labrador retriever (123 760), yorkshire terrier (48 346) og schäferhund (43 575). Til sammenligning ble det registrert 14 709 rottweilere dette året. Tallene er i henhold til registreringer ved AKC og har ingen sammenheng med undersøkelsen som ble utført av Merritt Clifton.

 

Offentligt statistikk fra USA[4] [5]er basert på bitt der huden på offeret er punktert, slik at det blør. Hunder som «klyper» (ikke punkterer huden) blir altså ikke medregnet i det statistiske grunnlaget.

 

 

[rediger] Aggressive og farlige hunder

For mange er aggressive og farlige hunder det samme, men slik er det ikke i virkeligheten. En aggressiv hund trenger ikke å være farlig, og en farlig hund trenger ikke å være aggressiv. Nå er det jo også slik at en hund kan være både aggressiv og farlig, og det er dessuten slik at dette er svært situasjonsbetinget.

 

Aggressive hunder er ofte tydelige og tilkjennegir gjerne klart at de ikke er fornøyd med situasjonen. Den kan virke pågående i den hensikt å avskrekke, men ofte vil den selv trekke seg unna dersom det oppstår en situasjon som vil medføre fysisk konflikt. Om årsaken til aggressjonen avtar eller forsvinner opphører gjerne aggressjonen raskt. Slik aggressjon har med hundens overlevelsesinstinkt å gjøre, og bunner gjerne i usikkerhet.

 

Farlige hunder søker fysisk konflikt på et stadium der dette ikke er nødvendig. Dette kan skje uten noen form for aggressjon, noe som gjør slike hunder svært vanskelig å forholde seg til. Et eksempel er hunder i flokk som angriper uten varsel. Et annet eksemper er hunder som står bundet og angriper uten varsel. Et tredje eksempel er en hund som ser sitt snitt til å stjele en godbit, og ufrivillig biter den som har godbiten i sin iver etter å nå den.

 

 

[rediger] Årsaker til hundebitt

Hundebitt skyldes ofte et uansvarlig eierskap, selv om genetikk i en viss grad også må inngå i grunnlaget, og da spesielt med hensyn til skadeomfanget. Det statistiske materialet for bittskader peker imidlertid mot en rekke andre faktorer enn hunderasenes genetiske arv, for eksempel det faktum at visse typer mennesker tiltrekkes av visse typer egenskaper hos hunder. Såkalte «macho» mennesker søker altså «macho» hunderaser, men de har ofte ikke kunnskap og erfaring nok til å utstå et slikt eierskap. Resultatet blir et hundehold på «lykke og fromme», der risikoen for bittskader er betydelig.

 

 

[rediger] Utløsende faktorer

Utløsende faktorer kan nesten alltid tillegges hundens flokk- og rovdyrinstinkter. Barn som løper, leker, skriker eller spiser er mest utsatt, fordi de både vekker rovlyst og står lavt på rangstigen. Et vanlig scenario er en hund som snapper mat fra et barn. Hensikten var kanskje ikke å skade, men bittet ble en realitet fordi hånden var en del av matkilden hunden tok. Hunder som forsvarer egen mat, familiemedlemmer og territorium er også vanlige utløsende faktorer, kanskje fordi hunden tolker situasjonen feil. I så måte er hunder gjerne mest vaktsomme på eget territorium. Derfor skjer også de fleste hundebitt i hjemmet eller på egen eiendom, herunder også i egen hytte, bil med videre.

 

 

[rediger] Forbudte hunderaser

Flere hunderaser har nå blitt forbudt å holde[6] i Norge, men utvalget samsvarer dårlig med de statistiske bevis som finnes for såkalte farlige hunder. Årsaken til at enkelte raser har blitt forbudt må derfor tilskrives andre faktorer.

 

En slik faktor har utvilsomt vært etableringen av det såkalte kamphundmiljøet rundt om i verden, også i Norge. Det kan man slutte av hunderasene som står på listen. Kamphunder er imidlertid ikke nødvendigvis farlige hunder, selv om en av dem topper statistikken for menneskedrap. Kamphunder er imidlertid ikke avlet for å drepe mennesker, men dyr. Hundene i seg selv er som oftest avlet for å være menneskekjære.

