Samvær, flytting og bosted- din mening?

[Anonym bruker]

Hei Petter_33,du har sterke meninger:-)

Hva synes du om at en dommer har dømt en mor til å slutte med amming av en liten baby fordi han har gitt far hovedomsorg?

 

Og at babyens søsken gråter når mor må levere barna tilbake til far etter ei samværshelg?

 

Og at denne moren har vært hjemmeværende i alle år med barna?

 

At far har pleiet seg selv og sin karriere og dratt på jevnlige gutteturer som mor bare kan drømme om?

 

At mor nå er tvunget til å bli boende på fars hjemsted selv om hun ikke har økonomi til det?

 

At fars familie har dolket mor i ryggen,slik at hun ikke har noen å støtte seg til?

 

Ja,Petter,hva synes du om dette????!!!!!!

 

Nordmenn flest er imot tvangsekteskap,men dette gjelder tydeligvis bare for våre "nye" landsmenn...

[EAAT]

Kjære deg som har blitt samværsforelder selv som du hele tiden har stilt opp mest for barna !

 

Jeg hadde aldri trodd dette du beskriver kunne være mulig ! Virker som rettsavgjørelser skjer ganske vilkårlig og mot all sunn fornuft. Særlig uklokt virker dommen siden du fremdeles ammer det minste barnet ! Hvordan i alle dager klarer du å tilpasse deg dette ?

 

 

[Anonym bruker]

Til anonym 21:20

Hvordan er fars situasjon i dag? Er han hjemmeværende med barna, eller er barna i barnehage, hos dagmamma mens han jobber? Har ikke retten tatt noe hensyn til hvordan han gjennomfører den daglige omsorgen?

Håper du har en dyktig advokat, for det ser det ut til at du trenger her.

[Anonym bruker]

Jeg må tilpasse meg ,selv om det er ekstremt vanskelig,spesielt fordi barna lider,han bryr seg ikke fordi "det er ikke de som bestemmer" ifølge han selv. Jeg har fått amme den minste i bilen min på en p-plass utenfor vår felles bolig...han er raus,skjønner du...

Må bare ha tro på at alt ordner seg tilslutt,men å vente på at HAN innser hva som er best for barna er nytteløst så lenge det gagner han økonomisk...

[Anonym bruker]

Retten synes det er helt greit at ungene tilbringer laaaange dager i barnehage og han har jo så mange rundt seg som skal hjelpe til,ingen problem! At en 3.person skal tilbringe mer tid med barna enn mor er visst heller ingen hindring for retten! At dette virkelig er BARNAS BESTE er vel ikke verdig en diskusjon en gang! Retten fastholder at det er best mulig samlet foreldrekontakt som er det beste for barna, det betyr tydeligvis ingenting at barna nå må oppbevares i barnhage/SFO fra tidlig morgen til sent om ettermiddagen, at ulike personer henter og bringer osv... Barna får nå mindre tid sammen med foreldrene enn om de hadde bodd fast hos mor! Mor ville fortsatt vært hjemme med minstemann og fulgt den eldste til skole og hentet igjen, med lite el/ingen bruk av SFO.

[Petter_33]

Jeg skulle ønske vi kunne ha greid å løfte debatten opp fra kjønnskamp og over til en felles kamp for barns rettigheter til å se både mor og far jevnlig - og slik dannet et felles "hylekor" for dette og bare dette. Så hadde vi hjulpet de som ikke blir hørt om savnet av mammaen eller pappaen sin.

 

Men det er ikke så lett å lykkes med det, ikke for meg heller. På urettferdighet reagerer man lett med sterke følelser, og da er det enkleste for de som opprettholder dette - for barna - urettferdige systemet, å spille oss ut mot hverandre. For deretter å lene seg tilbake og konstatere at "her er det så stor uenighet at vi velger å ikke endre noe". Metoden er flere tusen år gammel og kalles i dagligtale "Splitt og hersk".

 

De som lider under denne, sett med myndighetenes øyne, så langt vellykkede strategien, er barna som mister den ene av sine foreldre automatisk hvis den andre vil, når foreldrene ikke lenger bor under samme tak.

