Samvær, flytting og bosted- din mening?

[Gjest]

Takk for innrømmelse om at loven er kjønnsnøytral. Da kan du vel kanskje slutte å påstå at lovverket diskriminerer far nå som vi har slått fast at du tok feil.

 

I 87% av tilfellene får mor omsorgen for barna. Hvorfor? Er det slik at disse utallige mødrene har en umåtelig trang til dårlig økonomi og 24timers jobb? Eller er det slik som utallige familiemeglere og -kontorer rundt omkring rapporterer - far vil ikke og da MÅ mor?

 

Og når det gjelder saker som kommer til rettslig avgjørelse fordi foreldrene ikke blir enige - hvorfor havner barna hos mor? Tja... det kan vel ikke være fordi mor FREMDELES i 2008 har hovedomsorgen for barna mens forholdet varer, vel? Hvem tar mest permisjon? Hvem går ned til deltid for å ta seg av ungene? Hvem ER der?

 

Et hint - det er IKKE far. Og fedre må lære seg å melde seg på mens samlivet varer hvis de ønsker å bli tatt på alvor etter samlivsbrudd. Det holder ikke å jobbe 20 timers overtid i uka hvis du ikke vet at ungen din trenger matpakke og rent skift til barnehagen og du alltid dukker opp i heimen etter at ungene har lagt seg.

[mia1111]

Hei,

 

Jeg antar at dere når dere utarbeider ny lov gjør ”som vanlig”. Dvs at loven har hovedregler og unntaksregler, og unntak fra unntak.

 

Mange innlegg handler om umulige fedre som mor vil unngå for enhver pris. Dette er unntakene og bør behandles deretter.

 

Hovedreglene i loven bør være basert på at begge er gode omsorgspersoner – og blir boende i nærheten av opprinnelig bosted (før bruddet). Så får heller unntaksreglene sørge for at mor kan flytte fra en umulig far. Ikke la noen umulige fedre (og noen mødre med kontrollbehov) diktere lovens hovedregler.

 

Likeledes bør lovgivningen og bidragsregler legge til rette for at samarbeid lønner seg – også økonomisk. Det er utrolig hva folk (også foreldre) gjør for penger. Videre bør splitting av søskenflokker heller ikke være økonomisk lønnsomt – slik det er i dag. Rettferdig? Til barnas beste? Del søskenflokken i 2 og begge får klasse 2 og ekstra barnetrygd. Hold søskenflokken samlet – og bare 1 ekstra barnetrygd kan innkasseres og kun en forelder kan kreve klasse 1. Det blir en del tusenlapper i løpet av et år. Mange har en slik ordning på papiret uten at den er reell, men det er uansett trist at dagens støtte-, skatte- og trygdeordninger faktisk gjør dette lønnsomt.

 

Så til dine konkrete spørsmål.

 

1. Flytting bør ikke være lov for noen av foreldre, og det bør være sanksjoner (økonomiske) for den som velger å flytte uten godkjenning fra den andre, uansett om hovedomsorgsforelder eller ei. Det må være sterkere enn at den som blir fraflyttet kan ”si sin mening”. Det er i praksis null verdt.

Her er det selvfølgelig duket for mange unntaksregler. Eks: far (eller mor) er umulig, bosted uten reelle jobbmuligheter etc, etc. Avhengig av grunn bør det også kunne legges begrensninger på hvor langt en kan flytte, for eks. for å få seg jobb. At en får en litt bedre jobb i en by 50 mil unna bør ikke være god nok grunn. Videre bør den som flytter pålegges ekstrautgiftene en påfører samværet. La det følge økonomiske forpliktelser med flyttingen, evt. fritak av forpliktelser for den som blir fraflyttet. For enslige mødre som lever på stønad og bidrag er det enkelt å flytte for å komme unna en mann de er sur på, og de kan gjøre det uten å straffes økonomisk. La de betale (flybiletter etc) for at barna kan besøke den fraflyttede. Er far helt umulig kommer unntaksreglene til anvendelse.

2. La 50/50 være løsningen også i tilfeller med konflikt – og la det bli økonomisk lønnsomt!

3. Med 50/50 (og samarbeid) vil jo dette behovet for detaljfordeling bortfalle, men 2 uker sommerferie er for lite. Per i dag har folk minst 5 ukers ferie og i tilegg har jo eneforsørgere anledning til å ta ferie etter tur slik at 3-4 uker ville vært mer passende. Er selvfølgelig avhengig av om forelder bor i nærheten slik at SFO/barnehage kan opprettholdes mens er på jobb. Ved reise lenger unna blir slikt vanskeligere.

4. Jeg ble opprørt over saken jeg leste om hvor en far i høyesterett vant over en mor vedr. rett til samvær, og det hadde ingen betydning. Mor sto fritt til å fortsette å sabotere. I slike tilfeller må det kunne gripes inn. Barnes beste må ses i et lengre perspektiv enn øyeblikket hvor det evt. må hentes med makt. Tror enkelte spekulerer i de manglende sanksjonene. I tilegg er dette med økonomi en faktor. Det kan ikke lønne seg å ha hovedomsorgen, slik at det er økonomien som styrer omsorgsfordelingen, eller kravet/ønske om ”omsorgsprosent”. Det må kunne stilles krav til aleneforeldre om å jobbe og forsørge seg selv også, ikke legge opp til evige bidrag fra ex-er og stat.