 

Et annen faktor for forbudet av visse raser må utvilsomt være synergieffekten. Når en eller flere raser forbys et ett land, har dette stor påvirkning for forbudet i andre land. Dette kan man slutte fordi utvalget av raser på listen er nærmest identisk landene i mellom, til tross for at det statistiske materialet som finnes peker i en helt annen retning.

 

Det er altså merkelig at noen av hunderasene har blitt forbudt, mens flere av verstingene på statistikken kan omsettes fritt. Kamphunder regnes ikke som spesielt aggressive av fagfolk, men de kan være farlige på grunn av sin bittstyrke og sine manglende bitehemninger.

 

I tillegg til de forbudte rasene nevnt nedenfor er det også forbudt å holde blandingshunder der en eller flere av disse eller ulv inngår. Likeledes er det, uansett rase, forbudt å holde, avle eller innføre hunder som er gitt trening i å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker og andre hunder, eller enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker eller dyr.

 

Amerikansk staffordshireterrier (amstaff)

Amerikansk pitbullterrier (pitbull)

Argentinsk dogge

Fila brasileiro

Tosa

I tillegg til overnevnte raser er også tsjekkoslovakisk ulvehund forbudt fordi den er en blanding av hund og ulv i senere tid.

 

Link: http://no.wikipedia.org/wiki/Hundebitt

 

................................................

 

Om Rottweiler:

Rottweiler er en tysk hunderase som har fått navn etter byen Rottweil i delstaten Baden-Württemberg i Tyskland. I hjemlandet er den også kjent som «metzgerhunde» (slakterhund), fordi den en gang i tiden var så vanlig å holde blant tyske slaktere. I Skandinavia er rasen også kjent under populærnavnet «rottis».

 

Innhold [skjul]

1 Opprinnelse og alder

2 Utseende, anatomi og fysikk

3 Bruksområde

4 Lynne og væremåte

5 Annet

6 Lenker

 

 

 

[rediger] Opprinnelse og alder

 

RottweilereNoen mener rasen nedstammer fra såkalt bavariois bouvier, andre at den har utviklet seg fra romerske molosserhunder som ble ført til Tyskland under de romerske invasjonene. Under middelalderen fantes det en type trefarget molosser i Sveits og deler av Tyskland som gikk under tilnavnet «slaktermastiff». Denne ble blant annet brukt av sveitsiske soldater i krig, men det er også kjent at disse hundene ble benyttet til vaktoppdrag mot røvere og banditter som herjet i Rottweil på den tiden. Rottweileren kan derfor ha et felles opphav med de såkalte sennenhundene fra Sveits.

 

Rasen er også kjent for å ha hatt militære oppgaver for den tyske armé under både første- og andre verdenskrig. Den første raseklubben ble dannet i 1907, men rottweiler ble først anerkjent som egen rase i 1966. Som sådan har den blitt svært populær i senere år, blant annet i Norge.

 

 

[rediger] Utseende, anatomi og fysikk

Rottweiler er en meget tett og kraftig glatthåret hund. Hannene blir ca. 61-68 cm i skulderhøyde og veier ca. 50 kg. Tispene blir ca. 5 cm lavere og veier ca. 42 kg.

 

Kroppen er kompakt og meget muskuløs, med en bred og dyp brystkasse og et kort lendeparti. Ryggen en rett og kraftig, halsen kort, kraftig og uten løs hud. Hodet er bredt og litt konvekst i skallen. Ørene er høyt ansatt med god avstand, mellomstore, triangelformede og hengende.

 

Pelsen er glatt og har stive dekkhår, tett med noe underull. Fargen er sort med brune tegninger rundt snutepartiet, foran på halsen, bringen og nederst på beina og på potene. Øynene skal være mørke, mandelformet og mellomstore.

