33 år, første gang og i tvil...

[flowerpower]

Er det noen som har noen gode råd..Vet at det bare er jeg som kan ta avgjørelsen til syvende og sist, men føler at jeg trenger noen råd fra noen som kanskje har opplevd noe lignende :-)

Er 33 år,snart 34 og fant ut i forrige uke at jeg var blitt gravid. Ca en måned. Det som gjør at jeg er så i tvil om jeg skal klare dette er ene og alene pga mitt ustabile forhold til kjæresten. Har et avstandsforhold til en fra Danmark som jobber i Sverige, han er en reisemontør som tidligere jobbet her hvor jeg bor for inntil 5 mnd siden. Graviditeten kom bardust på oss begge, han 34, sier det kom ubeleilig og jeg føler egentlig det samme fordi vi ikke bor sammen ei heller har noen umiddelbare planer om å flytte sammen pga av hans jobbing. Er veldig redd for å bli alene om et barn, har ingen erfaring overhodet med barn, føler meg rett og slett ikke klar...Han sier at om jeg velger å beholde barnet så skal vi gjøre det beste ut av det..Men jeg, så urolig og små stresset som jeg er nå, føler at både han og jeg må ta valg som jeg føler vil skape bitterhet senere... Jeg er flink til å male fanden på veggen. Vi har vært sammen i litt over ett år, ikke all verdens tid men aldersmessigfor oss begge så er det kanskje på tide...Det behøver kanskje ikke bety at man er rede lell! Men jeg er så redd for fremtiden med alt det nye...Synes det er skummelt å tenke at "det går seg til" så fort babyen kommer, men om det ikke gjør det? Tenker også at abort vil være for feigt og lettvint.. Vet det er mange sterke alene mødre der ute, mye yngre enn meg også som ville sagt at dette klarer jeg, men hvorfor føler jeg meg så ikke klar når jeg egentlig burde være det pga alderen? Er bare så redd for å ta feil valg... Noen som har vært i samme situasjon? Takker ihvertfall for svar :-) :-)

[Kaimana*prøvernr2*]

håper virkelig du får svar på dette....jeg er 23år og tenker mye på det som skal skje fremover,hva om,dersomatte hvisomatte osv Jeg finner ikke helt roen i meg selv,men nynner til stadig vekk på den svenske sangen :"det løser seg,det gjør det alltid"

For det trur jeg det gjør for alle,dersom du skulle velge og beholde,så trur jeg man får en instilling som...DETTE skal jeg klare.... men om det blir DETTE skal vi klare er det jo enda bedre

 

Men man klarer det meste,vi kvinner er sterkere enn vi aner,og jeg trur mannfolka ofte kan bli litt skremte av ordet "pappa" for da kan de jo ikke leve som før...Uansett så passer det jo skjeldent...eller man er skjeldent rede som du sier vi skvatt når det lyste gravid i displayet,men tar en dag av gangen,og kaller oss heldige fordi vi har klart å skape noe sammen som vi skal få den æren av og oppdra og forme slik vi vil...(jada-litt personlighet har de jo selv da--og meninger)

 

Men som jeg sa,jeg håper virkelig du får svar på det du spørr om-for jeg hadde ikke så mye vittig å komme med....

 

Lykke til

[flowerpower]

Hei du unge blivende mamma :-)

Takk for svar, og "godt" å høre at det ikke bare er jeg som er litt stresset nå...Høres ut som dere har litt mer kontroll enn meg, jippiii, og ønsker dere lykke til :-)

Hadde vi engang bare bodd sammen sier nå jeg...Men det var jo heller ikke planen nå, ei heller graviditeten...Men,men..vi snakker sammen hver dag om dette og han er faktisk mer positiv nå enn meg.. Jeg vil enkelt og greit bare føle trygghet og føle at dette vil han være med på... men sier også at det ene og alene er mitt valg til syvende og sist. Vil bare føle at om jeg gjennomfører det så vil det gå bra med oss alle tre... Er nok litt vi må snakke om enda tror jeg. trenger konkrete planer, ikke "dette skal gå fint" fra han... Sukk,sukk,sukkk... Leggetid her nå og slutt med spekuleringer for i dag :-) God natt til alle dere der ute fra miss småstressa :-) :-)

[Anonym bruker]

Det er vrient å svare når noen er i tvil på den måten du er nå, og om du hadde vært min veninne ville jeg nok ikke turt å gi noe konkrete råd, ettersom man som venn skal forsøke å gi ansvarlige råd, men her inne på disse sidene kan man kanskje tillate seg å være litt mer uansvarlig og direkte?