 

Jeg har store forventninger til en mer rettferdig barnelov, og ønsker dere lykke til med arbeidet.

 

[~Buffalo~]

1) Å hindre enkelte kvinner i å flytte kunne vært en fordel, men et genereltflytteforbud hører ikke hjemme i et fritt land.

 

2) En 50/50 deling vil blant annet forutsette at foreldrenes hus er svært nær hverandre, at begge foreldrenes arbeidstid er familievennlig og at foreldrene kan samarbeide i en god arbeidsrelasjon. Det er altså i de fleste tilfeller vanskelig å gjennomføre en slik ordning i praksis. Dessuten vil en norm om 50/50 deling lett gå på bekostning av barnas beste og fokuset på kvaliteten av samværet.

 

3) Normen for vanlig samvær bør kunne utvides for store barn. Men for små barn er den mer enn lang nok som den er. For et lite barn er en dag lenge og to uker er ubeskrivelig lang tid.

 

Arbeiderpartiet innså heldigvis i saken om Jonas Gahr Støres listeplass at likestilling ikke må bety rigiditet og total likhet. Barn er dessverre ikke likestilt med voksne og om loven skal endres må det være for at barna skal få det bedre ikke værre.

[Anonym bruker]

Hei,

 

Nå det gjelder spørsmål nunner en, tror jeg svarene ville vært annereldes om ikke det allerede i spørsmålet ble antydet at barnet allerede bor hos moren, og ikke hos faren ("slik at en pappa kan hindre at mamma... osv.").

 

Uansett, loven bør etter min mening vær lik for fedre og mødre, bortsett fra under barnest første periode i livet, hvor barnet pga. amming og ekstra sterke morsbånd ofte er mer knyttet til moren.

 

2. Igjen - dette har etter min mening med barnets alder å gjøre. En mann skal ikke kunne tvinge et barn til å slutte å amme for at han skal kunne få se barnet like mye, og det er studier som tyder på at barnet også er mer knyttet til moren lengre enn de fleste ammer. I enkelte kulturer ammer man jo i opptil 4-5 år... Med mindre det finnes dokumentasjon på at fedre er minde egnet enn mødre til å ta seg av barn f. eks. i skolealder, ser jeg ikke en god grunn til domstolen skal dømme til et fast bosted istedet for en delo løsning. På den annen side, om en av foreldrene ikke ønsker delt samvær, vil jo barnet merke dette og ikke trives hos denne personen, noe ingen er tjent med.

 

I brosjyren "Mekling for foreldre" står det at "Når foreldre ikke bor sammen, har mor foreldreansvaret alene hvis foreldrene ikke har meldt fra til folkergisteret at de skal ha foreldreansvaret alene eller at far skal ha det alene". Det er mulig at dette rett og slett er en svak formulering/feiltolkning av loven, og at det skulle ha stått "Når forledre ikke har bodd sammen..."

 

Om det ikke er en feiltolkning, gir jo dette utsagnet moren fritt leide til å hindre faren delt foreldransvar - selv etter mange års samboerforhold. Med andre ord: en tiåring som vil bo hos pappa etter et avbrutt, ti år langt samboerforhold kan bli nektet dette fordi moren ikke går med på å sende den nevnte meldingen. Dette kan ikke være riktig, og kan t.o.m. brukes av moren til å hindre en 50/50 fordeling i situasjoner hvor både faren og barnet vil bo med hverandre. Mindretallet på én - moren - vil få retten til å bestemme hvordan sitasjonen skal ende opp for alle tre. Jeg regner med - og håper - at dette er en formuleringsfeil.

 

3. Bør vi utvide normen for det som kalles vanlig samvær? Siden det ikke er "vanlig", i "vanlige" familisesituasjoner at man ser hverandre så sjelden, er det uklart for meg hvorfor 'vanlig' samvær skal defineres som kun fire overnattinger den ene uka og kun en ettermiddag den andre. Det kan allikevel være individuelle, økonomiske eller praktiske grunner til at dette er den beste løsningen, men en 'standard' bør ikke i utgangspunktet hindre et barn og en mor eller far i å se hverandre mer enn bare noen få dager i måneden om de vil det.

 

Jeg tror noe av problemet er at gjennom historien har kvinner muligens uttalt seg mer om slike saker enn menn - og dermed blitt lyttet mer til. På grunn av gamle kjønnsrolle-mønstre og fedre som ikke har vært motivert til å se barnet sitt ofte, har loven blirr justert deretter. En av bidragsyterne her skriver at hun selv ikke kunne tenke seg å flytte hver uke, men ser allikevel ut til å stusse over at barnets far ikke virker interessert i bo annenhver uke i hennes leilighet. Det kan være mange grunner (jobb, yrke, økonomi etc). til at dette blir en dårlig løsning (at en mor eller far ikke kan låne exens leilighet som eneste mulighet til å få det samværet hun eller han ønsker).

 

 

I dag man kun får overgangsstønad etter et samlivsbrudd dersom barna IKKE er likt forldelt mellom foreldrene. Dette kommer ofte helt feil ut, fordi selv om man har barna eksempelvis 40% av tiden, har man jo allikevel ekstra utgifter i forhold til om man ikke hadde hatt barn.

 

Om begge foreldrende skulle ha svak økonomi og ser barnet mye, men kun den ene får økonimsik hjelp kan det jo lett bli fristende for barnet å være mest hos den som har mest råd til gaver, kinobesøk og utflukter.

