Samvær, flytting og bosted- din mening?

[Gjest]

1. Jeg tror nok det å gi samværsforelderen rett til å nekte den barnet bor hos å flytte vil føre med seg mange konflikter. Men sitter selv i en situasjon hvor min samboer ikke har råd til å reise og treffe datteren sin på 21 mnd, fordi barnets mor tok henne med seg og flyttet til vestlandet- langt unna nærmeste flyplass. Og fordi barnet er for lite til at Tingretten mente hun kan få overnatte hos far enda og samvær derfor må foregå i nærheten av mors bosted, slipper mor å bidra økonomisk overhode - det er nemlig ingen lov som sier at kostnadene skal deles dersom barnet ikke reiser... I praksis kan da mor rett og slett spolere all form for samvær ved å flytte langt nok; vi har desverre ikke 7-8 tusen å bruke på reise og opphold ved samvær hver måned. Fiks dette, sånn at kostnadene deles i mellom foreldrene uansett, kanskje til og med sånn at den som flytter vekk må stå for en større del enn den som blir boende - så vil begge foreldre fortsatt kunne velge å bo hvor man vil, uten at man kan ødelegge samværet for den andre på grunn av økonomi. (Hva med å si at alle økte kostnader ved samvær faller på den som flytter?)

 

2. halvt om halvt bør være normen, helt klart. Men igjen - dersom en forelder flytter langt vekk bør vedkommende "degraderes" til helgeforelder dersom det å bo en uke her og en uke der kommer i konflikt med barnehage og skole. Og gjør det lettere for far å få omsorg også for små barn, det er ingen selvfølge at en baby har det best hos mamma bare fordi hun har pupp...

 

3. Helt klart. Synes sommerferien bør deles halvt om halvt i alle fall - det er jo bare dumt at barn har åtte uker ferie om sommeren, og allikevel får ikke samværsforelderen mer enn et par uker. Dessuten synes jeg at i tillegg til ferier og helger bør barnets bursdag regnes inn dersom det er praktisk mulig i forhold til reise osv.

 

Ut over det har jeg en sterk formening om at foreldreansvar bør være delt fra starten av uansett om foreldrene aldri har bodd sammen. Man får det jo i praksis dersom man går rettens vei uansett, så normen med at mor har det alene dersom hun ikke melder fra om at far skal ha del i det er i grunn ganske meningsløs.

[mogr]

Jeg er en alenemamma, med hovedomsorgen for vår sønn.

 

Jeg flyttet ned til min x`samboer, og etter noen år fikk vi en sønn.

Etter ytterlig noen år, gikk vi fra hverandre.

Jeg kunne valgt å flytte til nord norge, men ble i stedet boende nede i sør, av hensyn til min sønn.

Slik bør det være.

 

Men, ikke alle har mulighet til dette. Man kan ikke lage en lov, som skal bestemme over alt og alle, her må det individuelle få komme frem.

 

Og, jeg har et stort men her...

 

Slik jeg har forstått det, så skal denne loven hindre mor å flytte langt fra far. Slik at BARNET får se både mamma og pappa.

(Nå skriver jeg mor, pga at mødren oftest har hovedomsorgen.)

Jeg syns det er helt greit, for min del, om det kommer en slik lov.

Min sønn trenger faren sin også.

 

MEN...

Skal denne loven tre i kraft, så BØR den i aller høyeste grad hindre far også til å flytte.

For det er BARNET`S beste vi tenker på ja?

Ikke foreldrene?

 

Det blir ikke riktig å kun nekte den foreldren som har hovedansvaret å flytte.

Barna trenger begge foreldrene sine, dette selv om barna kun ser far en dag i uken og annenhver helg.

 

Her må vi ha ungen i fokus, å komme med et lovforslag som setter ungen først, og barnets interesser utelukkede i førersetet.

Da lovpålegger vi mor og far, å bo i samme fylke som barnet.

 

Noe annet er uaktuelt..

[Nina 69 G91 J09 J10 ?]

Hei. Jeg skriver under på innlegget til Roheryn over her. Det er vel ingen lov som sier at det automatisk er mor som har foreldreretten ved et samlivsbrudd.

