Ambulansehenting og sykdom:

[Ellebettemor]

Forrige helg begynte jeg å føle meg svimmel. Jeg måtte plutselig ha hjelp til å komme meg opp av stolen og kunne ikke gå uten støtte. På legevakten fant de ingenting. De neste dagene kom og gikk litt mildere svimmelhet, men heller ikke fastlegen min fant noe galt. Tirsdag for en uke siden ble det skikkelig ille. Omgivelsene snurret, jeg kastet opp mens jeg var i tlf med Ullvål, og etter det fikk jeg krabbet ut. Samboer var på vei hjem mens jeg lå ute på trammen og kastet opp ytterligere. I bare sokkelesten fikk jeg karret meg over til en nabo. Der ble jeg liggende på sofaen uten å klare å røre på hodet uten at hele verden gikk rundt. Det var bare en yngre mann til stede der- stakkars- han visste ikke helt hva han skulle gjøre. Samboer kom etter hvert, og vi fikk bestilt ambulanse. På sykehuset fikk de konstatert at ungen hadd det bra. Etter noen dager der, ble jeg overført til Rikshospitalet, hvor jeg tok MR og svimmelhetstest (ufullstendig da de som kunne apparatet enten var på ferie eller var sykmeldt). Heldigvis kunne MR utelukke hjerneslag, svulst og andre litt skumlere sykdommer. Svimmelhetstesten viste antydning til utslått balanseorgan i høyre øre, men det var usikkert, og årsaken er ukjent (det ble nevnt blodpropp i og med at jeg en annen gang ble helt nummen i en hånd, men andre årsaker kunne være virus på balansenerven, lavt blodpropp og at ungen lå og presset på ''feil'' områder). Etter å ha vært på sykehus fra tirsdag til fredag, kom jeg hjem ute av stand til å klare meg selv (kunne ikke gå ute støtte og hadde den samme dagen greid å sitte litt). Dette var en skummel opplevelse, men heldigvis har ungen min det bra. Det er lettere når det bare er meg selv som ikke har det så bra. Nå kan jeg gå noe meter, og være alene hjemme, men kan ikke være alene med min ett-åring.

 

Føler meg så mislykka - ikke noen god følelse. Er sykemeldt i tre uker til nå, og får ta tiden til hjelp.

[Gulljnta]

Huff, må være grusomt! Håper de finner ut hva som er galt. Godt at alt står bra til med babyen da.

 

Ikke føl deg mislykket, dette er jo ikke din feil.

[Ellebettemor]

Logisk vet jeg jo det, men det er så sårt når jeg må nekte tulla mi å ta henne opp, fordi jeg er redd for å miste henne. Hun skjønner jo ikke hvorfor mamma plutselig sier nei.

 

I tillegg føler jeg meg så mislykket på jobb. Det har vært tett mellom svangerskapene mine, og mellom har jeg til tider hatt litt lite å gjøre. Synes ikke jeg har kommet skikkelig i gang der- og nå ble jeg sykmeldt mye tidligere en jeg ville i svangerskap nr to.

 

Så er det samboeren som må ta seg av alt det praktiske for tiden, og som ikke akkurat har noen skikkelig kjæreste i meg.

 

Alt som jeg kulle gjort i hus og utenfor må også vente.

 

Off- håper i alle fall jeg er frisk om tre uker igjen. Liker ikke helt at de er så usikre på diagnosen.

 

E