Jeg ter meg så psyko, og nå har jeg ødelagt alt.. :(...

[Anonym bruker]

Trenger å tømme hodet litt, og håper på råd. Jeg har virkelig gjort det helt store nå Skrev en del her tidligere, på slutten av fjoråret da jeg var gravid. Ble gravid med en mye yngre gutt på en one night stand, etter mye styr ordnet alt seg. Familien hans er helt utrolige med babyen, vi har hatt en fin dåp, er mye sammen hver uke, jeg er i alle familieselskap og alle tror at vi har det helt topp selv om vi ikke er et par. Men det som har gjort at det har"rablet" for meg startet for lenge siden, i slutten av graviditeten. Et par måneder etter at bf bestemte seg for at han ville være far, fikk alle vite at babyen var hans. Han sa han gledet seg og ville støtte meg. Jeg oppdaget tilfeldigvis på facebook på det der kjøp og salg av venner at han og en jente drev og kjøpte hverandre. Jeg spurte om han hadde noe på gang, men neida det var bare en venninne. Jeg skulle på hytta deres og besøke han og hele slekta, og da jeg kom søndagsmorgenen var han trøtt og sur, og sa knapt et ord til meg. Jaja, fyllesyk etter lørdagen tenkte jeg. Så på facebook igjen etter dette fortsatte kjøpingen deres. Syntes at det var litt snålt at de kallte hverandre miiiin og sånn, og de hadde gitt hverandre gaver. Litt hormonell og en stor smule eiesyk kanskje, tenkte jeg at jaja, de er venner, vi er venner, og så kjøpte jeg han og gav han er gave også. Det han gjorde i steden for å gi meg en liten oppmuntring tilbake i slutten av graviditeten, og holde oppe den GODE kontakten han sa han ville vi skulle ha, var å slette hele greia! Jeg virker sikkert utrolig barnslig og teit for dere, men det føltes GRUSOMT. Og så fikk jeg vite at hun er 15 år. Jeg er 27.. Føltes så vanvittig nedverdigende, etter at jeg hadde vært levende skjold for han i lang tid og ikke sagt hvem som var faren de første 6 månedene av graviditeten, og når det endelig virket som om alt hadde ordnet seg, skulle jeg og igjen bli midtpunkt for bygdesnakket. Og babyen kom til å få en stemor på 15! Jeg bare satt i dusjen hele dagen og gråt og gråt, til jeg svimte av og måtte til legen. Skyhøyt blodtrykk og ble innlagt på sykehuset en stund. Han var så utrolig lei seg, sa at det ikke var sånn ment, at det ikke var noe mellom dem, det måtte jeg virkelig ikke tro. Det hadde vært noe for lenge siden, men de var bare venner. Han hadde ikke sett henne på lenge. Og så var det facebook igjen da, der dukket det opp bilde av de to i en seng, koselig gitarspilling og sånn. Fra kvelden før hytteturen. Jeg ble så utrolig skuffet, lei meg og knust over at han løy til meg! Jeg hadde sagt at dersom han var forelsket i henne, måtte han gå for det, men bare la være å lyve om alt. Babyen kom, han var med på fødselen og alt var bare fryd og gammen. Etter noen uker skulle han få ha babyen alene for første gang mens jeg gjorde noen ærend. da jeg kom tilbake var det moren hans som passet, for han skulle spille fotball med noen kompiser. Syntes at det var litt spesielt første gangen han skulle ha datteren sin , men sa ingenting. Så fikk jeg vite at det var henne han hade spillt fotball med. DA begynnte vel psykofaktene mine for alvor! Ikke hadde hun ikke bare vært en stygg ekkel svulst i livet mitt da jeg var høygravid, men han ditchet datteren vår for å være med henne! Han påsto at hun dukket opp tilfeldig, han