April: Tøft valg - men det måtte tas

[solstjernen - seksbarns mor]

Men det måtte tas.

Eg skal gå fra min mann. Det har vore oppe her før, men nå er det ett endelig valg. Har egentlig fått meg hus - ei som bor noen hundre meter borte i vegen som har kjøt seg leilighet, så når hun flytter skal eg overta det huset hun leiger. Så barna kommer ikke til å bo mer enn 100m fra pappan sin.

 

Eg har ikke sagt så mye til min mann enda.

Eg bestemte meg egentlig i månedskifte juli/august og sa at han måtte sove på rommet til eldste av jentene. Så fikk eg sove med jentene til eg flyttet ut. Men når kvelden kom og eg gikk å la meg så kom han heller inn til meg der hos jentene og bar over eldste jenta. Når eg forklarte igjen at eg ikke ville det så bare ler han av meg og seie eg må slutta å væra så tåplig. Eg blei skikkelig skuffa over at han ikke tok meg alvorlig. Hvor i all er respekten når han ikke en gang kan respektere meg då?

 

Nei eg har ordna meg med seperasjonspapirer og hus - men uten at han vet så mye. Me har hatt besøk av svigermor som til vanlig bor i skotland. Hun har vore hos oss i fire uker. Hun ble ikke informert - og tror at min mann tror at eg ikke er "sur" på han mer og at faren er over liksom. Men nå når hun reiste ut på mandagen så har eg ordnet litt.

Uten å snakke mer med min mann. Tror ikke eg sier mer til han før husleige kontrakten er underskreven. Så får han den mitt i fleisen.

Kanskje han tar meg alvorligt da?

[Expat]

Oj... Lykke til da du!

[**synne**]

Uff! Du, vennen!! *klemmer* Vanskelig valg, ja! Men det kan jo ikke komme som noen bombe for han heller...?? Isåffal så er han en smule treg..

 

Lykke-Lykke til framover!!

[polarn & pyrene]

Tøft valg du har tatt og du får ha lykke til i fremtiden.

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Veldig mye lykke til, Pia ) Det er ikke lett, men man vokser utrolig med oppgavene )

[*musefis* med 2 store og 2 små]

Huff, føler med deg og vet hva du går gjennom.

Jeg gikk fra mannen min i midten av april og det har ikke bare vært enkelt. Jeg traff en ny mann som jeg flyttet rett inn til og har mått tåle mye skittslenging fra det jeg trodde var gode venner og naboer. Jeg har lenge gått og tenkt på at jeg skulle gå fra ham men har liksom ikke turt å ta steget helt ut. Da jeg traff min nåværende samboer sa det bare pang med en gang og jeg visste at han var mannen i mitt liv... (jaja, vet der er litt klisje men det er helt sant, hehe)!

Jeg møtte ham i midten av februar, hadde kontakt med ham i en mnd før jeg konfronterte mannen min med at det måtte skje en endring i forholdet vårt dersom vi skulle fortsette men den uteble. Jeg hadde da diskutert med ham mange mange ganger tidligere men uten hell. I slutten av mars sa jeg til ham at jeg kom til å flytte ut og begynte å pakke sakene mine og flyttet ut en uke etterpå. Jeg flyttet direkte inn til ham, noe som alle frarådet meg, men det var umulig å få tak i leilighet så da ble det bare slik. Har aldri tregd på det og har det bedre nå enn jeg noen gang har hatt. Det eneste skåret i gleden er at jeg bare få ha barna mine annenhver uke, dette har vært utrolig hardt. Han har bostedsadr. for dem men jeg kjemper for at jeg skal få den. Har advokat på saken og han mener at jeg bør gå for full foreldrerett for begge barna. Prøver å skåne barna mest mulig for situasjonen men det er ikke så enkelt da faren ikke klarer å styre seg når jeg er i nærheten.

Håper det går bedre for dere, ønsker deg masse lykke til iallefall!!

Klem fra

[Lykkelig mamma...]

Hvordan går det med deg? Antar du nå er ute av heimen og inne i det nye huset... Tipper livet er desto travlere, og sannsynligvis er du uten internett også... Men det aner meg at du uansett er glad for valget ditt, selv om det er tøft... Du har jo vært på dette punktet før, så jeg tror du har kommet til rett konklusjon. Det er ikke lett, men alt som er nødvendig er ikke alltid det... På lørdag skal jeg feire bursdagen min med fest her hjemme, og ved midnatt skal champagnen sprettes: -da er det nemlig ett år siden jeg fikk friheten min i gave av min utro x!! Han er nå pappa til en 2 mnd baby samt bonuspappa for to barn på 8 og 10... Han er galstressa og er IKKE en familietype fra før av, så jeg må innrømme jeg nyter litt å se ham slite, he, he... Han fortjener ALT hardt arbeid og stress som kommer hans vei... ;-) Men samtidig vil jeg at min datter skal ha det best mulig når hun tilbringer tid hos ham... Ikke lett det med deling av barn, det er det verste med et brudd...

 

Lykke til, du er sterk, så dette klarer du!! *klem*

[ApriIbaby]

Jeg har tenkt masse på deg fra jeg leste dette. Håper det går bra med deg. Lykke til. Håper vi snart hører fra deg *klemmer deg*

[solstjernen - seksbarns mor]

Eg er her enda. Men det skjer så mye utenom også nå så dagene og kveldene bare forsvinner. Nå er det ikke lenge til eg flytter nei. 1 oktober får eg overta huset til naboene.

 

Har også siden sist hatt mange alvorlige prater med min mann.

Han har tatt det inn over seg og er veldig trist for at eg velger å gå fra han.

Men eg står på mitt og har sagt at eg kan støtte han - men eg gjør ikke det mens eg bor med han. Redd for at ting bare sklir ut.

Så nå er han kjempe sur på meg - ikke snakket til meg på en uke "for han har ikke noe mer å si til meg" Som om han ikke skal snakke til meg mer ever liksom. Syns han er litt barnslig rett og slett opp i alt. Eg forstår at han er trist og føler seg såret - der har eg selv vært en gang, så skal ikke mase på han der liksom. Har litt forståelse med han også.

 

Men han kan plutselig sitte å si mye negativt om meg og lignende som gjør at eg tenker at eg virkelig har tatt rett valg. For innerst inne håper eg han tar seg sammen og innser hva han har forsønt over lang tid og blir den familiemannen eg vil han skal være. Så kanskje det er ett håp for vår store familie. Han har sine problemer som han må ta fatt i - innse diverse ting. Så når han får tiden for seg selv til å tenke seg om og eg får min tid for meg selv til å gjør ting for meg selv. Ta litt fatt i meg selv eg også så kan eg ikke la være å håpe at ting kan bli bedre.

Men tørr ikke si til han at eg ikke vil gi helt slipp på håpet om at me kan få orden på våre ting og at me kan bli en familie igjen. Vil ikke gi han forhåpninger - men vil ikke forvente så mye eg selv heller.

 

Blir en stund uten internett når eg flytter ja. Har ikke noe anelse om hva tid eg er tilbake på nett. Men skal prøve å huske og komme innom her noen ganger til før eg flytter 1.okt.