 

Jeg ser ikke hvorfor de som velger å la den andre foreldren ha likt samvær nærmest skal straffes økonomisk for dette (ved at han eller hun blir nektet overgangsstønad). Jeg vet konkret at dette kan føre til at folk med svak økonomi vil forsøke å hindre den andre parten samvær med barnet - rett og slett fordi det lønner seg for dem. Barnet taper på dette.

 

Siden en ulik samværsfordeling fører til bedre økonomisk uttelling, kan dette også forårsake en unødig maktkamp mellom foreldre som ellers ville kunne kommunisert bra etter et brudd.

 

Nå er jo et brudd som regel forbundet med sterke følelser, hvor minst en av partene ofte opplever sårethet og sinne. Det er nok desverre slik at den mest sårede parten kan ty til bruk av alskens beskyldniner for å vinne kampen om samværstid og penger - nærmest som en slags (muligens ubevisst) revansj fordi man er såret.

 

Barn er ofte mest knyttet til moren under ammetiden og de første få årene av livet, men får ofte et behov for å ta igjen dette i form av mer kontakt med faren ettersom de blir større. Mange vil hevde at dette er ekstra viktig i far-sønn og datter-mor relasjoner. Allikevel diskrimineres menn ofte her.

 

Har man i tillegg gått i den såkalte 'Samboerfella", og sitter igjen med stor felles gjeld den andre ikke har noe juridisk ansvar for, kan man lett ende opp som den som taper både økonomsik, psykologisk og mht. samvær. Jeg har selv sett eksempler på kvinner som er for full likestilling, men som ikke kvier seg for å benytte seg av et kjønns-diskriminerende lovverk mht. samlivsbrudd der de har muligheten til det.

 

Det finnes sikkert minst like mange menn med etiske svin på skogen. Saken er allikvel den at i forbindelse med barn kommer menn fremdeles dårligst ut, og kan få redusert samvær (selv om både barnet og vi klart uttrykker at vi vil ha det) som et resultat av lovgivningen.

 

Jeg er også sterkt uenig i praksisen om at forledre som bor sammen når fasskapet etableres idag får felles foreldreansvar for felles barn kun når barnet er født i 2006 eller senere. Felles foreldreansvar burde være vel så relevant for en 8-åring som for en 2-åring.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[krepsen]

Heisan!

Det er bra at loven om barnas samvær med foreldrene etter samlivsbrudd nå skal endres. Slik loven er i dag fører den til mye fortvilelse og oppgitthet.

Mine svar er basert på et utgangspunkt der begge foreldrene er like gode omsorgsforeldre og ønsker å være tilstede i barnets liv.

 

1. Å lage et forbud mot flytting mener jeg blir helt feil. Vi er fortsatt frie mennesker i staten Norge. Ønsker den ene parten å flytte etter et brudd så må h¤n få lov til det. Det betyr ikke at barnet automatisk må flytte med. La barnet få vokse opp i sine vante omgivelser i nær relasjon til venner og familie, slik at de kan fortsette å gå i samme barnehage/ på samme skole som før bruddet.

Det må ikke fortsette å være slik det er nå, at mor tar barnet med seg mot barnet og fars vilje, og flytter der det passer henne. Er ikke viljen til samarbeid tilstede hos henne, har ikke far andre valg enn å godta dette, eller gå til retten. Denne tiden mens saken ventes tatt opp jobber for mor og mot far. For hva skjer så i rettssalen? Jo, mor sier at det blir feil å rive opp barnet fra sine nye omgivelser der barnet har etablert nye venneforhold og slått seg til ro på ny skole. Evt. også slått seg til ro i en ny familie. Nå må barnet få ro sier mor. Hva far sier har ingen betydning. Etter min mening legger rettstaten føringer for økt konflikt, i stedet for samarbeid.

Retten bør heller høre på hva barnet ønsker, og la barnets mening få økt betydning. Det er barnet det hele dreier om, ikke egoistiske følelser og synsing fra mor.

 

2. Jeg mener at det skal være en selvfølge etter et brudd at utgangspunktet skal være 50/50 deling når det gjelder bosted.

Selv om viljen til samarbeid ikke er til stede hos en eller begge foreldrene, skal dette ikke hindre at barnet får det best mulig.

Slik som det er i dag for svært mange, at barnet er hos far i samværshelger, er ikke konfliktdempende. Men det er ikke alltid slik at en konflikt dempes/blir borte etter noen år. Skal dette at mor jobber aktivt for at far og barn skal få så liten tid som mulig sette en stopper for en 50/50 deling?

En trenger ikke å måtte samarbeide mer selv om barnet bor like lang tid hos begge foreldrene. Møtepunktene for barnet blir det samme både ved samværshelger og ved delt bosted. Barnet får mer ro ved at det vet at det skal være en uke hos hver. Barnet slipper det stresset som er i vanlige samværshelger, hvor det naturlig nok ønsker å treffe venner og familie, og tiden går alt for fort.

Et utgangspunkt i 50/50 trenger ikke å bety en uke hos hver av foreldrene. Det kan være at to uker hos hver er bedre. Det betyr også at der det naturlig ikke lar seg gjennomføre pga arbeid, bosted, kan det være bedre med 40/60, osv. Poenget er at når foreldrene bor så nært at barnet kan gå på samme skole, så lar delt bosted seg enkelt gjøre uavhengig av om den ene forelderen holder en konflikt gående eller ikke.