var ikke interssert i henne. Det måtte jeg ikke tro. Hun var for ung, han var opptatt at jeg og vesla skulle ha det bra, og dessuten skulle han reise for å studere. De var KUN venner. Han kan å ro inn situasjonene, og jeg kjøper alt han sier fordi jeg vil. Dette er det eneste vi har kranglet skikkelig om, og diskusjonen kom opp igjen. Han innrømmet at han hadde noen små følelser for henne som holdt på å gå bort. Men de hadde ikke kontakt, knapt et hei på gata. DA hadde jeg bare lyst til å dø, og hvor patetisk det enn er følte jeg at jeg hatet denne 15 åringen fordi hun ikke kunne holdt seg unna fram til babyen var ute. Noe jeg var dum nok til å fortelle til han. BF kjenner jeg som utrolig lojal og jeg aldri sier vekk noe, men han sa selfølgelig til hun fjortisjenta at jeg hatet henne. Ble utrolig lei meg og skuffet over han, og følte det utrolig nedverdigende at hun sikkert går rundt til de andre fjortisvennene sine og skryter av at hun er så kul å rå at jeg gidder å i det hele tatt bry meg med henne. Og helt ærlig så er jeg så barnslig at jeg vil at hun skal kjenne det, at han skal droppe henne og at det blir hun som er i kulden og ikke aner hva som skjer. Jeg ba han velge det vennskapet som var viktigst, gamblet med litt for mye der.. Han var lei for at han hadde sagt det til hene, og han ville fjerne henne fra alt, tlf, msn, facebook. Jeg ble så utrolig glad!!!!! Etter all dritten dette hadde skapt mellom oss, ville han rydde opp og gjøre noe for å lette situasjonen for meg. For han ville at jeg og vesla skulle ha det bra.. Dagene gikk og hun forsvant ikke fra vennelisten hans. Jeg spurte hvorfor, og grunnen var at det ikke gikk an. Men han ville. Jeg fant ut hvordan man gjør det, og forklarte. Sa at jeg gjerne kastet meg på flyet for å vise, for det syntest jeg faktisk at det var verdt for å få henne vekk. Så var neste unnskyldning at han ikke hadde internett så han fikk ikke gjort det. Han ville altså ikke, men det sa han aldri. Jeg prøvde å ringe for å snakke skikkelig om dette i steden for meldinger, og han skrudde av telefonen. Så fikk jeg meldig på fb om at han var psykisk nedbrutt fordi jeg terroriserer han sånn og har gjort det hele tiden. At jeg prøver å bestemme over han, og at jeg ikke har rett til det. Dette er seriøst det ENESTE vi har kranglet om, men det har vært mange ganger da.. BARE denne tingen jeg skulle ønske jeg fikk bestemme.. Da han fortalte for en stund siden at han hadde møtt ei jente han trodde det kunne bli noe med sa jeg ingenting på det. Det gjør meg ingenting, det er bare den greia her jeg virkelig ikke takler. og all lyvingen og sviket som har komt utav det. Så nå har jeg sluttet å plage han, sletta nummeret, fra vennelista mi, alt. Jeg sa jeg ikke vil ha noe som helst kontakt med han,men han og familien selfølgelig får ha så mye kontakt med vesla som de vil. De elsker henne over alt. Har ikke hørt mer enda, så nå har jeg virkelig gjort det store, gikk så langt at jeg ikke greidde å gjøre noe annet. Og så er jeg så vanvittig lei meg for å ha "mistet" han også, ville ikke hatt han som kjæreste (hadde vi falt for hverandre om noen år hadde det vært bra, men vi har ikke akkurat den kjemien dessverre), men sammenlagt positivt og negativ er han verdens beste, og ikke minst er han verdens beste pappa for vesla. Og nå er alt ødelagt......... av psykoen meg