 

Jeg håper vi en dag greier å samle oss om dette. I stedet for å bare skyte på hverandre på tvers av kjønngrensene. "Til felles kamp for barnets rett - enten Jens, Knut og Anniken liker det eller ikke" kunne kanskje vært et slagord?

 

Men jeg tror dette er en kjempeutfordring. -Jeg sliter selv med å ikke bli sinna på mødre som saboterer samvær av hensyn til seg selv uten hensyn til barna. Jeg tror kanskje mange andre også er mektig irritert over fedre som gir blaffen i barna sine.

 

Mange av oss, kvinner som menn, er egentlig enige, men det er så alt for lett å havne i en "fedrene mot mødrene" diskusjon i stedet for å se at dette er INDIVIDER som handler slik at det går ut over BARN...

 

-Måtte vi en dag greie å reise oss mot dette barnefiendtlige systemet - sammen - for barnas skyld....(!)

[EAAT]

Jeg synes vi har sett tilstrekkelig mange innlegg fra Petter_33 om samvær, og ville sette pris på om han kunne komme med nye vinklinger i evt senere innlegg. Det kan føles godt å få å bearbeidet tankene skriftlig, også offentlig. Men hvis det er mye ubearbeidete følelser blir det vanskelig å se at det bare er de samme oppfatningene som er formulert på x anfall ulike måter.

 

Jeg synes formuleringene til Petter er ubehagelige å lese på grunn av formen - mye hissige formuleringer - og mangel på positive forslag - "alt" er galt, og da selvfølgelig også en mangel på nyanser. Mødre skal ikke medvirke til samvær som kan være skadelig for barna.

 

Hvis far er veldig hissig på mor og har vanskelig for å skjerme barna for sinnet sitt, vil han gjøre barna utrygge på både far og mor. Foreldre må samarbeide om barna, og skape trygge rammer for dem.

 

Situasjonen med foreldre som ikke bor sammen stiller større krav til foreldrenes samarbeidsevne enn situasjonen der mor og far bor sammen og mye informasjon skjer løpende og ofte auomatisk. Etc mister man mange observasjoner av barnet når man ikke ser barnet hver dag. Observasjoner som er viktige for å møte barnet på en god måte senere på dagen.

 

Godt samarbeid forutsetter at man er litt raus med hverandre og holder seg til å berette ut ifra seg selv - "jeg opplever" ikke - "vi må reise oss mot alle disse toskene og feministene som styrer".

 

Og Petter - hvis mor og far har valgt å ikke bo sammen, så vil barnet nødvendigvis kunne komme til å savne far når hun ikke er hos mor, og omvendt ! Barnet ditt har kanskje også kommet til å savnet deg også hvis du en gang har bodd sammen med mor og valgt å bruke litt tid på jobben, treninga eller på reise. Ikke mer dramatisk enn det !

[Petter_33]

Hei, EAAT,

 

Sitat "Jeg synes formuleringene til Petter er ubehagelige å lese på grunn av formen - mye hissige formuleringer - og mangel på positive forslag"

 

Ja man kan bli hissig av mindre enn å miste sitt barn.

 

Men jeg tar utfordringen om å komme med positive forslag: Gi barn sanksjonerbar, og hevet over en hver tvil, rett til jevn tilgang til sine samlede foreldre- og for den saks skyld besteforeldre- ressurser. Innfør noe nytt og til nå ukjent: RETTFERDGHET FOR ALLE PARTER ved samlivsbrudd. Det er ikke mye vanskeligere enn det...

[EAAT]

Hei Petter

 

Det var et veldig greit svar synes jeg. Loverket og rettspraksis skal sikre rettferdig fordeling av ansvaret for å tilføre barnet det som hun trenger av omsorg for å vokse opp.

 

Dessverre ser noen fedre ikke dette som et gode så lenge de bor sammen med moren. Og det kan føre til konflikter etter bruddet ved at mor ikke stoler på far. Men bedre sent enn aldri, mener jeg. Det kan selvsagt også være at både far og mor har andre motiver for å endre på omsorgsfordelingen etter et brudd sammenliknet med før bruddet, enn barnets beste.