Har selv en samboer som valgte å bli boende da x-kona reiste fra han. Ho flytta 11 timer med bil unna med det resultat at far bare har mulighet (både tidsmessig og økonomisk) å se barna hver 3.-4. helg. Dette blir han så straffet for økonomisk pga få samværsdøgn. Jeg mener at mor, dersom det er hun som velger å flytte, må være med i større grad å dekke reisekostnader enten det er far som reiser eller barna. Mener også at det å straffe far økonomisk for færre samværsdøgn kun burde skje der det er far selv som velger mindre samvær.

Det burde også være muligheter for å " straffe" mor der det går ann å bevise at hun saboterer samvær bevisst. Slik det er i dag har mor all makt.

Lykke til med den nye loven.

[Rotekoppen88]

Hei hei

jeg vil også si at jeg syntes det er flott at du spør oss "vanlige" folk om dette.

 

1. jeg syntes ikke at så lenge man har barn skal det være lovbestemt hvor man skal bo. Mange flytter til andre kanter i landet for den de er glad i og nr det går galt, er det ikke alltid like greit å måtte bli der. Det kan være mange årsaker til et brudd, og ofte kan miljø være en faktor, og da ikke kunne flytte hjem til sine kjære vil gjøre livet enda vanskeligere for aleneforeldre.

 

Skulle dette gå gjennom bør det i såfall som flere skriver her gjelde både mor og far.

 

2. Jeg syntes heller ikke 50/50 bør være lovpålagt. Dette bør være opp til hver enkelt familie å finne ut hva som passer for dem

 

3. det syntes jeg høres som en veldig god ide

["Liten" lykke]

Hei!

 

Barnefordeling ved samlivsbrudd er et vanskelig tema. Selv har jeg en samboer som har en sønn fra tidligere forhold. Bruddet der var ikke "pent" og endte nesten i retten. Man samboer har fortalt meg mye om hvilke konflikter de hadde og hvordan dette preget ham selv. Derfor er mitt innlegg veldig rettet mot fars rettigheter.

 

1. En slik regel kan være veldig fornuftig i mange sammenhenger. Ska dette bli vedtatt i den nye loven må det være som en hovedregel at det bør være enighet om flytting som gjør at samværsretten ikke kan gjennomføres i det daglige. Det må også etter min mening være et unntak her. Den av foreldrene som ikke har den daglige omsorgen må ha en god grunn til å nekte flytting. I dagens samfunn, hvor mange flytter til andre deler av landet enn man opprinnelig kommer fra, kan man risikere at en person på grunn av regelen må bo resten av sitt liv på et sted hvor man ikke har familie eller nettverk.

 

2. Dette vil kunne fungere for mange, men jeg tror også enkelte barn kan bli "utrygge" ved at de ikke har et hjem hvor de bor fast. De vil her ha to likestilte hjem, og kanskje barnet på denne måten ikke klarer å slå seg helt til ro. På den andre siden vil foreldrene her bli likestilt. Dette kan også bli vanskeli å gjennomføre dersom det for den ene av foreldrene har litt avstand til barnets barnehage eller skole. Kan det være en mulighet å likestille disse to mulighetene, slik at det blir opp til domstolene å foreta en skjønnsmessig vurdering i forhold til barnets beste i hvert enkelte tilfelle?

 

3. Dette synes jeg er et godt forslag. Her får den foreldren med samværsrett økte muligheter til å være sammen med barnet. Likevel vil barnet ha et hjem hvor det bor fast. Jeg er utelukkende positiv til dette forslaget.

 

Jeg ønsker også å nevne at jeg synes fars rettigheter skal styrkes. Det er svært ofte at mor blir prioritert når det gjelder den daglige omsorgen. Dette til tross for at barnet kanskje vil ha det mye bedre hos far. Jeg synes også det er viktig at vernet for den som kun har samværsrett blir bedre. i min samboers situasjon, og mange med han, så blir samvær nektet til tross for avtale. Det finnes sanksjonsmuligheter i dag, dersom dette ikke overholdes, men svært få av de er gjennomførbare uten at det går ut over barnet.