[Anonym bruker]

det er ikke du som er psyko men han!!! du prøvde bare å han løg å var stygg me deg så det er ikke du som er det store prøblemet men han!!!!

 

men det er jo kjempe flott at fam hans elsker barnet deres å han er en go pappa for henne!!!! så uansett ting kan forandre seg i løpet av noe tid! la han styre på å styr på me ditt eget å slutt å kall deg selv psyko! for da er jeg også det!!!

[Maria8]

Takk for svar, akkurat det jeg tenker, styre med mitt fremover.. Men jeg har en sånn vond følelse av at nå er alt ødelagt. Hva vil familien hans si når de hører at jeg har kuttet fordi han ikke ville la seg tvinge til å kutte kontakten med en "venn".. ? Han hadde jo et veldig godt poeng i den siste meldingen, jeg kan ikke bestemme over han.. Men hele greia har blitt så stor for meg at jeg takler det ikke, selv om jeg har tenkt at jeg MÅTTE la det ligg for vesla sin skyld. Selv da jeg lå på sykehuset med rier og han surfet litt på nett før det var noe for han og gjøre, lå jeg og lurte på om han chattet med henne.. Skulle ønske dette aldri hadde skjedd,da hadde livet mitt vært ganske så perfekt, og jeg kunne konsentrert meg om å bare kose meg med vesla..

[Maria8]

Angrer, angrer, angrer, herreguuuuuuud hvor mye jeg angrer....................

[Anonym bruker]

Ojojoj... Dette er nesten som jeg skulel ha skrevet d selv... Er helt i begynnelsen av svangerskapet, (hadde kjæreste, men han stakk plutselig da jeg ble gravid) men sliter allerede med at han har funnet ei ny "vennine" og jeg finner ut av saker og ting på facebook som antyder at de er mye mere enn venner.. Har tenkt på hvordan ting vil bli framover, og føler du allerede har opplevd d jeg kommer til å oppleve. Alle de løgnene er jo d verste!

Jeg vurderer og gi han d valget nå, meg eller ho nye "vennina".

Velger han henne, får han ikke være med på noe framover, verken kontroller, ultralyd, fødselen++ . Og d er noe jeg vet, eller han sier ivrtefall, at han gleder seg til å vil være med på. Men merker at d beste for meg er om vi ikke har noe kontakt i d hele tatt. Har sagt d te han mange ganger at jeg vil ikke ha noen ting med han og gjøre, men han lar meg ikke være i fred. Han har vært en skikkelig drittsekk mot meg etter jeg ble gravid, så trenger å få ting litt på avstand. Så uansett hva han velger, så er d til min fordel.

 

Tror ikke familien hans vil tenke noe særlig over at du gav han d valget. Han tør sikkert ikke si noe om d uansett. Da må han jo også fortelle at han driver å lyver til deg.. Prøv så godt du kan å ikke tenk på han. Hold han på så god avstand som du klarer. Vet d ikke er lett, men tror du vil vinne på d i lengden.. Håper virkelig d ordner seg for deg. Og jeg skal gjøre alt jeg kan for å styre unna selv.. Ingen fortjener slik dritt fra et "mannfolk".

[Anonym bruker]

Det å få et barn er en ekstrem påkjenning. Fysisk, både gjennom svangerskap i 9 måneder og fødsel. I tillegg til dette forandrer hele hormonspekteret seg. Så kan du da, som du og jeg og mange her inne legge på det å være alene. Jeg skal fortelle deg at hvis folk ikke har forståelse for den enorme påkjenningen dette er så burde de ikke være i vår omgangskrets. Hvis familien hans bryr seg om barnet deres vil de ikke avvise barnet pga din oppførsel. Hvis familien hans består av voksene folk ser de faktisk saken fra flere sider. Men vet du... det kan hende de ikke gjør noe av dette. Og da skal du prøve å tenke på din egen familie, ditt eget barn og din egen fremtid. Det vil komme nye menn, som gjør at du ikke vil bry deg katta om hvem xen til en hver tid puler eller om han lyver eller ikke. Det vil komme en dag da han ikke er mere viktig for deg en det han er for ditt barn.

[MMMH]

skjønner deg kjempegodt og jeg tror det er helt naturlig å reagere slik som du har gjort. Du kan jo ikke stole på han lengre etter løgnene hans....