Det er barnets ønsker som har betydning og som foreldrene bør rette seg etter, ikke foreldrenes egoisme.

 

Begrepet ”normal samvær” er etter min mening helt latterlig og må tas bort. For øvrig viser jeg til mine svar på pkt en og to.

 

[kber]

Fint tiltak!

 

1. Lovforbud om flytting er urimelig. Uavhengig megling burde gjennomføres i tilfeller der flytting blir et problem. Har dessverre meget dårlig erfaring med megling. Partisk og overflatisk, slik jeg opplevde det.

 

2. Mener det er helt galt å pålegge 50/50 samvær. Kan bli helt ødeleggende for barna. Egen erfaring gjelder store barn, tenåringer. Dette er temmelig oversett. Lojalitetskonflikt og ønske om å beholde/ta vare på begge foreldre kan være særdeles vanskelig med store barn. Man er ikke ferdig med barna når de er 13-16 eller 18! Barnas mening må forsøkes undersøkt, men de må slippe å ta ansvar for avgjørelser mest mulig.

Delt bosted kan bare fungere om alle er helt med på det, tror jeg. Ellers kan det føre til at barna ikke har noe hjem i det hele tatt.

 

3. Samvær. Andre innlegg viser at individuell tilpasning er viktig. Vanskelig å få med i lover, selvfølgelig.

 

Vil gjerne legge til at det selvfølgelige hensynet til barnas beste ikke bør føre til at man setter de voksne utenfor. Forestillingen om at begge foreldre er likeverdige og like sterke, gjelder antakelig sjelden. Både økonomi og følelser kan brukes av den som er mest hensynsløs. Fars økte betydning kan gjøre at kvinner som vil ut av et undertrykkende forhold, mister alt. Det er ikke bare kvinner som bruker følelser for å ramme partneren. Ved utformingen av lovforslag, er det viktig å ta i betraktning at alle varianter av mennesker er foreldre. Ikke bruk klisjéforestillinger om kvinner og menn.

Ikke sett foreldrene utenfor, slik at de mister autoritet. Barna må fortsatt kunne respektere foreldrene sine. Det blir galt hvis barna kan presse begge foreldrene. Viktig med klare avtaler.

[Vomles Pappa]

1. Mange klager over at dette kun gjelder bostedsforelderen. Men slik jeg ser det, gjelder det kun barnet. Bostedsforelderen må ha tillatelse til å flytte barnet ut av kommunen(evt nabokommunen) med mindre det blir kortere avstand til samværsforelderen. Ønsker samværsforelderen å nekte bostedsforelderen i å flytte må han/hun ta over rollen som bostedsforelder. Ønsker han/hun ikke å ta over dette ansvaret kan bostedsforelderen ta med seg barnet også. Unntak må selvfølgelig gjelde dersom det er særlige grunner for det(Barnet ammes, er psykisk utviklingshemmet, eller samværsforelderen er uskikket til å ta seg av barnet) Det bør opprettes en ordning/forenklet rettsak som kan gi bostedsforelderen en forhåndstillatelse dersom samværsforelderen nekter bostedsforelderen i å ta barnet med seg.

 

2. Når barnet er over en viss alder bør 50% være normen, og det retten dømmer i normale saker. (Med et normalt barn og normalt egnede foreldre). Privat avtale på annen fordeling fortsatt mulig. Ved særskilte grunner bør domstolen kunne dømme en annen brøk. 50% bør være den mest gunstige økonomiske ordningen, slik at samarbeid gir økonomisk utelling. Ikke som i dag hvor konflikt og ujevn brøk gir den beste uttellingen for bostedsforelderen. Da unngår vi kriger i retten for normale samlivsbrudd. I all hovedsak blir det da barnet som vinner, ikke enten mor eller far.

Ved konflikt og annen brøk enn 50% bør det legges stor vekt på å gi hovedomsorgen til den av foreldrene som er best skikket til å sørge for best mulig foreldrekontakt med begge foreldre. Ikke som i dag hvor "barnets beste" gis så stor vekt at en forelder kan sabotere samarbeidsklimaet og samtidig vinne hovedomsorg fordi vedkommende har en marginal fordel angående "barnets beste". Om begge foreldre vurderes likt angående samlet foreldrekontakt, skal barnets beste legges til grunn. Kun dersom barnet ikke har godt av å ha bosted hos den ene forelderen skal dette vektlegges høyere enn best mulig samlet foreldrekontakt

 

3. Vanlig samvær bør aldersreguleres, med 50% som normen for barn over en viss alder.

Ferier bør deles likt, men alder bør avgjøre hvor lang en ferie kan være.

[Anonym bruker]

Du er opptatt av dine følelser, men hva med barnet og faren?

Hvordan hadde Norge sett ut uten lover. Hadde det blitt færre konflikter da? Hvordan skal man kunne ta opp ting i retten uten lover? Tror kanskje verden er litt for komplisert for deg.

[Anonym bruker]

Jeg syns det er flott at dette temaet tas opp på denne måten, men vil gjerne legge til at i tillegg til mangelen på 'kjønns-nøytralitet' i spørsmålet ("Bør vi ha samme regel for flytting innenlands, slik at en pappa kan hindre at mamma tar med seg ungene og flytter?" - som vil kunne farge svarene), vil også det faktum at spørsmålet stilles på et nettsted fokusert på babyer også påvirke svarene, ettersom spedbarn har spesielle behov som ikke gjelder større barn.