 

 

[rediger] Bruksområde

Rottweiler er mest brukt som vakt-, politi- og militærhund, der den gjennom årene har hatt mange ulike brukshundoppgaver. De senere årene har rasen også tatt seg opp som en populær familie- og utstillingshund.

 

 

[rediger] Lynne og væremåte

Rotweiler er normalt en balansert, fredfull og utholdende brukshund, som i tillegg har en sterk personlighet. Den er uredd, modig og trofast, og gir gjerne et inntrykk av tilbakeholden kraft. Hengiven, lojal og svært tålmodig mot sine egne, men gjerne dominant overfor andre hunder om den ikke sosialiseres tidlig. Den regnes som pålitelig og tolerant overfor barn, i den grad man kan uttale slikt om hunder. Den trenger en fast, men vennlig hånd, og må aktiveres gjennom arbeid som krever både mental og fysisk aktivisering.

 

Link: http://no.wikipedia.org/wiki/Rottweiler

 

.......................................................

 

http://www.hundebitt.no/nils-tlisvar.htm'>http://www.hundebitt.no/nils-tlisvar.htm

...................................................

 

Useriøse oppdrettere, blant annet på Romerike, spyr ut valper, mener Tøfte.

 

– Jeg får daglige henvendelser om problemer med aggressive hunder. Det har vært en helt klar økning de siste årene. Hunder som angriper eieren, og til og med barna, forteller Sverre Tøfte.

 

Tøfte driver Norsk Hundeskole, og har drevet med trening av hunder i 12 år. De siste seks årene har han også hatt hundeskole på Romerike. Nå er han bekymret over utviklingen med stadig flere aggressive hunder, og legger mye av skylden på oppdretterne. De tjener gode penger på å selge en valp, og blir derfor ukritiske til både oppvekstvilkår og hvilke dyr som egner seg til oppdrett.

 

Snikende ulltepper

I jobben sin som hundetrener forteller Tøfte at mange av hundene han får inn har alvorlige adferdsproblemer.

 

– Mange av hundene er som snikende ulltepper. De er nervøse, og redd for barn. Det er fordi de ikke har vært vant med for eksempel barn fra de lå i valpekassa, forklarer Tøfte.

 

Tøfte sier at ikke alle hunder egner seg til å bli mødre eller fedre. Han mener mye av problemet ligger i at mange oppdrettere ikke er kritiske nok, og driver full oppdrett på uegnete hundeforeldre. Resultatet blir nervøse, aggressive hundevalper. Han mener også at mange oppdrettere ikke lar valpekullene vokse opp i et naturlig, stimulerende miljø. Dette gjør at hundene ikke er vant med et vanlig familieliv med barn og bilkjøring når de blir solgt til sine nye eiere.

 

Kjøper seg problem

Tøfte synes det er trist at hundeeierne er de som får skylda for at hundene er aggressive. Noen ganger kan det være deres skyld, men i de aller fleste tilfellene har de kjøpt seg et problem, mener Tøfte.

 

Han sier at noe av problemet også henger sammen med Norsk Kennel Klub (NKK). De tar avgift for hver registrerte valp, og tjener dermed mer penger jo flere valper oppdretterne lager. Tøfte mener både oppdretterne og NKK må gjøre en felles innsats for å få bukt med problemet med aggressive hunder.

 

For å unngå å kjøpe seg et problem, oppfordrer Tøfte hundekjøpere til å besøke oppdretteren. De bør hilse på tispa som har født valpene, og undersøke oppvekstvilkårene til valpene.

 

– Alle familier burde ha en hund. Det er så mange gleder med det. Men det er ikke alle hunder som har livets rett. Sånn er det bare, avslutter Tøfte.

Link: http://www.hundebitt.no/

 

........................................................

 

 

Familiehund og selskapshund er betegnelser som benyttes om hunder som har som primæroppgave å være en sosial partner og venn for medlemmene i en familie. Den kan således også være en brukshund eller en utstillingshund, men selskapshunder som gruppe er nødvendigvis ikke alltid gode familiehunder.