MEN, jeg er IKKE enig med hun som svarte sist på innlegget ditt -det hjelper ingenting å være bitter og å nekte pappan å delta når han ønsker det. Husk at det tross alt er til barnets fordel om det får ha kontakt med en far som faktisk ønsker å være der for barnet sitt. Men det tror jeg du vet -så dette er vel egentlig mer et svar til hun som responderte sist på innlegget.

 

Uansett så håper jeg at det ordner seg for dere, at dere kan finne en løsning som kan fungere. Mulig han kommer til å fortsette med løgnene sine, men prøv å få han til å forstå at det viktigste for deg er at han forteller sannheten -selv om den måtte svi....

 

Vi er bare mennesker og de fleste av oss i en ekstra sårbar fase nå som vi "sitter her alene", men prøv å gjør det beste ut av det, og til det beste for barnet

[MMMH]

dette var ikke et svar på det siste innlegget så jeg nå, men til anonym som vil straffe eksen med å ikke få bli med på undersøkelser osv. fordi hun vet at dette er noe han gjerne vil delta på. syns ikke straff skal være motivet her.....

[MMMH]

leste gjennom det jeg skreiv nå en gang til og tenkte guuud så prektig jeg hørtes ut! må bare føye til at det tyder ikke så godt at faren til barnet ditt dater ei jente som ikke engang er over den seksuelle lavalder..... Skjønner reaksjonen din!

[Anonym bruker]

Du sier han er verdens beste mann og verdens beste far, men da tror jeg du har forelsket brillene på! Hadde han vært verdens beste mann hadde han aldri latt deg gå i gjennom dette. Og hadde han vært verdens beste far så hadde han ikke latt forholdet til deg gå opp i røyk og valgt bort deg og datteren sin. Hvor gammel er barnefaren egentlig? Etter oppførselen hans å dømme virker han ikke eldre enn 15 han heller, så jeg skjønner ikke helt hvorfor du behandler han som en mann. Han kan sikkert ikke fungere sammen med en eldre jenter når han selv er så umoden. Ikke la det gå inn over deg, det er seg selv han driter ut mer enn deg og datteren din.

[Maria8]

Han ER en bra fyr, utenom det som dreier seg rundt dette her. Og jeg har IKKE forelskabriller nei.. Han er 20, og hun fjortisberta har blitt 16. Bekymrer meg ikke for forholdet mellom vesla og familien hans, det går nok bra uansett hva som skjer med oss. Kommer aldri til å nekte verken de eller han å ha kontakt med henne, selv om han behandler meg dårlig! Hadde forferdelig lyst til å nekte han å være med på fødselen etter at han sviktet meg og løy mens jeg var høygravid i påska. Men måtte tenke på vesla.

Jeg tok vekk alle taggede bilder av han på fb også, og ba han fjerne de av han, meg og vesla fra dåpen sånn. DET var ikke vanskelig for han....... Og på barselgruppa i går var det en av de andre som snakket om tanteungen sin, som hadde begynnt å drike og greier. Og så snudde hun seg mot meg og sa at "Du vet sikkert hvem det er, hun holder jo på med XX" altså pappaen til vesla.. Til underholdning for alle igjen Fikk et slags annfall etter at jeg hadde dratt, endte på legevakta, skyhøyt blodtrykk og ble beordret til å holde sofaen og ikke stresse.. Lett.... Orket ikke å forklare grunnen, dette er for flaut til at jeg har fortalt det til noen........

[Bullemedbolle]

Ærlig talt, du har hatt en one night stand med en 20 år gammel gutt, og blitt gravid. Hva i alle dager hadde du forventet?

 

Dere har aldri vært i et forhold sammen, og han har tydeligvis ingen følelser for deg. Så hvordan kan du forlange at han kutter ut kontakten med denne jenta? Han må vel få være sammen med hvem han vil. Du klager på at hun er så ung, men hun er jo faktisk mye nærmere denne gutten i alder enn hva du er!

