misbrukt tidligere - vil ha KS

[Anonym bruker]

hei

 

Det er litt letter å skrive her som anonym.

Da jeg var 15 år ble jeg seksuelt misbrukt og har slitt med dette ift sexlivet. Jeg var gift tidligere og han klarte jeg på slutten ikke ha sex med. Dette fordi dersom jeg begynte å svi nedentil under samleie så kan jeg noen ganger få en følelse av å være 15 år igjen da misbruket skjedde.. Det skjedde oftere og oftere at jeg måtte avslutte samleiet for at jeg bare ville gråte. Vi klarte til slutt ikke holde på hverandre for det ble så mye frustrasjon.

 

Idag har jeg funnet en som er utrolig god mot meg og vi har et fantastisk sex liv. Jeg har kun kjennet den følelsen 3. ganger på to år men vi har hatt sex. Nå er jeg gravid men har ikke gått til legen ennå. Jeg er livredd for å føde for å få problemer med sexlivet på et senere stadie ift at det kan ødelegge noe under fødselen.

 

Jeg skal til første kontroll på mandag. Kan en bestemme selv om en skal ha keisersnitt?

 

Jeg vil så gjerne at dette forholdet skal forbli godt.. Men det er ikke så lett å snakke med noen om dette så derfor skriver jeg meg som anonym her.

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Kanskje er keisersnitt det beste for deg, er nok ikke noen som vil nekte deg det. Men synes du skal be legen din henvise deg til samtaler ved sykehuset du skal føde på så fort du har fått fødeplass. Det er mye som skjer med kroppen din i et svangerskap, og mye som skjer i hodet ditt og med følelsene dine, spesielt med en sånn historie. Uansett fødselsmetode er det viktig å gå gjennom forskjellige muligheter og tenke litt gjennom dem, tenke gjennom forskjellige problemstillinger og hvordan du vil reagere på dem. Viktig at sykehuset vet litt om deg for å kunne møte deg på best mulig måte. Målet er å få deg gjennom dette på en best mulig måte og samtidig knytte deg til barnet som kommer og forberede deg på tiden etterpå. Noen ganger viser det seg at det ikke er fødselen den største bøygen, men det å bli mamma og skulle ta seg av et barn. Beskytte det mot alt det vonde i verden... Følelsene våre herjer ganske bra med oss i en sånn fase!!

 

I en prosess med samtaler finner noen ut at de ønsker å føde. Noen forteller at fødselen "dytter bort det onde", hjelper dem med å knytte seg til barnet, og kan føre til et bedre forhold til sitt eget underliv i ettertid. Men ingen kommer til å tvinge deg til å føde, det jeg kan skjønne, iallefall. Uansett, du skal bli mor, gratulerer!!

 

Lykke til!

[Gjest]

Hei.

Jeg har også opplevd misbruk i tidlig alder og har opplevd det som en hindring i tidligere forhold med menn. Var nesten på vei til å bli "lesbisk" en periode. Per idag er jeg i et forhold med en mann som jeg er glad i og som kjenner meg ut og inn. Han er utrolig god mot meg men det handler mer om at jeg er istand til å ta imot. Jeg håper også at det varer, at jeg ikke plutselig får angst, avsmak og aggresjon. At jeg ikke begynner å dytte han bort ubevisst og fjerner meg mer og mer fra alt som har med sårbarhet iforhold til menn og det å miste kontroll. Jeg er åtte måneder gravid med min drømmemann, graviditeten har gått ganske greit og jeg burde vært utrolig takknemmlig for å få oppleve alt dette. Problemet er at jeg ikke vet hva jeg går til, at jeg ikke har kontroll over situasjonen. Ikke minst over den intimiteten som nå endelig så ut til å fungere bra. Vi kan ikke ha sex nå pga blødninger fra livmorhalsen og jeg er redd for at dette vil skape utrygghet og avstand imellom oss. Jeg har også et enormt behov for å kontrollere alt som har med barnets ve og vel å gjøre. Jeg har vært livredd for å gjøre noe feil som kan skade barnet og en fødsel er altfor risikabelt til at jeg noensinne vil kunne ha en slik kontroll som jeg trenger. Mister jeg den er det ikke godt å si hva slags trauma dette kan skape. Har fått diagnosen post traumatisk stress pga tidligere reaksjoner i mye "enklere" situasjoner så hvordan i all verden skal dette gå bra? Grunnen til at jeg vil dele mine erfaringer med deg er ikke fordi jeg nødvendigvis har noen fasit svar på hvordan du bør gå frem. Det har jeg ikke! Jeg vil bare si at jeg er overrasket over hvor mye hormonene forbundet med å være gravid og kroppens forberedelser til fødselen har forandret meg. Jeg opplever at kroppen min tar styringen over situasjonen. Noe den aldri har gjort tidligere. Tidligere måtte jeg distansere meg fra kroppen min for å få kontroll men nå må jeg lytte til den fordi den er min og babyen er avhengig av den. Den er fantastisk som vet hva den skal gjøre og mer og mer så blir jeg en del av den og de forandringene/ forberedelsene som skjer. Jeg skal bare gi meg hen og lære av den. Jordmødre og leger vil kanskje invadere den men isteden for å distansere meg fra smertene og kroppen min må vi stå sammen og jeg må stole på at den vet hvordan den skal få ut dette vakre barnet. Jeg hadde aldri sagt noe slikt om jeg ikke følte denne enorme hormonelle forandringen. Dette er grunnen til at jeg skal prøve å føde naturlig på tross av angsten. Nå må det også nevnes at jeg har gitt sykehuset en ekstremt detaljert ønskeliste for fødselen og sagt at de skal stå klar med kniven skulle det være den minste tvil om at alt går etter boka. Dette er kanskje en av de største utfordringene jeg kommer til å oppleve og derfor er det kjempeviktig at helsepersonalet er klar over min situasjon og at de innretter seg etter mine ønsker så langt det lar seg gjøre. Iforhold til mannen min må jeg tenke at dette er noe vi er sammen om. Det skjer med min kropp men det er vi som føder. Dette handler om barnet som er en del av oss begge og det er slike unike opplevelser som vil føre oss enda nærmere sammen og gjøre oss bedre rustet til alle utfordringene som helt sikkert vil komme. Tenk om jeg hater kroppen min igjen etter fødselen slik jeg gjorde i så mange år. Det er mye vanskeligere å gi seg hen til noen når man ikke liker den man er eller har kontakt med kroppen sin fordi den er "ødelagt". En slik distanse vil meget mulig gjøre at jeg distanserer meg til han, blir utrygg, ikke forstår at han virkelig vil mitt beste og er glad i hele meg fordi jeg ikke er det. Derfra kan jeg veldig fort havne tilbake i tid og se på han som en som vil meg vondt. Disse konklusjonene er basert på mine tidligere erfaringer og jeg trenger virkelig å komme meg videre uansett hvor mye som kan gå galt underveis. Dette er en ny opplevelse som handler om et barn som vi har skapt sammen av kjærlighet. Ikke faen om jeg skal la de gamle negative opplevelsene mine ødelegge for meg enda mer. Dette er min historie og jeg ønsker deg lykke til uansett hva du bestemmer deg for. Denne gangen signerer jeg ikke anonymt:)

