Er så redd, trenger litt oppmuntring

[Mor til engelen Lucas *4pp*]

Jeg er 2. gangs gravid, og mista den lille gutten min i uke 31 i forrige svangerskap. Vi har brukt 9 lange mnd (8pp) på å bli gravide igjen. Nå er jeg 6+4 i dag, og var til legen for ei uke sida og sagt jeg var gravid, men der er naturligvis intet han kan gjøre nå. Så sa jeg måtte komme tilbake igjen til 1. svangerskapskontroll i uke 9.

 

Tingen er at jeg er så forfærdelig redd for å miste det lille liv som er innen i meg. Jeg hadde litt ømme brystvorter rundt IKM og en uke etter, men det har gitt seg, så nå er jeg bare litt kvalm/uvel i blant. Jeg er redd for at den lille har dødd (har ikke hatt blødninger eller noe) men vet ikke hvordan jeg skal roe meg selv ned. Tenker en tidlig UL ville hjelpe, men er ikke sikker på at jeg får lov, da jeg jo hverken har blødninger eller vondt. Sambo sier at alt er sikkert så fint og alt går så bra denne gangen, men jeg er så usikker likevel, er så redd for å måtte "begynne på nytt".

 

Noen som kan komme med noen oppmuntrende ord, og hva andre som har vært i liknende situasjon har/ ville ha gjort?

 

Klem fra

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du er redd, jeg! Jeg har egentlig ikke kommet hit ennå, men vet at jeg kommer til å være hysterisk når det skjer. Jeg var bare 11 ukerpå vei.. Snakk med legen din om hvordan du føler det. Du har selvfølgelig kjempebekymringer!! Jeg vet ikke om noen som har mistet igjen etter at de mistet så langt ute i svangerskapet, så det kan i hvert fall gå bra. Håper du finner ro en plass...

[Helen*Fødeklar*]

Det var veldig vondt og høre om det første barnet. Jeg syntes du skal ta ekstra vare på deg selv, gjøre noe bare du vil gjøre.. Spise det du vil og slappe av , kanskje du skal unne deg selv noen ekstra fridager fra jobben? Jeg håper iallfall det går bra. Snakk og gjerne skriv tankene dine ned. Det er du som vet best og det er du som kjenner kroppen din best. Man skal få lov å ha UL når man selv vil, spesielt om man er redd for fosteret, jeg hoppet på trampolinen og ble kjempe redd da jeg dagen etterpå fikk en ekkel følelse , tok det opp med jordmor, og hun fikk meg fort på UL.. Jeg gikk flere ganger dit, men nå er jeg sikker på at jenta mi har det bra. Denne gangen skal det gå skal du se

[Anonym bruker]

Hei du.

Først og fremst:Gratulerer med graviditeten!

Det var trist å høre om gutten din! Denne gangen går det bra!

Jeg er helt sikker på at du,basert på tidligere opplevelser, vil få en tidlig ultralyd! Fra uke 7 skal en kunne se hjerteslagene,det vil sikkert berolige deg noe. Hvis ikke legen din er så samarbeidsvillig, kan du ta kontakt direkte med gyn/pol på sykehuset du hører til. Hvis det er samme sykehuset du har hatt hele tiden, så kjenner de til historien din og kan hjelpe deg. Si hvordan du har det,i og med at dere mistet sønnen deres kan jeg ikke skjønne annet enn at du blir fulgt tett opp.

Lykke til!

Knus!

[har4barn]

Hei!

Så koselig at du er gravid igjen!! Jeg kan nok ikke trøste deg så veldig mye. Selv om jeg ikke mistet så sent som deg, så var de første 14-15 ukene slitsomme. Jeg trodde hele tiden at babyen var død. grudde meg til hver kontroll og ul (fikk ul i uke 6 og 12 før den ordinære). Selv om jeg kjente liv, så var jeg livredd før den ordinære ul denne gangen (da det ble oppdaget Ma sist). Har heldigvis en aktiv baby , så jeg kan slappe av en deg, men tvert det går litt tid mellom sparkene, så kommer redselen for at noe er galt igjen.

 

Det er nok bare noe vi må leve med til en viss grad. Utfordringen blir å ikke la redselen ta helt overhånd, slik at svangerskapet ikke blir et mareritt. Jeg er nå 28 uker og satser på at vi ender opp med en levende baby denne gangen. Det gjør nok du også!!!

 

vil bare ønske deg lykke, lykke til!!!

[Gjest]

Ønsker deg såå lykke til på graviditetsferden.

Jeg er nesten i nettopp samme situasjon som deg. Vi mistet også vår lille gutt i uke 37 i forrige svangerskap -dette var for 13 mnd.er siden.

I dag er jeg i uke 22 med ei lita jente i magen.

Jeg var som deg kjemperedd for å ha mistet, uten å merke det, på starten av svangerskapet. Heldigvis fikk jeg 2 tidlige UL`er -og det roet meg ned litt. Synes det gikk ganske bra frem til uke 17-18 ca, hvor jeg begynte å kjenne ordentlig tegn til liv. Nå blir jeg bekymret "rett som det er" hvis jeg ikke kjenner noe på et par timer -eller jeg synes "sparkemønsteret" er "rart". Når jeg var på ordinær UL i uke 18 så fikk jeg beskjed om at jeg selv kunne bestemme hvor ofte jeg ville ha UL -for dette var i grunn opp til meg -opp til hva jeg følte behov for. Med en gang tenkte jeg at det ikke var noe i "hjelp i" å ta UL i hytt og pine, men takket ja til et par ekstra. Det er jeg glad for nå! Er en 6 uker siden forrige UL, jeg skal dit på ny UL neste uke -og selv om jeg kjenner spark "hele tiden" -så tror jeg det vil berolige meg å kikke inn til henne en gang i blant -sånn at jeg "ser" at alt er bra. Foruten det med å takke ja til ekstra UL`er, så har ikke jeg noen gode tips å komme med dessverre. Vet bare at jeg setter alt inn på at alt går bra denne gangen her, så må jeg bare forsøke å "kneble" litt av de værste tankene som kommer innimellom. Jeg var i grunn forberedt på at dette svangerskapet ville bli psykisk tøft, men tanken på å få en liten levende baby -gjør at jeg fint skal greie det!

Lykke til videre i alle fall !

 

[Gjest]

Hmm, nicket mitt var vekk -forsøker igjen for å få det med.

[Gjest]

Nå da..