...jeg rødmer sånn....

[Anonym bruker]

...har angst/sosialangst/panikkangst,..liker ikke store folkemengder, kjøpesentre osv...men, jeg måå jo dit innimellom uansett. når jeg kommer 'ut blant folk', egentlig samma hvem, så rødmer jeg så fælt.... d er så innmari pinlig, å når jeg tenker over d, rødmer jeg jo selvsagt bare mer...

 

noen andre??

 

finnes d råd??

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat sånn som du.

Det trenger ikke å være noe spesielt,men bare jeg skal si noe så rødmer jeg helt uten grunn.

Det er skikkelig ekkelt å det får meg til å rødme enda mer at jeg kjenner at jeg rødmer.

[Anonym bruker]

ja ikke sant?? jeg føler at jeg fremstår som skikkelig nervøs og usikker, og at folk ofte himler med øynene over 'håpløse' meg.....

[Anonym bruker]

Jeg slet veldig med rødming tidligere og det hemmet meg veldig i en del situasjoner, for egentlig er jeg ganske utadvent. Men som dere også har opplevd, når man begynner å rødme så rødmer man bare mer fordi det er så flaut å rødme.. Snakk om ond sirkel!! Så jeg bestemte meg for at den forb.. rødminga ikke skulle hemme meg så lenger, så neste gang jeg rødmet i en helt teit situasjon, så "ga" jeg meg ikke! Så den person rett inn i øynene og tenkte at: "hehe hun lurer sikkert på hva som er så flaut, og det skal hun bare få lure på!" Og etterhvert som jeg tynte meg selv så gikk det faktisk bedre, jeg brydde meg ikke så mye om lenger at jeg rødmet. Og det hjalp selfølgelig på at fks mamma eller kjæresten min sa at jeg ikke hadde vært spesielt rød i situasjoner der jeg selv var sikker på at jeg hadde lyst opp som et fyrtårn! Ofte synes man det er mye verre selv enn hva som faktisk vises.

 

Dette høres kanskje enkelt ut, men det var ikke det, jeg presset meg selv ganske mye og jeg håper dere andre som også sliter finner ut hva dere kan gjøre for å unngå denne "dumme" egenskapen.

 

Et annet triks som jeg har benyttet meg av er å fokusere på en spesiel ting hos den eller de personene som jeg rødmer overfor. F.eks det var noen fæle sko, for et lekkert belte, hun trenger å fikse etterveksten osv... Prøv å se på det hele med humor!!

 

Og bare for å ha det sagt, jeg rødmer sikkert fortsatt mer enn gjennomsnittet, men jeg gir f...

[Anonym bruker]

HI her he he -ja jeg veit hva du mener...siste tiden har jeg faktisk prøvd d samme sjøl... jeg VEIT at jeg rødmer lett, men so what??? ;P jeg prøver å ta d med humor; - ser litt etter "feil" hos de jeg snakker med, å ler ofte litt inni meg, for tiden d hjelper faktisk mye. jeg sliter jo enda, for jeg har d jo ikke 'under kontroll' helt ennå.. men føler at d går bedre og bedre. d hjelper veldig å gi F !!!!!

[Anonym bruker]

Hei! Her er en til som rødmer lett....

Etter at jeg fikk barn, så har det egentlig ikke plaget med så mye. Men så har jeg vært sykemeldt, så jeg har for det meste gått her hjemme.

Kan jo håpe at det har blitt lettere for meg : )

 

Det som egentlig har plaga meg mest er at jeg blir så rød på nesen.... Spesielt hvis jeg er sliten, stressa, i en situasjon jeg ikke liker meg i... også blir det jo bare værre og værre ettersom jeg blir så fokusert på det. Har blitt helt avhengig av foundation og pudder. Er jeg på en tur, og oppdager at jeg har glemt det hjemme, så blir det helt krise for meg...

 

[Anonym bruker]

Hei!

Gjett om eg veit korleis du har det!? Er det ikkje heilt meiningslaust korleis ein skal rødme fordi ein er redde for å rødme? Ein blir verkeleg fanga i den runddansen der.