 

Det kan dessuten godt tenkes at dette nettstedet har mye høyere andel av kvinnelige medlemmer, som selvsagt også vil kunne påvirke den totale summen av ytrede meninger - spesielt når spørsmålet er formulert slik det er.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Dette burde ikke være en konkurranse mellom menn og kvinner, men et spørsmål om hva som er best for barna. Sånn sett bør det ikke ha noe å si om det er flest kvinner eller menn som svarer.

 

Det virker fornuftig å anta at barn vil:

-Se både far og mor ofte (der begge er ok, selvfølgelig). Det kan umulig være til et barns beste når den ene forelderen flytter til abdre siden av landet for å være med sin nye kjærlighet etc.

 

-At foreldrene skal ha det så bra som mulg. Det kan være vanskelig å ha det bra om man ikke har lov til å flytte om en har god grunn til det.

 

-Få lov til å slippe å bytte bosted hver uke. Det er tynt i rekkene av voksne som ønsker å flytte hver uke og barn har nok behov for mer, ikke mindre stabilitet, enn voksne.

[Gjest]

Så du hopper bukk over det faktum at 85 av 100 aleneforsørgere er kvinner?

 

Det at omsorgsforeldre skal få ENDA flere byrder er et kvinneproblem.

[Anonym bruker]

Hei barne og likestillings minister.

 

Først og fremst vil jeg gi honnør til alle Dere som etter samlivsbrudd klarer å bli enige om samvær osv. Deres barn er heldige som har foreldre som takler foreldrerollen ved samlivsbrudd.

 

Når det gjelder spørsmål 1

Vi har idag en barnelov som sier vilke hensyn som er viktige. Der står det en del om hva som er viktig for barnet.Siden dagens rettssystem ikke tar dette alvorlig må det en lovfestes regler om flytting. Ikke en lov som hindrer mor i å flytte, men en lov som gir barnet rett til å fortsatt bo i sine vante omgivelser, med sine venner osv osv en lov som tar barnets samlede foreldrekontakt på alvor.Og ikke som idag premierer de som desverre ikke forstår barnets behov for begge foreldrene.

 

På spørsmålet om 50/50 bør være normen ved samlivsbrudd.Dette burde etter min mening ikke være et diskusjonstema i Norge i 2008. I et land der vi ynder å kalle oss foregangsland for menneskerettigheter og likestilling. Denne normen burde være en selvfølge og ikke noe som rettsvesenet skulle ta stilling til. Dagens system med meglinger,sakkyndige og rettsak skaper så store konflikter i disse sakene at vi MÅ likestille begge foreldrene fra dag en etter et samlivsbrudd.Er overbevist om at når loven får virke en stund er det til beste for barna og at foreldrene da er tvunget til å tenke på barnas beste enten de blir enige om 50/50 eller en annen fordeling.

Har enda ikke hørt i noen sammenhenger at konflikter lar seg løse med å frata den ene parten all rett. Det er desverre det som skjer i dag.La de som ønsker det få lov å være gode mødre og fedre og lag ikke en lov som premierer og beskytter de som ønsker å hindre foreldrekontakt enten det er mor eller far.

 

Vanlig samvær?

Håper virkelig at Dere innfører en lov om 50/50 slik at dette ikke bli hovedtema. Det finnes så mange fortvilte barn og fedre rundt omkring som ønsker mere tid sammen La de få den muligheten. Tidligere i denne debatten ble det ofte uttalt at fedre måtte " komme mere på banen" Hvordan er det mulig når noen mødre med støtte fra det offentlige har stengt " banen "

 

Har aldri hørt noen barn som kaller sine foreldre alenemamma eller helgepappa. Fullstendig unødvendige ord å bruke på mor og far.

 

Til slutt vil jeg komme med et ønske om at vi i 2008 tar på alvor menneskerett,likestilling og de konvensjonene som Norge har skrevet under på.

 

TAKK

 

 

 

 

[Anonym bruker]

"Dagens system med meglinger, sakkyndige og rettsak skaper så store konflikter i disse sakene at vi MÅ likestille begge foreldrene fra dag en etter et samlivsbrudd."

 

Utfra hva jeg har sett, er dette et veldig viktig poeng. Det finnes helt klart saker hvor mye av konfliktene etter et samlivsbrudd er et direkte resultat av en kamp om hvem som skal bli den heldige som får ha hovedansvaret for barnet, ha det mest tid, eller få mest økonomisk hjelp - rett og slett fordi systemet i mange tilfeller legger opp til at det blir den ene av partene som skal sitte igjen med hovedansvaret, mens den andre sitter igjen både med mindre tid med barnet, og mindre støtte.

 

Samværstid måles gjerne i form av overnattinger. Slik systemet i prakis er i dag, vil en advokat lett kunne prøve å overtale en klient til en fordeling med 6 overnattinger hos 'motparten1' pr. 14 dag. Dermed vil begge foreldrene ha barnet 7 dager hver, og i praksis ha svært identiske utgifter - men siden barnet sover litt oftere i hjemmet til den som har hovedansvaret. blir denne personen sittende igjen både med de økonomsike og juridiske fordelene.

 

Eksempel: barnet sover hos mor fra søndag til neste mandag, og blir levert på skolen tildig mandag morgen. Dette regnes som 8 overnattinger.