[Rotekoppen88]

en ting til i forhold til det med fraflytting er at med dagens huspriser så kan det hende mange må trekke ut fra storbyer og andre populære strøk for å klare å finansiere egen bolig. Det kan jo ikke bli slik at de alene foreldre i storbyer skal bli tvunget til å leie resten av livet for de ikke får lov å flytte på seg.

 

Jeg vet også at jeg aldri hadde turt å bli med kjæresten min til hjembygda hans hvis det hadde eksistert en slik lov. Hva hvis det sku bli slutt, skal jeg måtte enten gi opp ungene mine eller leve "alene" uten eget nettverk. Hva slags liv gir det ungene en mor som konstant er ulykkelig og ensom.

[Tråle i Trøbbel]

Hei!

Jeg er selv alenemor og har vært igjennom samlivsbrudd. Jeg svarer etter mine personlige erfaringer...

 

1. Det burde absolutt eksistere visse regler her,....men de skulle gjelde både den forelderen som har hovedomsorgen og den som har samvær. I vårt tilfelle valgte barnefar etter samlivsbruddet og flytte 80 mil unna oss. Dette går naturligvis ut over barna. Regler ift flytting bør eksistere, men samtidig bør feks familieforhold, tilknytning til bosted, familie og slekt ha en betydning. I vårt tilfelle har far praktisk talt null samvær...etter hans valg. Hvorfor skal det være greit...en forelder burde ikke kunne få lov til å velge bort barna...

 

2. Det bør absolutt ikke dømmes 50/50. En slik ordning krever et meget godt samarbeid mellom mor og far, og der det er uenighet vil antageligvis en slik ordning ikke fungere. Personlig tror jeg heller ikke det er bra for barn og bo i en koffert. Å farte annenhver uke mellom 2 hjem må være utmattende for barna. Det kan ikke være bra,...en kan bare tenke seg om det var vi voksne som skulle bo i en koffert og aldri helt få slå rot noe sted.

 

3. Jeg mener normen for samvær bør være et visst antal dager per mnd...Ikke nødvendigvis annenhver helg og en dag i uka...Eksempelvis onsdag til mandag annenhver uke...Jeg har tro på regelmessig samvær, men mer en et par timer en ettermiddag. Tror det er bedre for både barn og foreldre og ha flere dager sammenhengende enn en masse farting frem og tilbake...det blir slitsomt. Uken og mnd blir så oppstykka og delt.

 

Sommersamvær på tre uker er lenge for et lite barn...det bør i så tilfelle deles opp i to eller tre omganger alt etter barnas alder. Hvem avgjør ferien dersom foreldrene har ferie samtidig...Stiller regjeringen også med hjelp/støtte til å flytte ferien på mor eller fars arbeidsplass for å få idømt ferieordning til å gå opp? Hva med jule / påske ferien, vinter og høstferien...Hvem bestemmer og hvordan løse det? Det er ikke alle foreldre som har mulighet til å ta fri....Hva gjør en da..."Får" mor og far barna annehver jul uansett...hva med tilfeller der den ene forelderen er fraværende gjennom hele året...er det da naturlig at denne forelderen skal ha barna i julen?

 

Til slutt undrer jeg meg...Hva gjør likestillingen opp i dette...Foreldrenes rettigheter, krav og ønsker burde være underordnet barnas beste. Hvem kan sitte på et kontor og avgjøre at et barns beste er 50/50 ..delt bosted? Ville vi voksne akseptert dette? I hjem der mor og far kan samarbeide kan dette muligens være en grei løsning...men det som passer for en familie og et barn, passer nødvendigvis ikke for alle.

 

Tror ikke det går an å lage en lov som omfatter alle. Uansett hva en lander p åvil det være noen som faller utenfor, som ikke passer inn...og det bør det være både rom og takhøyde for.