 

Nå er det klart at et høyt konfliktnivå kan være et enda større problem for barnet enn "feil" samværsordning. Slik at en fraværende forelder kan være en mindre belastning for barnet enn en hissig forelder. Det kan sikkert oppleves som et paradoks. Og løsninger kan være vanskelige å finne. Begge foreldrene har ansvar for å finne en ordning begge kan være fornøyde med ved at de tenker barnet trives med ordningen.

 

Hvis samværsforelderen truer hovedomsorgspersonen så bør samværsforelderen trekke seg litt unna og jobbe med følelsene sine med en proffesjonell person som ser vanskene utenfra. Dette for å sikre barnet at hovedomsorgspersonen føler seg trygg og kan gi barnet den tryggheten det trenger for å vokse opp til et sterkt menneske. Barnet og barnets hovedomsorgsperson kan aldri ta ansvaret for å hjelpe den sinte forelderen.

 

Det er mulig å tenke seg andre reaksjoner på å bli "utsjaltet" som forelder. Man kan bli såret, føle seg ymyket, mistrodd, føle at man svikter barnet, det blir flaut på arbeidsplassen når de vet at man ikke har regelmessig samvær, og blant familie og besteforeldre når de spør om de kan få se barnet igjen snart. Det berører noe veldig grunnleggende når man ikke blir tiltrodd rollen som forelder.

 

Velger man å reagere primært med å bli hissig, kan man komme til å forsterke konfliktene ved at man da vil si og gjøre ting som vil bekrefte at man ikke er i en fase der man kan gi god omsorg for barnet. Barnet vil fange opp at foreldrene er sinte på hverandre, og ofte ta parti med den som barnet synes mest synd på. Hvis man ikke klarer å la være å føle sinne, bør man skaffe hjelp til å kjenne på de andre følelsene som gjerne ligger til grunn for sinnet, og jobbe med disse følelsene. Hvis man klarer det, kan det bli lettere å finne løsninger som er gode for barnet.

[Petter_33]

Men det blir vel ikke helt riktig av deg å definere det sinnet og den fortvilelse du helt sikkert selv ville ha følt hvis du, uten noen annen grunn enn at eksen "synes det er best slik", ble fratatt ditt eget barn. I de fleste tilfeller er denne fortvilelsen det sikreste tegnet på at du elsker ditt barn og vil være der for det. Å da bruke dette i seg selv som en grunn til at du IKKE skal få se ditt eget barn, er jo en helt sinnssyk logikk, eller i beste fall mangel på sådann.Hvis fortvilelsen skyldes dette - og kun dette - er jo løsningen åpenbar. Du bør få se ditt barn og både du og ditt barn vil slik få redusert sin sorg, sitt savn, sin fortvilelse og, ja, sinne - som er en helt menneskelig reaksjon når du blir fratatt egne barn. -Ikke sant? Alternativet vil bare bidra til å øke konfliktnivået, og samtidig traumatisere barnet...(!)

[EAAT]

Heisann Petter

 

Jeg synes altså ikke logikken med å holde tilbake samvær med en sinna forelder er nødvendig vis er "sinnsyk". Fjern forelder kan i noen få ekstreme tilfeller være bedre enn sinna forelder.

 

Tvert imot tenker jeg at sinne er en lite hensiktsmessig måte å møte den andre forelderen med når forelderen holder tilbake samvær nettopp på grunn av sinnet. Jeg tenker at andre følelser enn sinne er mye MYE mer sannsynlig vil bidra til å løse konflikten. Jfr på arbeidsplassen mellom kolleger - man sier ikke trusler til kollegene for å oppnå det man ønsker, men man viser at man kan gjøre jobben sin bra og er pålitelig og hyggelig.

 

Ikke at konflikten mellom foreldre i konflikt med mye sinne kan forventes å løses på en dag, for det kan ta tid å vinne tillit igjen. Hvis man ikke klarer å velge andre følelser enn sinne, så må man søke hjelp for det. Tør du det Petter ?

 

Barnet fanger alltid opp foreldrenes følelser av sinne, skam, frykt, skyld og avmakt. Det er den sinna forelderen sin oppgave å begynne å kjenne på de andre følelsene. Det er her man må starte for å gjenoppbygge tilliten. Den forelderen sin blir truet, må søke støtte for seg selv og barnet, og for å få tryggheten tilbake, kan avstand bli nødvendig.

