Har noen der ute det som meg da?

[Anonym bruker]

Hei..

 

Trenger trøst eller å høre om andre har det noen lunde tilsvarende.. Forteller det bare i korte trekk. Har vært deprimert før, så jeg hadde en anelse om at jeg kom til å få fødselsdepresjon, men ante ikke at det kom til å bli sånn her.

 

Det hele begynte vel med at jeg fant ut at jeg var gravid. Var år jeg tenker etter kjæresten min som maste om barn, og jeg trodde jeg ville ha like mye som han, Gråt masse, jeg ville jo bare være sammen med kjæresten min, ville ikke dele han med en baby. Det tok lang tid før kjæresten min skjønte at han måtte te seg som en vordende får, og dette ga ekstra press på meg. Han var for eksempel mye på fest og skjønte ikke at jeg ikke ville være med og hvorfor jeg ikke like at han drakk seg full.

 

Har alltid strebet etter å være perfekt i alle aspekter ved livet, og jeg hadde/har en klar oppfatning om hva som er riktig og galt mtp barn, utstyr og opdragelse. Alt av utstyr til baby og alt med rettigheter og NAV og hele den driten har jeg måtte ta alene. Han syns aldri alt sånt var nødvendig.

 

Så kom baby. Hun skrek konstant på barsel. Jeg fikk ikke melk, hun hadde gulsot og alt ble surr. Etter 3 dager fant damene på barsel ut at dette ikke gikk og at jenta mi måtte få mat, så da fikk hun morsmelk fra en donor. Hadde aldri tenkt hvor sårt det skulle være at en annen dame måtte trå til med å mate barnet mitt. Kunne nesten ønske for min egen del at hun fikk kunstig tillegg, men seff var det best for henne. Fikk ikke dra fra sykehuset før etter 5 dager. Da var jeg helt knust og hadde grått mange liter. Savna hjemme og kjæresten min så alt for masse, men det var så vidt jeg fikk dra.

 

Nå har det gått en måned. Hun gråter konstant om hun ikke sover. Jeg tror det meste hun har holdt kjeft i våke tilstand er 15 min siden vi kom hjem. Jeg er ikke blitt det spor glad i jenta mi enda... Jeg merker jeg blir sur hver gang jeg ser henne. Jeg har så mye skyldfølelse fordi hun antakelig har mye smerter pga tillegget, ergo det er min svikt i morsmelkproduksjonen som gjør at hun har det så vondt. Og jeg liker henne ikke fordi hun gråter så masse, det ødelegger så mye for husfreden vår. Så det er min skyld at jeg ikke liker henne, ikke hennes, for hun kan jo ikke noe for at jeg ikke fikk til melk.

 

Hun er som sagt litt over en måned nå. Og jeg har ikke kost meg sammen med henne siden hun ble født. Jeg har aldri fått blikkontakt med henne, men pappaen får det. Hun skriker nesten alltid i mine armer, og jeg får ikke til å trøste henne. Men alle andre får til det, merkelig nok. Jeg har aldri gått på trilletur fordi jeg vil, men for å få henne til å holde kjeft.

 

Jeg har ikke lyst til å vise henne frem til noen elle å dra på besøk til noen. For hun skriker så masse og det verbaliserer på en måte min inkopetanse som mor. Hver gang hun skriker er det et høylytt bevis på at jeg er en dårlig mamma..

[mars-2008]

Hei

Først vil jeg si, at du er den beste mammaen babyen din kunne få. Det er ganske tøft og bli foreldre, trur spesielt det er tøffere å bli mamma enn pappa. Jeg trudde at å få barn skulle bli bare kjempekoseli. At vi skulle "sveve" på en rosa skye.. Men slik er det bare ikke. Morsfølelsen kan ta lang tid før den kommer. Du skal ikke føle noe skyld i det. Jeg trudde det skulle komme med en gang jeg fikk henne på brystet. Men neida det kom ikke da nei. Du skal bli kjendt med barnet og ikke minst skal barnet bli kjent med dere. Man glemmer for det. Prøv og senk skuldrene. Vil annbefale deg og komme igang med terapi. kontakt legen din slik at han får henvise deg til terapeut. Jeg gjorde det i seineste laget. Jenta vår er 6 mnd og jeg har netopp startet med terapi. Problemet mitt er at jeg ikke har troen på meg selv at jeg skal klare dette å vere mamma. Hvordan ta vare på et annet menneske når jeg ikke klarer og ta vare på meg selv engang. Jeg er i en prosess der jeg prøver og bli kjendt med meg selv. Vil bare si lykke til.