Iallefall: Jeg tror jeg ville beholdt barnet om jeg var deg. Om barnefaren sier at dere vil finne ut av det, så får man jo ta ham på ordet. Om han ikke ønsket det ville han vel ha sagt noe annet. Jeg snart 30 år prøver å bli gravid, så det jeg sier er selvsagt farget av at jeg selv vil ha barn. Men alderen er ikke helt på din side, noe som gjør at du må være veldig sikker dersom du tar abort. Hvis du ikke blir gravid igjen, ville du da angre når du var 40? Håper du finner ut av det!

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva du bør gjøre, men om det kan lette litt tror jeg at mange, også blant dem som prøver å få barn, at kan være vrient å henge med følelsesmessig når det gjelder å se for seg seg selv som forelder. Jeg syns i allefall det er merkelig å forestille seg å få barn, for jeg aner jo ikke hva det er, ikke egentlig. Det å ønske seg barn blir en meget intellektuell tankeprosess for mange tror jeg. Jeg vet for eksempel AT jeg har lyst på barn, og nå prøver vi helhjertet å få det til. Men samtidig, det er jo så fremmed. Noen ganger forstår jeg ikke hva noe av dette vil bety. Meg? mor? nå? Det føles innimellom absurd å ønske seg noe man ikke vet det minste om hvordan vil komme til å bli. Det å få barn er blant de områdene i livet hvor det er umulig å stille forberedt. Om du føler deg usikker, er det ikke sikkert at alle disse følelsene skyldes det usikre forholdet, (det er jo ikke sikkert det er så usikkert når alt kommer til alt, han sier jo at han vil stille opp) Du ville kanskje følt deg usikker uansett situasjon, som meg.

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen her. Er også 33, og fant nettopp ut at jeg er gravid. Jeg er ikke sammen med barnefaren en gang.. men etter å ha pratet masse om situasjonen med ham (han er 36)

så har vi kommet fram til at vi vil gjøre et forsøk på å satse både på barnet og oss. :-D

Det ser ut til at han virkelig er positiv til det hele nå, selv om han har sagt tidligere at han ikke var klar for noe forhold overhodet, og det gjør iallfall meg trygg!

Masse lykke til med avgjørelsen, anbefaler deg å lytte til hjertet og følelsene dine.. vi er jo ikke helt unge lenger, kanskje det er nå eller aldri? Og kanskje det aldri vil komme beleilig? Sånn tenker iallfall vi..

 

 

[smilan]

Vil ikke synse noe som helst, bare fortelle litt av min historie...

 

Jeg er 29 år og går nå siste året på sykepleiern.

I januar traff jeg en kjekk kar fra bergensområde, vi pendlet 50 mil ca annenhver mnd.

I juni fant jeg ut at jeg var gravid. Nå 3 mnd etter BF fikk vite dette har vel hans sjokk gått over for det meste.. Følte meg veldig liten og forlatt og så på meg selv som håpløs når han kuttet kontakten.

MEN det har kun vært et valg for meg..

Selvom jeg noen ganger er redd og lurer veldig på hva jeg egentlig begir meg utpå..

 

På mandag hørte jeg verdens hærligste lyd, 140 slag i minuttet.

Har kjøpt meg hus, solgt leiligheten... (snart)

Sett på stasjonsvogn.

Jeg vet at det er viktig med begge foreldreroller for et barn, men det var likevel utenkelig med abort når jeg likevel var kommet opp i situasjonen..

 

Lykke til så mye videre med hva du(dere) enn bestemmer deg(dere) for...