 

Deretter blir barnet levert tilbake søndag kveld til moren av faren: dette regnes som 6 overnattinger. Moren får slik 7 dager (men ikke døgn), faren får 7 dager (men ikke døgn) - men siden dette ikke i praksis ikke er 'delt bosted', får moren ekstra rettigheter siden hun har hovedansvaret. Dette 'trickset' godkjent som 'klart mer hos den ene parten' av NAV, slik at moren blir sittende igjen som hoedansvarlig.

 

Slike spekulasjon fra advokters side skjer i den virkelige verden - og kan sterkt bidra til å ødelegge kommunikasjonen mellom foreldrene for lang tid. Barnets behov er ikke lenger i fokus.

 

Dette er en spesielt viktig problemstilling fra barnet begynner på skolen til det er 12 år - for da kan barnet bestemme selv. Som vi vet er dette svært viktige år for barnet (og foreldrene). Det som skjer fra barnet er 6 til 12 år vil også påvirke hvilket valg barnet foretar når det kan velge selv.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

"Om faren skulle nektet oss å flytte ville det vært trist. For det hadde tvunget oss til å bli på et sted, og en del av landet vi ikke trivdes. "

 

Tvang og nekting klinger vel ikke godt hos noen. Men ville en kvinne som har et barn som velger å bo hos faren likt at han tok med barnet til en helt annen del av landet - eller utlandet? Husk at i vårt land kan innenlands-flytninger representere mye større avstander enn om barnet flyttet til et annet land.

 

Det med trivsel er også viktig, men man bør ikke glemme at om man snur på saken, er det også folk som blir boende et sted de verken trives eller har jobbmuligheter fordi det er deres eneste mulighet til å få se barnet ofte nok. Alternativet som er vent tidligere (av Marie S) om at samboeren kan komme og låne leiligheten er i realiteten en løsning som vil fungere for svært få, og særlig være vanskelig når en eller begge får nye samboere.

 

Jeg syns 50/50 (juridisk, mengde tid,økonomsik) bør være en selvsagt 'standardløsning' fra barnet er 4 år - dersom ingen spesille forhold tilsier andre løsninger.

 

I dag legges alt for mye opp til ting som kan spekuleres i juridisk. F. eks. kreves det at foreldrene samarbeider, men det betyr jo i praksis at om en av partene vil hindre delt bosted, kan vedkommende bevisst underminere samarbeidet, og senere benytte det sårlige samarbeidet som et argument mot at det blir delt bosted.

 

Likeledes antydes det at man bør bo innen samme skolekrets, men om en moren flytter til en annen skolekrets, stiller jo allerede faren svakere dersom han blir boende i den skolekretsen barnet allerede går på skole i. Ingen kan hindre noen i å flytte til en annen skolekrets, men man kan allikevel benytte denne flyttingen som et argument mot delt bosted. Er kampen om samvær med barnet intens nok, kan det jo spekuleres i slikt.

 

Etter min mening der det er mulig bør unngå ting som nærmest kan brukes som advokatmat for at den ene skal vinne kampen om det som burde være en selvskreven rett til likt samvær og like rettighter.

 

 

[Anonym bruker]

Uten å svare konkret på hvert spørsmål vil jeg påpeke evolusjonsbiologien. Uansett hvordan man vender og vrir på det så er det forskjeller på menn og kvinner. Naturen er blant annet laget sånn at bare kvinner kan amme, og at mor (antakelig ikke bare derfor) stort sett er den viktigste personen for barnet i hvert fall de første leveårene. Dersom en går mot dette og fjrener barnet fra mor halvparten av tiden tror jeg det er stor fare for at en vil se en økning i tilknytningsvansker, og dermed sosiale problemer og til slutt økte samfunnsproblemer.

 

Biologien bør også taes i betraktning når det gjelder å anbefale barnehage i 40 timer per uke fra barnet er bare 10-11 måneder gammelt, og når det gjelder å påtvinge far en tredeling av fødselspermisjonen. Skadede barn er ingen verdig pris for et fullstendig likestilt arbeidsmarked etc.

 

 

[Anonym bruker]

Hvor står det i evolusjonsbiologien at mor er viktigst for barnet?

”Naturen er blant annet laget sånn at bare kvinner kan amme” (Interessant opplysning…)

Det har du helt rett i, men betyr det at mor ammer barnet 24/7? Er ikke far like viktig for barnet i denne tiden, som ellers i livet?

”..og at mor (antakelig ikke bare derfor) stort sett er den viktigste personen for barnet i hvert fall de første leveårene.”

For det første: Kan man tolke dette slik at du mener kvinner ammer barna i flere år?

For det andre: hva med adoptivforeldre? De har ingen livmortilknytning til barnet, har ikke ammet det. Mener du at adoptivforeldre ikke er like viktige for barnet som ”mor”?

Hva med par som må bruke surrogatmor? Kan ikke de si at de er like viktige for barnet som ”mor”? Hva med homofile som får barn, besteforeldre som må overta omsorgen for barnebarn, osv?

Etter hvordan jeg tolker det du sier, mener du at barn er fortapt og blitt et samfunnsproblem om de ikke har fått pupp de første årene av sitt liv. Med andre ord kan man tolke det du skriver med at du er i mot at homofile får barn, og at folk får adoptere.

”(antakelig ikke bare derfor)”: Jeg er svært interessert i å få vite hva du mener her.

”Dersom en går mot dette og fjrener barnet fra mor halvparten av tiden tror jeg det er stor fare for at en vil se en økning i tilknytningsvansker, og dermed sosiale problemer og til slutt økte samfunnsproblemer.”