[Anonym bruker]

Vi har tidligere født på Ullevål sykehus, der var det ikke noe problem å få KS på grunnlag av et tidligere overgrep.

 

Du må bare fortelle fastlegen din hvorfor du ønsker KS, og så søker han/hun sykehuset om det. Slik jeg har forstått det vil ingen sykehus nekte deg KS hvis det er det du vil ha.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for at du ville være ærlig. Jeg ønsker deg lykke til og det kommer til å gå kjempebra med deg siden du har tenkt igjennom dette.

 

LYKKE TIL!!

[Anonym bruker]

hei

 

Jeg var innom legen igår for å ta en prat med han. Jeg sa at dersom jeg ikke fikk ta KS så ville jeg ikke ha dette barnet. han lo litt av meg fordi jeg var litt dramatisk.

 

jeg bor i stavanger og han sa at dersom jeg hadde gjort dette i oslo så ville dette være mye lettere å få tilslag.

 

Legen spurte hvorfor jeg ville ha ks og jeg klarte ikke fortelle han hvorfor men bare sa at jeg ikke hadde noe lyst til å føde.

Nå har jeg uansett bestemt meg for å beholde dette lille vidunderet og så skal jeg kjempe alt jeg kan for å ta ks.

 

Er det mulig å reise til utlandet og betale for det dersom de ikke vil gjøre det her? - jeg vil gjerne true med noe.

 

Takk for tilbakemeldingene fra dere alle!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei

Jeg har "endelig" fått den nyheten fra mitt fødested at jeg får ks, hvis jeg ønsker det også når det gjenstår 1 mnd til termin. (er 22 uker nå).

 

Jeg har vært utsatt for overgrep gjennom mye av oppveksten, og har gått i terapi i lengre tid. Fastlegen min har også vært informert om overgrepene fra tidligere. Når jeg ble gravid, sendte fastlegen med en gang en brev til fødested hvor han (med min tillatelse- vikitg!!) ba om ejg måtte få samtaler og en avklaring så fort som mulig.

 

Har vært i samtaler med jordmor og fødelege, og har som sagt nå fått innvilget ks. Men har inngått et lite kompromiss da; jeg har lovet jordmor å komme til flere samtaler - og hun har lovet at dette ikke skal være overtalelse fra hennes side, men mer samtale om hva som skjer og hvordan jeg kan møte det på best mulig måte.

 

Jeg har opplevd å bli tatt veldig godt imot, møtt med forståelse og de er like opptatt som meg av at jeg skal beholde så mye kontroll over dette som lar seg gjøre.

Så min erfaring er: Snakk med de! Fortell hva som er vanskelig, hva du kan klare og hva du ikke kan klare. Send gjerne et brev eller flere hvis det er enklere. Det viktigste er at de får den informasjonen slik at de kan ha forutsetning på å møte deg der du er.

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Jeg har hørt at det er flere sykehus på vestlandet det er vanskligere å få KS. Haukeland i Bergen også er veldig vanskelige.

 

Men siden det er fritt sykehusvalg så må du ikke føde på nærmeste sykehus. En del i Bergen som ønsker KS, har dratt til Voss hvor det er letter å få innvilget:)

 

Bare et tips, å forsøke at annet sykehus hvis du ikke blir hørt.