 

Det er den sinna forelderens ansvar å be om tilgivelse for å ta tatt bort tryggheten fra barnet og tatt oppmerksomheten til barnet fra de andre utfordningene som oppveksten byr på. Barnet har rett til å leve med to foreldre begge har hele følelsesregisteret i behold og det rommer mye mer enn sinne, skam, frykt, skyld og avmakt. Barn er mestre til å skjule følelser som foreldrene blir lei seg om barnet viser. Ja, jeg tror på at barnet ditt savner deg Petter.

 

Du kan ikke tvinge mor til å stole på deg at du ikke skader barnet deres med sinnet ditt. Sinnet ditt har jo også til hensikt å skremme, ikke sant ? Du må vise mor en stabil forandring hvis du skal ha mulighet for å vinne tillliten hennes. Alt du har gjort henne, har du gjort mot barnet deres. Det kan være en tung erkjennelse. Ikke vikle deg inn i enda mere sinne og selvmedlidenhet. Ikke vær så opptatt av savnet ditt at du selv bidrar til å opprettholde mistilliten som ligger til grunn for vanskelige samarbeidsforhold.

 

Tenk på selvmedlidenheten som 100 % sikker autostrada mot masse vondt og problemer for dere alle videre fremover. Du må ta ansvar for hva du gjør fremover. Så får mor vise at også hun kan komme deg i møte for å få til samarbeidet på en helt annen måte enn i dag.

 

Her er et dikt som har gitt meg mye

 

"Bo er redd"

 

"han lytter"

 

"det er noe i stua"

 

"det er pappa"

 

"det er sinna mann"

[Petter_33]

Beklager, men her synes jeg du bare leverer masse "psycho-babble", fullt av logiske brister, samtidig som du later som om du vet noe om meg. Det gjør du ikke. Jeg har ikke gjort hverken barn eller mor noe som helst. Du respekterer tydeligvis ikke den fortvilelse foreldre som blir fratatt sine barn nødvendigvis må føle. Det tyder på en mangel på empati hos deg som jeg ikke kan annet enn å ta avstand fra. Å kverulere for diskusjonens egen del er sikkert moro det, men dette er et for alvorlig tema til å komme slikt tøys. Finn heller en annen debatt, hvis det eneste du er ute etter er å få utløp for dine evner til å kverulere...

[Petter_33]

-Som Dere sikkert forsto, var forrige innlegg et svar til EAAT sine kommentarer om meg. )

[Petter_33]

-Forøvrig er det jo til en viss grad antropologisk interessant i seg selv å se hva som kan komme - fra mammaer som tror de er universets beste mamma, hvis de bare nekter far mere samvær....

[EAAT]

Flott å se et smilefjes fra deg, Petter ! Konstaterer at innleggene dine over er mindre hissige og kortere enn hva jeg har sett tidligere fra deg.

 

Håper ting vil ordne seg for barnet ditt Petter !

[Petter_33]

Takk, EAAT, det håper jeg også )

 

Mitt budskap er imidlertid å ta det litt lenger enn bare "egen egoistisk sitasjon": INGEN barn bør utsettes for slikt!

 

Er det ikke snart på tide at barn får lovfestet rett til jevnlig kontakt med begge sine foreldre på likeverdig grunnlag - selv om den ene forelderen ikke liker at barnet er sammen med den andre forelderen?

 

I ytterste konsekvens kan jo dessuten signaler om at noe er i ferd med å gå forferdelig galt hos den ene forelderen da forhåpentligvis oppdages og fanges opp av den andre forelderen før det er for sent? Det handler jo om barns ve og vel, og i ytterste koneskvens liv og helse, gjør det ikke?

 

http://www.dagbladet.no/2009/04/21/nyheter/innenriks/helsetilsynet/den_ene/barn/5833165/

[Petter_33]

Sorry, ser ut som linken ikke virket, prøver igjen:

 

http://www.dagbladet.no/2009/04/21/nyheter/innenriks/helsetilsynet/den_ene/barn/5833165/

[Petter_33]

Nytt forsøk:

 

 

http://db.no/a/5833165/