Eg har ei ugrei rødmehistorie som starta sånn i pubertetstider, tenkjer eg, og heldt fram til eg gjorde eit drastisk grep. Eg gjekk til det skritt at eg opererte meg. Jessda. Etter tallause nedverdigande situasjonar, rann begeret over etter ei faktisk ganske uskyldig oppleving. Nokre år etter vidaregåande, møtte eg tilfeldigvis på ei eg hadde gått i paralellklasse med der. Det vart ein sånn "eh..du såg så kjent ut..kven er du eigentleg?"- situasjon, som enda i eit aha-blikk frå henne og det fantastisk smigrande utbrotet: "Å! Det var du som rødma sånn!". Ein kan jo ha meiningar om kva type menneske som ropar slikt oppi fjeset på andre halvframande menneske, men det vart i alle fall dråpen for meg. Det gjekk liksom opp for meg at det er sikkert slik dei hugsar meg, alle saman. Ho som rødma.

Tru meg, eg har prøvd det der med å sjå for meg dei eg snakkar med i undertøyet, og å blåse i kva dei tenkjer og berre rødme det eg kan. År etter år gjorde eg nye forsøk på dei metodane der. For meg resulterte det berre i unødig mange rødmeanfall.

Ein operasjon som dette er ein risiko å ta, eg er klar over det. Og eg var klar over det då eg bestemte meg for det. Eg var berre så dritlei av å bruke heile livet mitt på å planlegge korleis å unngå å rødme. Kunne for eks aldri gå med hesthale eller ha kort hår, for eg måtte ha mine lange lokkar å skjule kinna med i einkvar situasjon. Berre idioti, sjølvsagt. Alle kunne jo sjå at eg rødma likevel. Heile greia styrte livet mitt. Unngå å gå dit og dit, sjå vekk dersom nokon såg på meg, skrekk og gru, betale i kassa? Rødma berre eg skulle dra kortet, eg.

For min del var operasjonen vellukka. Eg rødmar nesten aldri meir. Praktisk talt aldri. Veldig greit når det etter kvart har blitt ein del av kvardagen å gå på foreldremøte o.l. Kan faktisk opne munnen og seie noko dersom eg må. Men som sagt; ein sjanse å ta. Det kunne vere eg enda opp med ein skrudd termostat, masse kroppssvette eller andre bivirkningar. Eg har vore heldig og sluppe anna enn litt tørre hender fyrste månaden etter operasjonen.

Det er heller ikkje sånn at dagen etter operasjonen sprett ein tjohei ut av senga og har verdas beste sjølvtillit og er klar for å halde eit lengre innlegg frå ein eller annan viktig talarstol. Eg er framleis ganske så prega av eit og eit halvt tiår med rødming, og er framleis den tilbakehaldne sorten. Rødming er ei temmeleg altomfattande plage å ha. Den pregar ein i alle situasjonar, og det formar ein som person. Dersom eg var deg, ville eg ha undersøkt litt rundt ein slik operasjon. Viss det verkeleg er eit stort problem for deg, altså. Den har på ein måte forandra alt for meg.

 

[Anonym bruker]

Hehe, jeg rødmer også Har fått masse kjipe kommentarer på det, "har det gått blodkar i ansiktet ditt eller?" "herregud, du er nesten lilla i ansiktet" og så videre. Jeg ville aldri sagt noe sånt til noen, jeg sier da ikke ting som "så feit du er, så fett hår du har, så teit latter du har, for en stygg jakke du har" eller annet. Synes det er utidig jeg. Jeg har tatt/ tar betablokkere, de hjelper ganske bra for meg. Har også vurdert operasjon, men tør ikke. Rødmer faktisk ikke så ille som før, kanskje fordi jeg er eldre og gir litt mer f...? Har sosial angst jeg også, kommer an på dagsformen hvor ille det er. En behandlingsform er jo eksponering, altså å gjøre det man er redd for å gjøre. Jeg har fått tips om å rødme alt jeg makter i løpet av en uke, da skal det visst nok gå over:) Har ikke gjort det, men har tenkt at so what? Og har vært i situasjonene, selv om jeg har vært tomatrød. Og ja, jeg BLIR tomatrød, har sett meg selv i speilet mens jeg har rødmet. Var stuepike en gang i tiden, og vasket badet, da en kollega pratet til meg. Gløttet opp i speilet: jepp, rød som bare det!

[svirrehodet]

eg sleit med dette før.. Men jeg ga beskjed før det skjedde.. Jeg sa, at nå rødmer jeg.. De 10-20 føste gangene rødmet jeg myemyeMYE mer, men så tok det av... Nå rødmer jeg nesten ikke lenger... Det hjelper å si ting høyt, for da veit vedkommende at du har et problem.. Selv om du har innsett problemet, har du ikke akseptert det før etter dette...

 

Følte dette ble et knotete svar, men håper dere skjønner hva jeg mener:)