 

Nevner for ordens skyld at jeg mener barna like mye krav på / behov for far som mor. MEN...det er ikke til å komme unna at det faktisk er fysiske forskjeller på mor og far. Mor må gå gravid og føde barnet, det er (iallefall foreløbig) bare mor som kan amme. Jeg stemmer for å få fedrene inn på fødestua, bytte dne første bleien, bysse, bære og kose...men ammingen må mor ta seg av uansett hvordan en ser det. Mor må bli flinkere til å gi far ansvar og far må komme sterkere opå banen...men det er det ingen andre en den enkelte familie som kan avgjøre...Samfunnet kan legge til rette for...men ikke tre tilpassede ordninger ned over hodet på folk.

 

[Anne-B.]

Hei, Anniken.

 

1. Nei. I min situasjon hadde jeg opplevd det som meget urettferdig om barnefar skulle ha nektet meg å flytte, da han i lang tid ikke har brydd seg om barnet. Da det ble slutt, flyttet jeg til Trondheim for å studere, han flyttet også dit etter et halvt års tid. Jeg var 19 år gammel da jeg fikk barnet, akkurat ferdig med videregående. Å studere desentralisert hadde ikke vært et alternativ for meg. I begynnelsen hadde vi en ordning med annahver helg og en dag i uka. Denne ordningen frafalt for 1 1/2 år siden, og barnet har ikke sett ham siden. Det må vel også nevnes at han ikke har betalt bidrag av egen fri vilje, i senere tid via hans arbeidsgiver. Sett om jeg nå hadde fått et godt jobbtilbud et annet sted enn i Trondheim, så er det av min oppfatning at jeg hadde hatt all rett på min side ved å flytte. Han har ikke stilt opp slik det forventes av en far, og derfor frafaller også noen av hans rettigheter. Man legger mye vekt på "blod er tykkere enn vann-prinsippet," men hva med stepappaen som er til stede hver dag og faktisk er den som fungerer som en farsfigur for barnet? Er det en menneskerett å være forelder?

 

Mitt synspunkt har selvfølgelig mest med min situasjon å gjøre, men slik er det vel for oss alle. Det jeg frykter med en slik lov, er at den blir for firkantet, og at man utviser lite skjønn.

 

2. Nei, ikke for alle. Her må det også utvises skjønn. Slik noen foreslo her, så bør foreldrene bo i samme skolekrets, og en slik ordning tror jeg er mest gunstig mellom foreldre som kan samarbeide godt, samt etter at barnet har fyllt 12 år.

 

3. Nei, syns denne ordningen er ok. Det fungerte fint hos oss så lenge den ble opprettholdt.

 

Takk for at du vil høre på hva vi har å si

[:::) Frøken Velferdsrett]

Hei. Først vil jeg bare si at det er viktig at samværsforeldre får flere plikter, slik som bostedsforeldre har. at det får konsekvenser for samværet (der begge foreldre vil ha samvær) om den ene ikke stiller opp på ting og ikke tar ansvar når det kommer til skole og barnhage. Tenk selv om du ikke skulle hat noen plikter for dine egene barn, fordi Xen din hadde alle pliktene. plikter krever at man tar ansvar, det er alt for mange samværsfedre som ikke tar ansvar, nettopp fordi det ikke kreves noe av dem. det er fryktlig slitsomt for de bostedsforeldrene det gjelder!

 

1. Det med flytting er et vansklig tema. for det første burde det i tilfellet gjelde BEGGE foreldre. det går tross alt like mye ut over barnet at en samværsforelder med samvær flytter vekk som en bostedsforelder, der samværsforelder har samvær. Hvorfor sakl loven gjelde bare en? om samværsforeldren flytter overlater den jo veldig store deler av ansvaret til bostedsforelder, og det er jo ikke altid ønskelig.