Mener du at i de familier der mor er fraværende av ulike årsaker, er det ikke håp for barnet? Hva om mor er død, blir da barnet automatisk et samfunnsproblem når det blir eldre, en kriminell?

”Skadede barn er ingen verdig pris for et fullstendig likestilt arbeidsmarked etc.”

Hvor henter du belegg for å si at for å få et likestilt arbeidsmarked, må barn skades?

Ser man ikke allerede en økning i tilknytningsvansker og utfordringer hos barn i dagens samfunn? Med nye familier å forholde seg til, med stesøsken og halvsøsken, med nye sett besteforeldre, tanter og onkler. Med oppbrudd og nye relasjoner. Barnet blir bare dratt med på lasset, uten å bli hørt, for bare mor har det bra, har barnet det bra. Eller?

Betyr ikke dette at samfunnets holdninger til fedre er fullstendig feil? Og at det er på høy tid å skifte rettspraksis? Å begynne å tenke på at barn har krav på to foreldre.

Jeg kjenner flere familier der far har hatt mest tid med barnet i dets oppvekst. Familier der mor har vært opptatt med jobb og karriere, og far har tatt seg mest av barnet, eller der fedre av ulike grunner har vært hjemmeværende med barnet de første årene av barnets liv.

Verken jeg eller andre rundt disse familiene kan merke at barna lider og at de tegner til å ha en kriminell fremtid, tilknytningsvansker, sosiale problemer og lignende.

Tvert i mot, disse barna er som de fleste andre barn livsglad og sunne.

Men, det som er tragisk er at når slike familier brytes opp, foreldrene går fra hverandre, så er det i dagens samfunn en automatikk i at mor er best for barnet, mor skal være bostedsforelder, og barnet ender opp med bare å treffe sin far i de helgene de har samvær.

Etter min mening er det samfunnet som med sin negative holdning til fedre, som skaper ”skadde” barn. Barn som innstendig ber om å få mer tid sammen med far, og som ikke blir hørt.

Der megling ikke fører frem pga at partene har så vidt forskjellig mening om hva som er best for barnet, hvor sakkyndige er forutinntatt i sine holdninger om at mor er best for barnet, uansett hvordan tiden var mens foreldrene bodde sammen. Flere sakkyndige sier at fortid har ingen relevans for dagens barnefordeling. En uhørt uttalelse etter min mening. Alt dette vitner om lite kunnskap og viser at dagens rettspraksis med nettopp sakkyndige innblandet i barnefordeling, har vært et stort feilgrep fra statens side. Mange tragedier har oppstått i kjølvannet av sakkyndige som har ”synset” uten å måtte gi belegg for sine avgjørelser. Jeg har lest flere sakkyndige rapporter i barnefordeling. De sakkyndige blir ikke avkrevd av retten å måtte vise hvilket faglig grunnlag disse bygger sine avgjørelser på. Og i rettsaker blir deres oppfatning av situasjonen ofte av avgjørende betydning for rettsavgjørelsen.

Om barnet ønsker å få si sin mening til dommeren (dommeravhør), skjer ikke dette om mor sier at det ikke er bra for barnet. selv om barnet er 7, 8,.. eller 12 år.

Med å ha 50/50 som et utgangspunkt etter et brudd, får barnet vokse opp med like mye kontakt med far som med mor. Med andre ord, samfunnet viser at barns ønsker blir respektert, at barn blir hørt, ikke bare mor.

Barnekonvensjonens artikkel 3.1, jamfør artikkel 9.1 må være overordnet norm for de avgjørelser som skal treffes vedrørende barn.

Barnet har behov for best mulig kontakt med begge sine foreldre.

 

[Anonym bruker]

"Har enda ikke hørt i noen sammenhenger at konflikter lar seg løse med å frata den ene parten all rett."

 

Et svært godt og viktig poeng !!

[Petter_33]

Barn bør få rett til jevnlig kontakt med både mamma og pappa, selv om mamma og pappa ikke bor sammen lenger. Og så får begge foreldrene værsågod innrette seg deretter! Det ER et ansvar å sette barn til verden, og dette ansvaret opphører ikke selv om man ikke lenger bor i samme hus! Det bør handle om et krav til begge foreldre om å legge til rette for at barnet får være regelmessig sammen med begge. Og det er DET dette forslaget faktisk handler om. Menneskerettigheter? Ja det er på tide at BARNS menneskerettigheter blir ivaretatt!

 

Lykke til med arbeidet for barna, Anniken! )

[Anonym bruker]

Hei!

Anbefaler at barne-og likestillingsministeren ser innom Kvinneguiden, hvor det er mange mødre og fedre som debatterer akkurat det du spør om her, og som kommer med konkrete forslag knyttet til temaet.

 

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=362079&st=0

[Anonym bruker]

Jeg har tatt med mitt barn i skolealder og flyttet fra Finnmark til Oslo. Far bor ennå i Finnmark. Reisevei for at barnet skal kunne besøke sin far var før over to timer med bil i all slags vær. Idag er reiseruten 1 time og 40 minutt med fly (som lander i det meste av vær). Når barnet besøker sin far nå er han gjerne på besøk i 1 uke av slengen. Før var det ikke så ofte. Ville bare fortelle om dette for å vise at det ikke behøver bety lengere reise eller kortere samvær dersom barnet flytter til en annen landsdel med den ene av forelderen.