 

Innhold [skjul]

1 Eieransvaret

2 Å velge rase som passer

2.1 Valgets kvaler

2.2 Barnevennlige raser

2.3 Allergivennlige raser

2.4 Norske hunderaser

2.5 Populære hunderaser

2.6 Forbudte hunderaser

3 Referanser og henvisninger

 

 

 

[rediger] Eieransvaret

Å være eller å bli hundeeier betyr at man påtar seg et mangeårig ansvar, fordi hunder gjerne lever i 8-12 år eller mer. Man må også sette seg inn i de lover og regler et hundehold omfattes av, ikke minst av hensyn til andre. Forskjellige hunderaser og hundeblandinger har også forskjellige behov, så man bør nøye velge hva som passer. Noen raser eller raselinjer kan være mer sykdomsbelastet enn andre, og kan derfor påføre en eier økonomiske lidelser, eksempelvis til veterinær og medisiner. Andre raser kan ha en krevende atferd, som gjør de problematiske å holde uten stor kunnskap og lang erfaring fra før.

 

Hunder er ikke kosedyr, men levende individer man kan kose seg sammen med, dersom de blir harmoniske og velbalanserte. De trenger mat og stell daglig, men også mosjon og andre fysiske og psykiske utfordringer om de skal trives maksimalt. Hunder trenger dessuten dressur, slik at de kan kontrolleres når de kommer i kontakt med andre folk og dyr.

 

 

[rediger] Å velge rase som passer

Utdrag fra artikkel om hunderase

Det å velge[1] en rase som passer kan være et vanskelig valg, om man først har bestemt seg for å bli hundeeier. Dessverre ser man alt for ofte at den jevne familie velger seg feil rase, med det resultat at hunden enten blir mistilpasset i sitt miljø, omplassert eller i verste fall avlivet. De langt fleste som anskaffer seg hund skal primært ha en familiehund, men ofte ser man at de velger rase ut i fra ønsker som enten er urealistiske eller rett og slett egoistiske.

 

Før man velger bør man, om en har erfaring og kunnskap nok, også ta stilling til om en skal velge å anskaffe en valp eller en voksen hund. Førstegangseiere bør primært velge seg en valp, dersom man da ikke kan overta en hund man kjenner svært godt fra før.

 

 

[rediger] Valgets kvaler

En hunderase bør velges med hodet, ikke øynene! Når man skal anskaffe hund er det viktig å velge en hunderase som passer til den situasjon man befinner seg i, enten man er alene eller i en familiesituasjon. Man bør også i langt større grad vektlegge saker som miljø og egen/familiens erfaring, aktivitets- og kompetansenivå før man velger. Det er således både dumt og naivt å tro at alle hunderaser passer, eller kan tilpasses, for ulike raser har ofte både ulike behov og forutsetninger.

 

Alle retrievere er eksempelvis ikke lydige og veltilpassede hunder, fordi om naboens retriever er det. Å få en slik hund krever kunnskap og trening. Likeledes er det dumt å velge en krevende og energisk gjeterhund om man ønsker seg en rolig, snill og avbalansert familiehund og turvenn. Om man derimot er sauebonde og trenger en medhjelper er kanskje disse rasene ideelle. Likeledes er det egoistisk å velge en typisk jakthund, som vorstehhund, engelsk setter eller haldenstøver, om man ikke selv er beredt til å trene og mosjonere den daglig, selv om man jakter et par uker på høstparten. Mange primitive hunderaser kan være svært pene og staselige å se til, men å holde slike hunder krever en rekke hensyn og passer defor best om man har solid erfaring fra før. Energiske hunder passer best sammen med energiske mennesker, likesom bedagelige hunder best passer sammen med bedagelige mennesker.

 

Om du planlegger å legge om livsstilen din, og tenker å skaffe deg hund ut i fra de planer du har om denne endringen, bør først endringen gjennomføres i praksis, slik at hunden du anskaffer ikke må lide dersom du allikevel ikke klarer å legg om livsstilen.