i tillegg så lurer jeg på hvordan dere skal få det til økonomisk? jeg hadde ikke hatt råd til å bo nærme barnefar om det ikke var fordi jeg har foreldre som jeg får leie billig av. det er ikke lett å være aleneforsørger, og boligprisene er enorme. i tillegg så kreves det i dag at mange flytter for å få jobb osv, hva tror du er best? arbeidsløs mamma i 10 år, med nærkontakt med far, eller mamma i jobb og vanlig kontakt med far? det er et vanskelig spørsmål! OM det skal settes opp en lov der bostedsforelder ikke kan flytte uten fars samtykke, så må det gjøres veldig enkelt å få en 3 person inn til å avgjøre saken om mor og far ikke kommer til enighet. for vi kan ikke la store deler av den kvinnlige befolkningen leve på Xenes nåde. tenk hvilken ekstrem makt de får da, og hvordan de kan bruke dette til å true med! det er ikke ønskelig!

det må i tillegg tas hensyn til om flytting er pga nødvendig utdannelse. utdannelse og økonomi er ekstremt viktig! det er som sakt ikke lett og være aleneforsørger, og heller ikke lett å være barn av en. det er viktig at vi legger forholdene til rette så godt som mulig slik at aleneforsørgere også får muligheten til og greie seg. det går ikke nødvendigvis overens med et flytteforbud.

Helt ærlig, så hadde jeg ikke fått barnet mitt om jeg på forhånd hadde vist at jeg ikke hadde noen frihet til og bestemme over eget liv, egen jobb og egen utdannelse. det er tøft nok som det er! og de aller aller fleste har en høy terskel for å flytte. Personlig syns jeg tvongen mekling for begge parter ved flytting er nok. så kan samværforelder ta saken til retten om han/hun mener at barnet har best av å bli.

 

2. normen bør IKKE være 50/50! det er et godt utgangspunkt at tar man saken til retten for å bli enige så er man ikke gode nok venner til at det fungere med 50/50. bare se på forskning fra andre land som har tvungen 50/50. det kommer helt tydlig fram at barn som lever med dette, oftere ikke har det bra en andre barn. fordi 50/50 krever et større sammarbeid en foreksempel 30/70. det krever ikke minst mer av barna. som bor på 2 steder, som har 2 sett med venner og 2 sett med klær og i tillegg så har de foreldre som kanskje ikke snakker sammen. "om og gjøre og ikke neven pappa hos mamma og mamma hos pappa" tenk hvilken enorm belastning det er! Jeg syns det er ekstremt viktig at 50/50 ikke er noe en rett kan dømme! (kan jo si det slik, det er vel en grun til at det bare var fremskritspartiet som gikk for en slik løsning sistgang dette ble diskutert). eller se på svenskene, de hadde en barnelov som ga delt foreldransvar uansett om mor og far bodde sammen eller ikke osv. de har sett at det ikke funker og gått tilbake på mye av det.

 

3. ja normen burde utvides i form av at begge foreldre har rett lik rett på ferie, og det er nok av skoleferier som trengs og fylles. ferie er en fin tid og bygge bånd og en tid man ofte husker som stor også. jeg mener at all ferie burde deles 50/50 mellom mor og far, der forholdene er lagt til rette for det. men at verdagen er som den er 1 dag i uka og anden vær helg, fordi verdagen trenger stabilitet på en annen måte en ferie, ferie er i utgangspunktet utnaktilstand. barn trenger en stabil verdag for og klare og konsentrere seg om skolen. og selvsakt kan 50/50 eller 40/60 være stabilt, men der foreldrene må til retten for å få det til så er det naturlig nok en annen forutsettning som ligger til bunn.

men aller aller aller helst skulle jeg ønske at vi hadde en barnelov uten "vanlig samvær" fordi barn er individer og trenger samvær som er tilrettelagt for dem. noen trenger masse tid med far og andre trenger masse tid med mor, mye avhenger av om mor/far har vært der for de tidligere.

 

også vil jeg påpeke en ting som går på stønader. det er rart at aleneforeldre på os (overganstønad) mister mye stipend fordi de får trygd (altså os). trygdegrensen burde strengt tatt vært like høy som inntektgrensen. en alenemor har da strengt tatt like mye behov for stipend som en vanlig student (sansynligvis større behov). å det er begrenset hvor mange timer det er i døgnet. fultids studie, jobb og barn går ikke! derfor er vi avhenige av den støtten vi får. og den er bra i forhold til veldig mange andre land. jeg bare syns det er rart at vi skal miste stipend pga overganstønaden når andre uten barn kan tjene langt mer og ikke miste stipend.

