Så kom dagen jeg skulle bli alenemor.

[Anonym bruker]

Aldri har jeg følt meg så alene som den morgenen jeg dro til føden for å forløse mitt barn med keisersnitt. Men vet dere.... jeg er ikke alene lenger og det er han og kun han som gikk glipp av noe stort. Takk for meg her inne.

[MMMH]

)) Gratulerer så masse med den lille, og lykke til videre

[unnl]

Gratulerer:)

 

Jeg har gruet meg veldig til den dagen jeg og, og gruer meg fremdeles... tenker på det å skulle føde alene. Se barnet for første gang alene. Ingen pappa til å klippe navlestrengen... :/

 

Med eldste var jeg og BF sammen enda, og han var med på alt dette. Jeg gledet meg til fødselen:) Det gjør jeg ikke denne gangen..

 

Men gleder meg VELDIG til å se barnet mitt;) Og for å få gjøre det, må jeg først gjennom alt det jeg gruer til, så uansett har jeg noe positivt å se fram mot;)

[Mammantiltigerogentil]

Gratulerer med babyen

 

 

Men en ting jeg lurer på til dere andre: MÅ man dra alene? Er det ikke bedre å ta med seg moren sin, en god venninne, en god venn.... og faktisk dele dette fantastiske øyeblikket med noen man er glad i? MÅ det på død og liv være barnefaren? Og hvis man ikke får han med så skal man være lei seg og deprimert og føle seg alene og ensom?

 

Man er jo som regel ikke så veldig alene hvis man bare ser seg litt rundt! Den som blir spurt om å være med på fødselen føler seg ofte veldig beæret, og det er faktisk en ære å bli bedt med på noe sånt. Jeg skal ha med moren min, eller en av mine beste venninner; som begge hadde tårer i øynene av glede når jeg spurte dem (eller egentlig var det venninnen min som med tårer i øynene spurte selv om å få være med

 

 

 

 

[MMMH]

Enig med deg, jeg. Jeg har lyst til å ha med noen jeg også, men det er ikke så mange jeg vil ha med i en så intim og nær situasjon, så jeg syns det er vanskelig å finne noen faktisk. Orker ikke å ha min nærmeste familie der -eller dvs. jeg ønsker å ha søstra mi der som bare er et år eldre enn meg og har født to barn, men hun er bortreist da. Kinkig... Har faktisk en x av meg jeg kunne tenkt meg til å ha som støtte der -ingen romantiske følelser altså, men jeg stoler på han og kan kjefte på han! Viktig å ha noen man ikke trenger å være høflig ovenfor i en slik situasjon.

[!!!!]

Griner og leser... jeg er ikke der nå, men jeg var der. Jeg vet hvordan den morgenen føles, jeg vet hvordan solen står opp etter denne dagen og skinner på en bitteligen familie. Gratulerer og lykke til.

[Mammantiltigerogentil]

Jeg tenkte også det at dette var en så sårbar og intim ting at jeg ikke ville ha med meg 'hvemsomhelst' lissom. Skal moren min se meg blø og hyle og skrike? Uff, vil ikke tenke på det. Men ok; hva er det IKKE moren min har sett meg gjøre gjennom årenes løp. Hun har tørket meg bak når jeg var liten, hun har vasket blodige truser når hennes unge, håpefulle enda ikke var helt klar over hvordan man ordner seg ved mensen... Vi har hatt p-pille-diskusjonen, vi har kranglet og grått og ledd sammen... Det er klart hun også er kvalifisert til å være med meg på et annet av disse store øyeblikkene i livet! Hun vil vel ikke vende seg bort i avsky akkurat når hennes etterlengtede barnebarn kommer til verden? Uansett hvor mye blod og gørr det følges av....

 

En kamerat av meg våknet opp til en stille søndag for en uke siden, drakk litt kaffe... og fikk en telefon fra en venninne. Mannen hennes hadde for 12 timer siden reist avgårde til Australia for å være med på et møte, skulle tilbake om 1 uke. Moren hennes bodde i Hallingdal og dette var Oslo. Og vannet hennes hadde gått! Han heiv seg i bilen, hentet henne der hun satt med "trusa full av håndklær" som han sa, og fikk henne på A-hus. De sjekket hjertetlyden på babyen, og de ble sendt ned i kafeteriaen for å skrive ned riene og prøve å få seg litt mat. 10 minutter mellom hver ri, 5 minutter.... og plutselig hadde hun rier med 2 minutters mellomrom. Hun måtte på do, og der inne begynte plutselig pressriene! Kameraten min fikk hivd seg på tilkallingssnoren etter en kjapp telefonsamtale med henne der inne, og 2-3 jordmødre kom løpende til. Der satt han da, på badegulvet, holdt hånden hennes og fortalte henne hvor flink hun var. Han var det eneste kjente ansiktet blant en skokk ukjente, hvitkledde. 20 minutter senere kom en liten, blodig, skrikende jente til verden. Og kameraten min måtte ta av seg skjorta så hun kunne få ligge hud mot hud inntil han mens mammaen ble tatt med bort fra badet, og kunne bli sydd. Babyjenta var fremdeles litt blodig og hvit av babyvoks. Han sa at det var det mest utrolige han hadde vært med på til dags dato, selvom alt kom kastet på: og det var blod og gørr overalt og ei venninne som klemte blåmerker på hendene hans. Og når alt gikk som det gikk så var også hun veldig glad for at han var der og hjalp henne når hun mest av alt trengte noe kjent å forholde seg til.

 

Så.... jeg tenker at vi legger så mye i det da.... Vi skal være så sterke og selvstendige, og vi er så redd for å åpne opp inn til det sårbare at vi isteden går gjennom noe så krevende som en fødsel alene... Heller enn å vende oss til de som alltid har vært der for oss, og vise at vi også kan miste kontrollen. Det er mannen eller ingen lissom? Det er jeg bare ikke enig i.... Kameraten min var med en venninne, og det gikk helt fint. "Man får lissom et helt spesielt bånd til en venn som åpner seg opp sånn da..., og babyen, hun vil for alltid være litt min" sa han til meg etterpå.

 

Vet dere hva, barnefaren lot meg sitte der og gråte i 8 uker i strekk i begynnelsen av svangerskapet; han skal søren meg ikke få gleden av at jeg føder alene, blant ukjente, ensom og trist på det som skal være en av de største dagene i livet mitt. NEI, min måte å være sterk på er å være sårbar ovenfor en som virkelig fortjener det: moren min og min beste venninne for eksempel.

 

)

[Miss Misantrop]

Det var flott skrevet Anais_natal. Antagelig ville jeg ha fødet alene, men jeg skjønner tankegangen din.

[janicke78*fødeklarovertermin*]

vakker historie snufs! og som svar på starten av tråden... gratulerer med barnet ditt

jeg ringer morra mi... 10 dager til termin nå ... tenkte også jeg skulle gjøre det aleine ... men det er fint å ha en til å ta bilder

har aldri gjort det her før og har vært alene i svangerskapet så jeg aner ikke hva jeg går til... gruer meg men gleder meg sånn til å se den lille jenta

mi...