Da Martin kom til verden :)

[juni08&mars10]

Bedre seint enn aldri, hehe..

 

 

Min fødselshistorie

 

Morgenen 5 juni våknet jeg av litt magesmerter som kom og gikk. Tror også at jeg drømte at noe var pågang. Tenkte ikke så mye over dette, men tok det som et positivt tegn på at kroppen gjorde seg klar. Jeg traff ei venninne på msn da jeg hadde stått opp, hun lurte på om det var noe nytt. Da fortalte jeg at jeg hadde litt magesmerter som kom og gikk, men at det sikkert ikke var noe på gang, bare at kroppen gjorde seg klar. Jeg gikk på do, og oppdaget en tegningsblødning, ble kjempeglad.. for selv om det kunne ta lang tid fra tegningsblødning til fødsel så skjedde det i hvert fall noe i positiv retning Jeg oppdaterte venninna mi på msn, som ble enda mer giret, og var sikker på at dette var dagen jeg skulle føde! Jeg ringte føden og fortalte om smertene og blødningen, og de sa at jeg kunne komme inn til sjekk når riene ble regelmessige, evt vannet gikk. Jeg gikk en tur med hunden i raskt tempo i håp om å få litt fortgang i ting. Etterpå kjørte jeg opp til sentrum for å kjøpe uringlass til jordmortimen senere på dagen. Der møtte jeg på Olaug- far sitt søskenbarn som er jordmor. Snakket litt med henne, og fortalte at jeg hadde litt magesmerter. Hun sa at hun skulle jobbe på føden dagen etterpå, så kanskje hun så meg der Jeg hadde time hos jordmor klokken 13.30 den dagen og kjørte selv til byen, til tross for disse ”smertene” Alt var fint mente hun, og sa at det sikkert var kynnere jeg hadde, og at hvis det var rier jeg hadde så hadde jeg gjort større nummer ut av det. Jeg fortalte om tegningsblødningen, og hun sa at det var bra, men at det kunne faktisk ta opp til flere uker fra bødningen til fødsel. Jeg kjørte og kjøpte meg litt mat, og gikk så hjem for å prøve å hvile litt. Det viste seg å være umulig, smertene begynte å ta seg kraftig opp, og jeg måtte puste meg gjennom de. Jeg reiste meg og skulle gå på do, da jeg var kommet inn på badet gikk vannet. Jeg var litt usikker på om det faktisk var vannet, fordi det var litt missfarget. Jeg hadde også en ny tegningsblødning. Jeg ringte føden, og nå ville de ha meg inn, da det hørtes ut som at det kunne være vannet som hadde gått. Mange tanker for gjennom hodet mitt. Skulle jeg kjøre selv? Hva mer trengte jeg i sykehusbagen? Jeg spurte om venninna mi hadde mulighet til å kjøre meg til sykehuset, og det hadde hun. Jeg ringte også til samboeren og sa at det muligens var noe pågang, men ville ikke overdramatisere, men sa at han snart måtte komme hjem, bare sånn ITILFELLE Men han kunne godt sykle hjem, for vi hadde god tid sa jeg! Jeg fortalte ikke om vannet til verken han eller venninna mi, siden jeg ikke var sikker.. venninna kom innen et kvarter. Jeg fortalte under bilturen at jeg garantert kom til å bli sendt hjem igjen, og at det sikkert bare var modningsrier som gjorde kroppen klar. Fortalte også at det var veldig vanlig å bli sendt hjem igjen, og var sikker på at jeg ville bli det! Vel fremme på sykehuset ca kl 16.30 fikk jeg komme inn til registering med en gang. Venninna satt ute og ventet. Jordmora tok sånne belter rundt magen min som registrerte regelmessigheten av riene mine. Hun kom inn og sjekket, og sa at de var veldig hyppige. Rier? Svarte jeg? Er det det jeg har?? Hun sjekket åpning, som var 4 cm og fortalte at jeg var klar. Jeg kjente panikken begynte å ta meg. Jeg hadde ventet og gledet meg til dette lenge, og følte meg plutselig slettes ikke klar!! Hun spurte om jeg ville ha klyster.. Jeg skjønte ikke helt hva det gikk i, jeg skulle jo ikke føde nå jeg! Tror jeg hadde hatt en mental sperre for hva som foregikk hele denne dagen. Jeg fikk klyster og hun sa at vi skulle finne en fødestue etterpå. Det begynte å gå opp for meg hva som skulle skje. Jeg ba jordmoren gå og gi beskjed til veninna hva som skjedde, og at hun kunne gå hjem. Jeg fikk fødestue, og en ny jordmor som hadde kveldsvakt. Jeg ringte og fortalte at samboeren måtte komme fortest mulig. Han kom fort, noe som jeg var glad for. Han begynte straks å massere ryggen min, noe jeg syntes lindret godt. Jeg fikk også lystgass temmelig raskt. Likte denne da jeg følte jeg fikk bedre kontroll over pustingen da. Jordmoren gikk ut for å hente noe, da hun kom inn igjen hørte jeg et vannvittig skrik fra gangen, og kjente jeg fikk helt vondt inni meg. Susete i hodet etter lystgassen