[Attpåklatten :-)™]

Hei Anniken:-)

 

Flott initiativ det du gjør her! Her er nok mange skjebner og erfaringer ute og går.

 

1. Jeg synes alt som kan ansees som tvang er negativt ladet, men ser også viktigheten av at ikke den som sitter med daglig omsorg kan "skalte og vralte" fritt frem overfor den andre parten. Samtidig vil det alltid være ekstremtilfeller der det er vold og misbruk eller andre former for mishandling inne i bildet. Så jeg ser en løsning som må baseres på individuelle løsninger for de tilfellene det måtte være snakk om.

 

Jeg mener at kanskje en tvungen megling må til før mor pakker kofferten og tar med seg barnet til en annen kant av landet. Det er jo ikke bare far dette går ut over, men også barnet som mister den jevnlige kontakten med sin far, som i de aller fleste tilfeller er en god omsorgsperson.

 

Jeg tror dette kan være nødvendig også slik at man kan fange opp hva slags tilstand foreldrene er i og at kanskje flere tilfeller der utfallet ender tragisk, kan hindres (psykisk ustabile foreldre hvor de faktisk velger å ta livet av både barnet og seg selv).

 

2. Jeg er svært uenig i at normen skal være halvparten av tiden hos hver av foreldrene. Dette er intet annet enn voksnes egoisme som barna må leve etter.

I noen tilfeller kan det helt sikkert fungere bra, men jeg tror at etterhvert som barna blir eldre, så vil det heller være en belastning å aldri kunne falle ordentlig til ro noe sted, men være på evig flyttefot.

 

Jeg trodde en gang på at dette var den beste løsningen for mine to eldste barn og vi hadde det slik i halvannet år. Da orket ikke barna mer. Det var da nye partnere med inne i bildet på begge sider og de følte at det ble for mange regler å forholde seg til og følte at det ble stressende.

 

Så utifra egen erfaring, ser jeg at yngre barn kanskje ikke har noe bevisst forhold til dette med å stadig flytte frem og tilbake mellom foreldrene, mens eldre barn etterhvert føler det mer belastende og trenger mer stabilitet.

 

3. Jeg er mer positiv til forslag til å utvide normen om å utvide helgen annenhver helg slik som du beskriver.

 

Lykke til med arbeidet og takk for at du lytter til oss som har erfaring med i bagasjen på området:-) Det står det respekt av!

[Gjest]

Hei

Det blir umulig for dere å lage en lov, i det hele tatt blir det umulig å gi et klart svar, men det er dere vel klar over. Det bør opprettes nemder i alle kommuner som tar for seg en og en sak, alle saker er individuelle. Her bør det sitte kvalifiserte mennesker med hjerte på rette plass.

 

Du bør være klar over at vi alle snakker kun for oss selv. Jeg er også en av de som kunne reist til Afrika den første tiden etter bruddet uten at han ville mukket. Så fant han seg ny kjæreste og da ble barnet mer interessant. Men dette er nok et engangstilfelle. Jeg har en venninne hvor pappan kjemper med nebb og klør for å få 50/50.

Jeg gråter inni meg for alle de barna som må igjennom denne konflikten med mor og far. Dere bør fokusere krefter på å løse konfliktene mellom de. Alle private advokater som skor seg på dette, er uheldig. Dere må under materien for å gjøre dette til beste for barna. Det nytter ikke å si, ok, da blir det 50/50 i de tilfeller hvor foreldre ikke blir enige.

Skal dere først inn å gjøre noe her, må det gjøres med omsorg for alle tre parter, barn mor og far. Så får man holde på så lenge man trenger. Jeg har selv sittet som megler mellom foreldre og sett alt hat er snudd sakte men sikkert mot forståelse. Med rette innstilling går det nemlig.

