Det er så vondt å se gravide nå...

[Anonym bruker]

Det er snart 2 mnd siden jeg mistet.. Tenk at det er så lenge siden allerede.. Føles som om det var i går... Men det er så vondt å se de som jeg var gravide sammen med.. Magene begynner å vokse, de snakker om bekkenplager og at kvalmen har gått over, og jeg blir bare så uendelig trist inni meg!! Har 5 i omgangskretsen som er gravide, 3 med termin rundt der jeg skulle hatt. Har mest lyst til å bare bure meg inne......

[Achieved my Everest79-♀2010]

Uff ja.. det e inte nå kul å va den som mistet när alla andra får lov å behålla sin!! Inte bara skall man va lessen över det man mist men åxå stressa med att man faktiskt är avundsjuk på de som får lov att uppleva det inte man själv fick.

 

Det hjälper ju inte att alla säjer: "men du kommer säkert bli gravid snart igen" så länge man inte är gravid känner man bara rädslan av att det KAN ta lång tid å det KAN gå fel igen.

 

Jag fick konstatert MA för 4 veckor sedan idag och jag testar fortfarande positivt både på EL-test å graviditetstest. Är svårt att inte känna sej stressad plus att varje gång det blir positivt blir jag påmind om att det INTE är positivt.

 

Livet är orättvist ibland.. men jag hoppas å tror att inom kort tid e vi gravida igen=)

 

Kram på dej

[NickyB]

Hei, jeg skjønner deg veldig veldig godt. Jeg mistet også for 2 måneder siden og synes fremdeles det er veldig vondt å se andre gravide. Jeg kan begynne å gråte bare ved synet av en gravid mage i butikken. Jeg synes jeg ser store mager overalt hvor jeg går og det er en stor påkjenning. Jeg kan gå ut av huset og tenke "i dag føler jeg meg nokså bra", og så ser jeg en gravid mage på gata eller i butikken eller i barnehagen når jeg leverer barna, og så er jeg like fortvilet igjen. Jeg skjønner at det blir ekstra tøft for deg når du har flere venninner som er gravide. Kanskje du kan prøve å snakke med de om hvordan du har det?

 

Klem fra meg

[Storepus - gir ikke opp]

Jeg forstår så uendelig godt hvordan du har det. Jeg har mistet 3 ganger på 1 år og 5 mnd. Jeg får høre av legen at jeg er veldig fruktbar men det hjelper jo så lite når det ikke blir noe av graviditeten.

 

Jeg var første ut i venneflokken og familien og etter at jeg mistet første gangen for 1 år siden har ALLE blitt gravide (her er det terminer fra juni til februar neste år). Jeg blir så stresset for selv om jeg vet at jeg kan bli gravid så har jeg enda ikke gått gjennom en graviditet og født et barn. Har blitt flink til å takle situasjoner der venner forteller at de venter barn, men jeg gråter alltid litt etterpå. Selv om jeg er glad på deres vegne, gjør det vondt for meg og min situasjon. Tiden leger alle sår sies det, men tiden for meg betyr stress: Når er eggløsning, når begynne å teste, nå må vi ha sex, kommer mensen, hvor lenge skal vi vente før vi får hjelp. STRESS

 

Det er slitsomt å se gravide som vagger rundt i byen og nybakte foreldre ute på trilletur, men vi kommer dit vi også selv om det bare tar litt lengre tid.

 

Lykke til, alle sammen!

[Tingenes Herre]

Jeg vet så godt hvordan du har det. Jeg mistet for nøyaktig 2 mnd siden i dag, og jeg er ikke ferdig med sorgen og smerten. Hver gang jeg ser en gravid, kjenner jeg et lite stikk i hjertet, tenker på at det kunne ha vært meg. Skulle vært til ordinær UL denne uka. Det ene øyeblikket er man gravid og har alt man ønsker seg, i det neste er man uten liv i magen og hele verden raser sammen.

MEN- jeg kjenner at sjokket og den verste sorgen begynner å slippe taket, jeg har begynt å se fremover. Jeg tror det er individuelt hvor lenge man sørger etter å ha mistet, men det kommer en dag hvor man føler at det ikke lenger overskygger resten av livet. Tiden leger alle sår, selv om jeg nok har fått et arr jeg aldri vil miste.

Jeg ønsker deg lykke til og håper at det er en ny spire der ute som blir din.

[aug-mamma ble novembermamma!]

Kjære dere alle sammen!

 

Skjønner så godt hvordan dere har det siden jeg var i den situasjonen for et år siden. Da fikk vi konstantert MA på ordinær ul og verden braste sammen rundt oss..Fosteret hadde vært dødt siden rundt uke 14 uten at kroppen hadde gitt meg et eneste signal på hvordan ståa var..Hadde en venninne som hadde termin en mnd etter meg og jeg syntes det var vanskelig å være glad på hennes vegne selv om jeg ønsket å være det..Da babyen hennes var født gråt jeg i bilen både til og fra besøket for i min mage var det ingen ny spire....Magene struttet rundt meg og vi prøvde og prøvde mnd etter mnd uten hell..tomheten og sorgen var der hele tiden..I denne perioden kjente jeg et raseri mot alle som hadde gravide mager, trodde ikke jeg kunne føle på den måten..etter tre mnd hadde jeg en kjemisk graviditet og 7 mnd etter MA satt spiren igjen! Nå går jeg rundt med stor mage og er 28 uker på vei:-)

 

Bare vent, snart er det deres tur igjen!!!!!

 

Stor klem