" Ofrer der alt " for barna deres??

[solstråle69]

Bortsett fra at hun valgte bort kjærligheten, var mamman min som din. Og det er jeg henne evig takknemlig for! :-)

 

Men for meg som for mamma, er det ikke noe "offer". :-) For min del har nok alderen litt å si også, jeg har noen helt andre prioriteringer i dag som 39-åring enn jeg hadde som 20-åring. Tror faktisk det har VELDIG mye å si. :-)

 

 

 

 

[Gjest]

Det er da en viss forskjell på å "sy puter under armene" på et lite barn (under 10 år f eks) og å gjøre seg til slave for kravstore tenåringer som burde bli selvstendige etterhvert...?

 

Jeg forventer i allefall ikke at mine små gutter skal bli selvstendige nå, men vi tro at jeg skal klare å behandle de litt andreledes i løpet av de neste 10 årene ;-)

[~sjiraff~]

Jeg tror ikke alder har så mye å si jeg. Av de jeg kjenner, og av hva jeg får inntrykk av på disse sidene, så er det heller de unge mødrene som "ofrer" alt for barna fremfor de eldre.

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg tror det har utrolig mye å si hva man selv føler. sånn som solstråle. hun føler det ikke som noe offer. da er det heller ikke slitsomt.

 

det er mange ting jeg ikke føler som noe offer som er naturlig, mens andre ting kanskje ikke kommer så naturlig. barn merker det, og vi merker det. derfor prøver jeg i hovedsak og gjøre ting med småen som jeg selv syns er gøy/koselig. som å gå tur i skogen, fremfor lekeland osv.

men jeg er ikke i en sosialsitvasjon der jeg kunne gått hjemme til barnet ble 2-3 år uten og selv havne i deprisjoner. men en middelvei er jo en fin ting. trenger ikke være der fra 7-5 vær dag forde

[MamiMaribel]

Jeg ofrer ikke alt for jenta min, jeg ser ikke helt hensikten med det.

 

Jeg gir henne det hun trenger, er der for henne, prioriterer heller ikke bort barnet, men prøver å lære henne at alle familiemedlemmene er like viktige, og har behov må må taes hensyn til på samme måte som hennes egne behov.

Og har begge lyst på samme eple, kan vi dele det, syns jeg:-D

[Tøysetipp]

Jeg er selvsagt takknemlig, men jeg skulle ønske det annerledes for henne. Hun hadde fortjent å gjøre mer for seg selv.

 

Du har sikkert andre behov. Det kan jeg ikke uttale meg om. Mine behov er ikke lenger å fly på byen noe jeg ikke har gjort på flere år, eller fly til verdens ende for å oppnå en form for livskvalitet. Jeg trenger derimot tid til å dyrke andre sider ved meg. Som gjør at jeg føler meg levende- og som kan gi _meg_ påfyll til å kunne være den moren jeg ønsker å være. Til å utøve de pliktene og det ansvaret jeg har til livet.

[(S)TinkerBelle <3]

Vel, det er vel bare å titte på bloggen min for å finne ut at jeg slettes ikke ofrer alt for barnet mitt. Jeg fremstår sikkert som en superegoist. Selvfølgelig går jeg heller sulten selv, enn å la henne være sulten (sjelden problemstilling her hjemme da). Eller vi deler om det er noe vi begge har lyst på.

 

Det kunne ikke falle meg inn å aldri ha barnevakt, og å fly rundt med hodet under armen for å rekke alle de tingene hun engang vil gjøre som tenåring. Jeg skal ha et liv jeg også, ikke bare være hennes privatsjafør og slave. Hun er en selvstendig og bestemt dame allerede som 4åring, jeg tenker med gru på hvordan hun kunne ha "bosset" meg rundt som tenåring om jeg lot henne få alt på sølvfat allerede nå. hehe.

 

Jeg har behov for privatliv jeg også, og det akter jeg å forklare henne i klartekst om det engang skulle være en diskusjon om det. Det er vel en grunn til at dersom hun forlanger at jeg skal plukke opp noe hun mistet og jeg begynner med replikken " En ting lille pike" så synger hun videre.. "kanskje du tror det men jeg blir aldri slaaaven din!!"

 

..trall..du kan rispe meg om med lange negler, gi meg navn på dyr som kryper..du kan ringe meg opp fra en annens seng.. trall...

 

 

[Methos 15pp]

Dette var et bra innlegg der iallefall jeg fikk tenkt meg litt om. Som mange skriver så kan det å"ofre" seg ovenfor sine barn være litt uheldig med at dem blir veldig selvopptatt, bortskjemt og læren om ta hensyn til andres følelsr/behov når dem blir voksen kan da bli en utfordring. Jeg må helt ærlig si at jeg føler jeg "ofrer" meg for min sønn på 4 år. Jeg har vært alene med ham siden graviditeten og forholdet mellom meg og ham er veldig intenst og sterkt. I disse år har han alltid fått oppmerksomhet når han ønsker fra meg og jeg har alltid vært tilstede der for ham når han trenger det. Dette er fordi jeg ikke har hatt noen andre å forholde meg til i huset så det har falt helt naturlig. Men, jeg begynner å se nå at mine behov kjennes mer på nå. Men, når han ikke får oppmerksomhet med en gang når han ønsker blir han veldig sint:/ Men, klart han gjør det! Jeg har jo alltid gitt ham det han ønsker av oppmerksomhet, lek, kos etv, så forstår at han blir det da. Vi har noen tøffe tak i vente, for jeg innser at slik vi har levd er ikke sunt for noen parter i lengden. Jeg gruer meg for tiden som kommer, vet ikke om vi klarer det men jeg skal gjøre alt for å få han til å forstå at jeg et også et menneske med behov og følelser. det blir tøft for ham, men jeg er villig til å gå gjennom det for det er for min sønns beste! Og jeg er villig til å gjøre hva som helst for ham og det som er det beste med ham.

 

EKS:

I dag etter middag skal jeg si at mamma skal se igjennom avisen, så kan vi pusle etterpå. HAN kommer til å bli så sinna!! Han er vandt med at vi hopper i lek etc alltid etter middag, men i dag er mitt behov å se igjennom avisen og det må jeg gjennomføre. Tenk at at det har gått så langt!