Lykke til

[Gjest]

1. Ser absolutt problemstillingen, det må være fortvilende å være den som sitter igjen uten barna. Problemet er jo misbruk av dette (det blir sagt nei kun for å være slem pga feks bittert brudd) og begrensninger som ikke er ønskelige. Den med barna på et lite tettsted vil jo med dette kunne risikere:

a) å ikke kunne flytte for å ta utdannelse universitet/høyskole? Kan man nekte forlk annen utdannese enn brevkurs?

å "sitte fast" på et sted han/hun flyttet til den gang paret ble sammen, feks hjemstedet til den ene. Kan man nekte folk å flytte hjem til slekta? Hvilken slekt er viktigst?

 

Er det mulighet å sette grensen evt større enn først tenkt? Kan man dele opp i feks landsdeler?

 

2)Hvis partene bor i samme tettsted/by(del) vil jeg si at 50/50 er best, men det er jo nærmest umulig hvis partene bor for langt unna hverandre (langt til skole osv).

 

3) dette kommer jo også an på hvor langt unna partene bor.

Men forslaget du beskriver nederst hørtes i teorien ok ut. Positivt at alle skoleferier blir tatt med.

 

Lykke til og håper jeg aldri behøver å sette meg skikkelig inn i dette.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

For det første synes jeg egentlig å fastsette denne type regler er veldig firkantet. Jeg synes foreldrene først å fremst skal få stå fritt til å velge sammen sin løsning, og at en lovregulering kun trer inn ved uenighet.Hver situasjon er så forskjellig, og det som kan virke rettferdig i en sak kan være totalt urettferdig i en annen...

 

1.

Eks I: Mor og far flyttet for 1 år siden til ett nytt sted, samlivsbrudd oppstår, mor vil da flytte tilbake til sitt forrige bosted der hun har et etablert nettverk av venner og familie. Det samme har barna. Far nekter, og mor må bli på det nye stedet... Virker ikke helt på greip?

 

Eks II: Mor er ung og bor på et sted hvor hun ikke har mulighet å studere. Hun ønsker å flytte til en større by slik at hun kan studere. Far nekter, og mor må bli i bygda...

 

I utgangspunktet bør det være en begrenset rett for å flytte, men det burde tas hensyn til forhold som nettverk, arbeid, utdannelse, miljø osv. For det er ikke alltid mor vil flytte for å straffe far...

 

2. I tilfeller hvor mor og far er skikket og barna er gamle nok til å være så mye to steder kan dette være en god regel. Men ser ikke for meg at et barn på 1-2 år skal ha godt av å være f.eks annenhver uke hos mamma og annen hver uke hos pappa... Tror egentlig de trenger bedre oppfølging av en fast person. Men detsom domstolen er inne synes jeg de bør se an hver enkelt sak og dømme ut fra argumenter på om hva som vil være det beste for barnet.

 

3.

Det vil nok være veldig bra for mange å endre normen til dette forslaget. Særlig for samværsforelder som føler at de får for lite tid med barnet. Kan egentlig ikke se noe negativt ved dette. Men her er det også et forbehold om at samværsforelderen er skikket!

 

Til slutt vil jeg si at jeg synes at barnets ønsker også skal bli vektlagt. Og at det veier tyngre jo eldre barnet er.

 

Takk for at jeg fikk si min mening!!

 

 

[Slash]

Hei. Har noen meninger jeg også.

 

 

1.NEI.Vi er selvstendige mennesker, som bør kunne få lov til å velge dette selv. Alt i Norge skal styres ved lov, og nå begynner det å nå sine topper. Ingen bør kunne få bestemme hvor jeg skal bo. Trivsel kommer først - ser ingen poeng i å bli boende i feks far sin kommune med alle hans venner, hvis jeg har mistet bånd til dem. Skal jeg leve i mistrivsel som skal gå ut over barna mine? Nei, til syvende og sist vil ikke det gagne noen. Bedre om man bor der man trives, barna trives hvis foreldrene trives. Den økonomiske biten i det, må man jo regne på - og komme fram til en løsning. Det finnes ALLTID en løsning.

 

2. Nei, ikke nødvendigvis. Vi går til mekling ved samlivsbrudd i dag, og der bør det være muligheter for å finne løsninger for den enkelte familie. Barnas beste i fokus, men praktiske løsninger spiller jo også en viktig rolle her.