minnet det om et ordentlig skrekkfilmhyl. Jeg spurte jordmor og samboeren om de hørte det, og jordmor sa at det var urkreftene som kom frem i oss kvinner. Huff! Jordmor begynte å helle oppi badekaret som jeg ønsket å bruke. Jeg hadde noen ganske heftige rier imens, og åpningen var kommet så langt at hun lurte på om jeg fortsatt ville i badekaret, det ville jeg. Men først festet hun en elektrode på hodet hans så hun kunne følge ekstra godt med på hjertet hans. De sa at grunnen til at fostervannet var missfarget var at babyen ikke taklet riene så bra. I badekaret lå jeg med lystgass og eplejuice og en god kald klut på pannen som samboeren sørget for å holde kald. Jeg hadde fått tilbud om epidural, men klarte ikke å bestemme meg. Hadde helst lyst å gjøre det uten. Men det sto i hodet mitt hele tiden. Gi meg ei ri til å bestemme meg på sa jeg flere ganger. Til slutt så var det nesten ikke vits i fordi jeg snart var klar for pressrier, og det funket ikke epiduralen til likevell. Jeg angret nesten litt, for det var sinnsykt vondt på slutten. Jeg kom meg opp av badekaret, og gikk på do. Hadde ganske heftige rier på do også minnes jeg, og der hadde jeg ikke lystgassen engang! Inne på fødestuen igjen prøvde jeg forskjellige stillinger. Hang over senga, sto, og lå på siden og ryggen. Hun sjekket åpning igjen, og det var full åpning. Jeg begynte å kjenne behovet for å presse, så nå var pressriene i gang. Jeg begynte å bekymre meg for når han skulle komme ut, og lurte på om det var mulig å få noe bedøvelse på slutten. Det fikk jeg, pundendal. Det skulle jeg aldri ha fått, for straks virkningen kom, forsvant hele behovet for å presse. Jeg ville bare sove, og la meg ned på siden. Her ble det et opphold på noen minutter. Jordmor sa at ”men, me må jo få ut denne ungen” Det ble satt drypp i hånda mi. Jeg som hater nåler syns faktisk det var litt herlig med den nåla som ble satt i hånda mi, fikk fokuset litt vekk fra selve fødselssmertene det lille øyeblikket. Det tok sin tid før dryppet funket. Hjertelyden til Martin gikk ned, og det kom stadig flere inn på fødestuen. Til slutt kom en overlege inn, som kjørte dryppet ganske kraftig opp. Jeg følte fortsatt ikke behov for å presse, men prøvde likevel. Fikk håndtak og noe til å spenne fra med beina på ved senga. Hun ene jordmoren la hele vekta si over magen min, og presset. Det var sykt vondt, men jeg var glad for den hjelpen jeg kunne få, for jeg visste at jeg ikke klarte det selv nå. Dessuten visste jeg at han burde komme ut fortest mulig nå. Overlegen festet vakuum på hodet hans og dro. Jeg ble helt stresset av lyden av hjertet hans som slo på en ”høyttaler” i rommet. Samboeren fikk se hodet som snart var på vei ut, og motiverte meg ”Nå kommer han snart”. Jeg så saksa lå fremme, og jeg hørte den ble nevnt, og tryglet dem om å ikke bruke den. Har helt angst for det! Etter 20 minutter med dårlige pressrier var han ute, kl 20.14. Han fikk fort farge, og skrek nesten med en gang. Heldigvis Aktiv fødsel på 3 timer og 44 minutter.. Jeg fikk han opp til meg med en gang, og han begynte snart å lete etter mat! Fikk ha han hos meg imens de sydde meg. Etterpå ble han lagt i senga si og jeg fikk hvile meg. Jordmor kjente på magen min etter en stund at livmoren trakk seg sammen, og det gjorde den. Vi fikk mat inn på rommet. Samboeren spiste for så å slukne i en sakkosekk. Jeg klarte ikke å spise med nåla som fortsatt var i hånda. Ringte til slutt på personellet som fikk fjernet den. Jeg spiste og fikk deretter tatt meg en dysj. Jeg grudde meg litt til denne, men det gikk greit. Rundt midnatt fikk vi kommet oss til barselhotellet med den lille prinsen vår. Han var ganske første natta, samboeren måtte hente han den få gangene han våknet, for jeg slet veldig med å gå, reise meg, sette meg, legge meg, snu meg i senga. Det er prisen man må betale for å ha raske fødsler. Jeg fikk ikke sove før på morgenen, var full av adrenalin, og fødselen gikk i reprise i hodet mitt gang på gang! Dagen etterpå møtte jeg Olaug i gangene. Litt morsomt med tanke på at jeg møtte henne bare timer før fødselen var i gang Vi var på barselhotellet fra torsdag til lørdag.. Var tilbake på sykehuset på mandag og sjekket hjertet etter at det ble påvist en bilyd på hjertet. Men prinsen vår er heldigvis frisk. Nå nyter vi bare dagene hjemme med verdens vakreste lille MARTIN.

 

50cm og 3544 gr