 

 

[rediger] Barnevennlige raser

 

Verdens snilleste hund (golden retriever) tilhører de rasene som hvert år biter og skader flest barn, selv om den er snillBarnevennlige hunderaser finnes ikke!. Hunder er rovdyr og bør behandles som det. Forskjellige raser har imidlertid ofte et større eller mindre potensial til å omgås barn, men dette er helt avhengig av hvor ansvarsbevisst hundeeieren er. Man anskaffer aldri hund til et barn, selv om barn kan ha aldri så godt av å vokse opp i et hjem der det finnes en hund. Hunder er for voksne ansvarsbevisste mennesker.

 

Hunder må aldri få være alene med barn, ikke engang for et øyeblikk. Statistikken viser nemlig at det er i disse såkalte øyeblikkene at fatale hendelser oppstår. Det hjelper ikke hvor snill og omgjengelig hunden er, den kan ta feil og på et øyeblikk lemleste eller i verste fall drepe.

 

Golden retriever har av mange blitt «kalt verdens snilleste hund», og snill er den. Det forhindrer imidlertid ikke at den tilhører de rasene som hvert år biter og skader flest barn. Dette skyldes i de langt fleste tilfeller et uansvarlig eierskap. Uansvarlig i den betydning at eierne mangler erfaring og dermed tillegger hunden en grad av menneskelig fornuft den ikke har. Alle hunder trenger konstant tilsyn når de ferdes rundt barn.

 

 

[rediger] Allergivennlige raser

Utdrag fra artikkel om pelsdyrallergi

 

Puddel regnes som allergivennlig av noen, men dette støttes ikke av forskningenAllergivennlige hunderaser finnes ikke! Hundeallergi heter egentlig pelsdyrallergi og er som regel rettet mot alle arter pelsdyr. Noe som også omfatter alle hunderaser, siden alle hunder produserer allergener - også nakenhunder og hunder med voksende pels. Det finnes således ingen allergirene pelsdyr, statistisk sett reagerer færre på hunderaser av typen boxer og puddel, men man vet ikke hvorfor. Dette kan således være en ren tilfeldighet. Forskningen viser nemlig at det i dag ikke finnes grunnlag for å anta at det finnes såkalte lavallergene hunderaser og pelsdyr. Det finnes imidlertid eksempler på at enkelte mennesker kun reagerer på bestemte pelsdyrarter eller raser, selv om dette tilhører sjeldenheten. Om noen er veldig allergisk kan man reagere på alle typer pelsdyr, selv i hus hvor det ikke har bodd slike dyr på flere måneder.

 

Hovedallergenet, som heter Can d 1 er funnet i hudceller, hår, serum, spytt, og urin hos alle pelsdyr. Det er også funnet hos alle undersøkte hunderaser, og det er like stor variasjon på mengden allergen hos forskjellige individer som det er mellom forskjellige raser. Problemet er også i like stor grad relatert til andre arter, f.eks. katter, marsvin, hester, krøtter osv. Om dyra er små eller store har heller ingen betydning.

 

Om man allikevel må ha en hund eller et annet pelsdyr, bør man velge et dyr som har tett voksende pels og derfor må trimmes eller klippes regelmessig. Et slikt dyr er å foretrekke framfor dyr som har pels som røyter eller helt mangler behåring, men bare dersom de kan bades ofte. Eksempler på slike pelsdyr er hunderaser som bichon frisé, old english sheepdog, puddel, weaten terrier og tibetansk terrier m.fl. Det er imidlertid en forutsetning at dyret bades ofte, kanskje flere ganger i uken, for også slike dyr har allergener som kan (vil) utløse allergiske reaksjoner.