 

Jeg er derfor imot flytteforbud.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg svarer ikke direkte på spørsmålene du stiller. Her har bf og jeg ikke vært sammen siden rett etter jeg ble gravid. aldri bodd sammen, så jeg har all omsorg. Jeg har gitt han delt ansvar. Nå skal edt sies at vi har et godt samarbeid. Problemet for oss er at jeg går på skole og han har en bindende kontrakt på sin jobb så det er umulig for noen av oss å flytte nærmere hverandre nå. neste år paker jeg tingene mine, tar med gutten vår og flytter til nabo fylket hans, men da to byer som ligger nesten ved siden av hverandre. Overnattinger har vi ikke begynt med enda, siden gutten er så liten. Og samvær er faktisk veldig vanskelig siden regler fra Nav sier noe ifht hva som er mulig å gjennomføre med så stor avstand(4 timer bil)

 

Det burde være bedre samarbeid mellom fvk og Nav, en rådgiver og kundebehandler som man alltid kunne henvende seg til og at de da vet hvem du er, eller ihvertfall kan hjelpe deg fort. Og det burde være plikt med oppføging der både av foreldre og fvk/nav. Gjerne hjemmebesøk av og til, dette ville også luket ut "snyltere". Han har ikke lov å overnatte her, men hvordan skal da han bli kjent med barnets rutiner, og han uten å bare kaste de ut i det? Er det ikke for barnas beste? Vi har opplyst nav at pga praktiske løsninger skjer dette av og til, men dette blir ikke godt mottatt. Men vi er ihvertfall ærlige om at han låner sofaen av og til.

 

Jeg flytter nærmere fordi det skal være for sønnen vårs beste. han skal slippe å pendle mange timer annenhver helg.Jeg og bf valgte å få dette barnet, det er vi som må ofre. Jeg synes ikke man skal kunne pakke og dra, men da skal dette gjelde begge, ikke bare den med hovedomsorgen. Drar den andre, går det bare utover barnet som må pendle.

[Anonym bruker]

Anonym 00:25 her... Det kommer an på alder det. Det blir likevel tre kvarter med bil/buss. Men den muligheten har ikke vi nå som barnet er 8 mndr. Hva om jeg hadde tatt med meg sønnen min og flyttet til Finnmark nå når far bor på østlandet? Og det med 50/50 bør ikke skje før barnet selv ønsker det og foreldrene bor nærme hverandre. Må også si at siden vi har et godt samarbeid så er det ikke noe problem at bf kommer hjem til meg. Det er tilfeldig at vi bor som vi bor nå. Men jeg tenker på om hvis det hadde vært slik at jeg flyttet vekk fra han og vi hadde hatt et dårlig samarbeid, hadde det blitt mye kjøring, hotell, osv. Hvorfor skal det gå utover samværsforelderen?

[Petter_33]

Dettte innlegget er fra en disusjon Dere finner her: http://www.nrk.no/nyheter/1.6219536

 

Roar: jeg lurer på en ting...jeg sitter i den situasjonen der at mor skal flytte me begge barna langt bort...er det ikke meninga at jeg som far har rett til og se barna mine like my da...skal jeg bare sitta fint i stolen og se på at de drar...samme gjelder jo begge veier

 

Peter: Ja, stakkars barn!

 

Her står vi altså nok en gang oppi en (av dessverre mange tusen) situasjoner der den ene forelderen av det offentlige er gitt all makt til å fullstendig frata barna sine den andre forelderen. Dette er hjerterått mot små sarte sjeler, og barn trenger beskyttelse mot nettopp dette. Det handler om BARNS rett! Barn bør få rett til jevnlig kontakt med både mamma og pappa, selv om mamma og pappa ikke bor sammen lenger. Og så får begge foreldrene værsågod innrette seg deretter! Det ER et ansvar å sette barn til verden, og dette ansvaret opphører ikke selv om man ikke lenger bor i samme hus! Det bør handle om et krav til begge foreldre om å legge til rette for at barnet får være regelmessig sammen med begge. Og det er DET dette forslaget faktisk handler om. Menneskerettigheter? Ja det er på tide at BARNS menneskerettigheter blir ivaretatt! ) Jeg håper virkelig loven blir vedtatt før dine to barn mister faren sin... Jeg ønsker deg virkelig lykke til. PS; Gå inn her og stem "ja", det har jeg gjort...:

 

Her er linken: http://www.nationen.no/nyhet/article3812763.ece

 

Hilde: Jeg må gi Petter rett her når han sier:

 

"Det handler om BARNS rett! Barn bør få rett til jevnlig kontakt med både mamma og pappa, selv om mamma og pappa ikke bor sammen lenger. Og så får begge foreldrene værsågod innrette seg deretter! Det ER et ansvar å sette barn til verden, og dette ansvaret opphører ikke selv om man ikke lenger bor i samme hus! Det bør handle om et krav til begge foreldre om å legge til rette for at barnet får være regelmessig sammen med begge. Og det er DET dette forslaget faktisk handler om. Menneskerettigheter? Ja det er på tide at BARNS menneskerettigheter blir ivaretatt! )"

 

Vi må bare få gjort noe med dette - UMIDDELBART (!!!) før enda flere barn i praksis mister en av foreldrene sine!!

[Anonym bruker]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=362079

[Anonym bruker]

Og her er også en viktig debatt:

 

http://www.nrk.no/nyheter/1.6219536