Du klager også over at han lyver til deg om forholdet til denne jenta, men er det rart da? Slik du oppfører deg, legger deg opp i hva han gjør på Facebook (!), lar deg selv bli så oppskaket av dette at du må legges inn på sykehus. Herregud, han er jo sikkert redd deg, du høres virkelig ikke god ut. Og du er en voksen dame på 27 år.

Det er bare overskriften din som vitner om litt selvinnsikt.

 

Du er nødt til å roe deg ned, prøve å se situasjonen klart, og deretter ta ansvar for din og datteren din sin tilværelse, gjøre det DU kan for at dere to skal få det godt, helt uavhengig av denne umodne gutten.

Jeg tror det beste du kan gjøre for datteren din, er å gi slipp på han, la han gjøre som han vil, med hvem han vil.

Ettersom familien hans har kontakt med datteren hans, så forsvinner han ikke ut av livet hennes, det vil de nok sørge for.

 

Jeg synes du er kjempeheldig for at hans familie har taklet denne situasjonen så bra og vil ha kontakt med datteren din, det er absolutt ikke en selvfølge, desverre.

Og hvis du fortsetter å oppføre deg så ustabilt (for å si det pent), risikerer du å ødelegge forholdet til hans familie.

For ikke å snakke om hvordan denne oppførselen din vil virke inn på datteren din. Jeg skjønner at du har det vanskelig, og det er trist, men du kan ikke la deg selv synke ned i denne gjørma.

Du må være litt streng med deg selv, "skjerpings"!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Skjønner veldig godt hva du mener om at d er feil at jeg skal straffe han på den måten. Men han forandrer mening hele tiden. Den ene dagen sier han at han vil stille opp, og neste dag sier han at han vil at babyen skal dø inni magen min! Han sier jeg bare må ringe hvis d er noe, men når jeg ringer tar han ikke telefonen. Hvis jeg prøver å snakke me han om feks fødselen osv, nekter han å prate om d. Han spør bare om når han kan ta en farskapstest. Blir skikkelig stresset og dårlig av og ha d slik. Hver gang jeg har hatt kontakt med han, blir jeg skikkelig dårlig og engstelig for at noe er galt. Og jeg mener at hvis ikke jeg har d bra så har ikke babyen d noe bra. Å jeg har d mye bedre uten han. Og kan ikke ha en pappa til barnet mitt som forandrer mening annehver dag.

Så at jeg ikke vil ha han med på ting, er ikke for å straffe han. Men jeg kommer til og få d mye bedre uten han.

[Miss Misantrop]

Kjære Maria.

Jeg vil ikke virke uten empati, for empati for din sak har jeg. Du kan ikke klare å bygge en familie når du ikke er sammen med barnefaren. Du kan sørge for at barnet får et godt forhold til deg. Han må sørge for at barnet får et godt forhold til han. Det eneste du skal sørge for er å ikke legge kjepper i hjulene for at dattern din og barnefaren skal bli kjent. Hans privatliv inkludert sexliv bør du holde deg langt unna. Det er rett og slett ikke til fordel for deg, din psyke og dine muligheter til å gå videre med ditt liv. Det er heller ikke ok å spørre han ut om temaet. Utover dette er det heller ikke rart at han svarer usant når han blir trengt opp i et hjørne... det er ikke riktig, det er ikke fornuftig, men det er mennskelig. Jeg har lest mange av dine innlegg, det virker på meg som om du går å håper på at det skal ordne seg mellom dere. Hvis det er tilfelle syntes jeg det er veldig trist, for jeg syntes ikke han virker som en ok kar. Han har ikke gitt dere en sjans, det er en annen debatt, et annet kapittell. Men tenk om han i morgen skulle velge deg som partnern sin tross allt, da tror jeg du vil bli meget ulykkelig i lengden. Hva med å koble ut facebook en stund?