 

 

[rediger] Norske hunderaser

 

Grå elghund er Norges nasjonalhund og en svært populær jakthundrase for storvilt i Skandinavia.Det finnes åtte norske hunderaser, hvorav tre har røtter langt tilbake i tid og en ikke anerkjennes som en egen rase. Den grå elghunden er Norges nasjonalhund, og en av våre aller mest populære hunderaser. Norsk buhund er allikevel trolig eldre av opprinnelse. Den kan ha røtter tilbake til tiden før vikingtiden (år 800-1050), men ble trolig først endelig formet som rase på et mye senere stadium. Den mest eksotiske er allikevel norsk lundehund med sin unike anatomi, en anatomi man ellers kun finner hos svært gamle pariahhunder. Lundehunden, som holdt på å dø ut, ble reddet som rase for kun få år siden.

 

Dunker

Greyster (anerkjennes ikke)

Haldenstøver

Hygenhund

Norsk buhund

Norsk elghund grå

Norsk elghund sort

Norsk lundehund

 

[rediger] Populære hunderaser

 

Schäferhund er Norges og verdens mest populære hunderaseDe ti mest populære hunderasene i Norge finner du på listen nedenfor. Listen baserer seg på faktaopplysninger utgitt av Norsk Kennel Klub[2] og er et gjennomsnitt av norske registreringer målt over en periode på 5 år (i perioden 2000-2004). Antall registreringer for hele perioden er oppgitt for hver enkelt rase mellom parentesene.

 

(8078) Schäferhund

(5351) Norsk elghund grå

(5090) Border collie

(4942) Engelsk setter

(4775) Golden retriever

(4128) Gordon setter

(3523) Rottweiler

(3308) Labrador retriever

(3094) Cavalier king charles spaniel

(2511) Dachshund strihåret

 

[rediger] Forbudte hunderaser

Se også egen artikkel om kamphundraser

 

Pitbull var den første kamphunden som ble forbudt i Norge. Den topper listen over raser som dreper flest mennesker i USA.Det finnes fem forbudte hunderaser i Norge. Disse er ikke lenger tillatt å holde fordi myndighetene har funnet ut at de ofte brukes til kriminelle handlinger, noe som ikke kan aksepteres i et moderne samfunn. Et lignende forbud finnes også i en rekke andre land, selv om det kan variere med hensyn til rasene det omhandler.

 

Forbudet, som reguleres av loven som er kjent som hundeloven[3] gjennom en særlig forskrift om hunder[4], omhandler noen kamphundraser. Disse rasene har i enkelte miljøer (både i Norge og andre land) vært benyttet til regulære hundekamper - slåsskamper på liv og død mellom hunder. Dette er i seg selv en kriminell handling i de fleste såkalte i-land, men det har også blitt registrert at det stjeles hunder for å «mate» kamphundmiljøet.

 

Det skal påpekes at rasene som omhandles av forbudet normalt ikke regnes som farlige for mennesker, men fordi mange kamphunder mangler normale bitehemninger har det allikevel skjedd en rekke ulykker, der også menneskeliv har gått tapt. Listen av såkalte farlige hunder samsvarer imidlertid dårlig med den statistikk som finnes på dette området, siden kun en av de såkalte topp tre værstingene på bittstatistikken står på listen over forbudte hunder i Norge.

 

I tillegg til rasene nevnt nedenfor er det også forbudt å holde blandingshunder der en eller flere av disse eller ulv inngår. Likeledes er det, uansett rase, forbudt å holde, avle eller innføre hunder som er gitt trening i å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker og andre hunder, eller enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker eller dyr.

 

Link: http://no.wikipedia.org/wiki/Familiehund

 

...........................................................

[Veslaa]

Hei!

 

Jeg har en Collie, en Kinesisk nakenhund og en dobermann, og gjett hvem som er mest aggressiv (ikke farlig aggressiv vell å merke, bare knurrer og er gretten)? Joda, det er den Lille kinsesiske nakenhunden på 4 kg.

 

Collien min er omplasseringshund, og han bet meg da han kom til oss. Dette er 1 år siden, og han har aldri bitt igjen, med god oppfølging og dressur fra oss..

 

Den snilleste er nok dobermannen vår.. Aldri bitt, Aldri leke bitt, Aldri vært agressiv mot hunder eller mennesker..

 

 

Og når jeg var liten ble jeg bitt av en shæfer..