Det går ikke å dra alle familier over en kam, vi er individuelle familier med individuelle behov.

 

Stabilitet, trygghet, faste rammer er det som bør være i fokus når man tenker på ulike løsninger.

 

3.

Nei, men istedet for å kalle det vanlig samvær tror jeg at jeg ville kaldt det minimum av samvær. Man må jo bla ta barnets alder i betraktning her.

 

For min del så er den løsningen vi har nå når barnet er lite, og må bringes og hentes fra barnehage - og mange år i skole enda - veldig grei. Det nye forslaget ville ikke fungert for oss pga jobb.

 

 

Sum av summarium siden jeg er så negativ:

Jeg er alene med sønn 2,5 år. Har valgt å bli boende i fars kommune pga av at min sønn stortrives i barnehagen her + at jeg har jobben min. Samt at barnet trenger det samværet. Vi samarbeider godt, og har aldri hatt noe problemer. Vi er enige i det meste.

 

Og det vi ble fortalt av advokat som vi var til mekling hos, det var: - stort sett alle foreldre er enige! Så hvorfor tukle med det som allerede er???? Ikke glem at vi er selvstendige individer, som MÅ få lov til å tenke selv.

 

[Anonym bruker]

Hei,jeg vil bare gi et svar på nr.2 nå i første omgang,samt fortelle litt om mine opplevelser med barnefordeling.

 

2. Jeg har sett mange eksempler på at lover og regler slår ut positivt i enkelte tilfeller og negativt i andre. Jeg mener at det bør ligge noen grunnregler i bunnen som gjelder alle saker,og at det bør kunne vurderes i hver enkelt sak hva som den beste løsningen. Alle brudd utarter seg forskjellig,og mange regler kan slå svært urettferdig ut for enten moren,faren eller barnet.

I utgangspunktet mener jeg det bør dømmes til et fast bosted for barnet ved et brudd. Hvis man kommer så langt som til retten for å avgjøre samvær,er nok grunnlaget for samarbeid mellom foreldrene ikke bra nok for en slik løsning. Men her kan det jo være unntak,f.eks. der mor og far egentlig har hatt like mye ansvar og engasjement for barnet før bruddet,men der noe har skjedd så den ene eller andre parten har så mange sterke negative følelser at den vil "straffe" en andre,eller der den ene eller begge er livredde for å miste barnet/barna,og ikke orker tanken på ikke å ha barnet boende fast hos seg. Da blir det jo en maktkamp om barnefordelingen.

Hva med å finne "belønningsordninger" til de foreldrene som faktisk klarer å finne gode løsninger på egen hånd etter et brudd? Det kunne jo være en ekstramotivasjon for å kjempe hardere og holde konfliktene på et lavt nivå etter et brudd? De sparer jo staten og rettssystemet for veldig mange utgifter ved å orden opp i tingene selv,og hvis begge foreldrene ble belønnet økonomisk ved å ordne opp selv,ville jo det være en motivasjonsfaktor for begge.

I en meklingssituasjon har jeg opplevd at meklerne kan være altfor begrenset av sin pålagte "upartiskhet". Her har man ofte folk som er utdannet innen familieveiledning og konfliktløsning,men i mekling har de jo ingen reell påvirkning på saken synes jeg,eller mulighet til å komme med altfor mange innspill,med fare for å virke partisk. Hva med å innføre enda et ledd i tvunget meklings-prosessen,der foreldrene har gått helt i stå i å finne en løsning? Hva med å ha en helt egen instans der fagfolk med spesialkompetanse i barnefordeling og konfliktløsning,i nært samarbeid med rettsinstansen,kunne ha en tettere oppfølgning av foreldre som er i konflikt etter et brudd? Så hadde man også avlastet rettssystemet,som jeg heller ikke synes alltid virker å inneha spesialkompetansen på slike komplekse saker,men heller følger lover og regler slavisk,og ikke evner å ta nok individuelle hensyn. Jeg mener da at man opprettet et eget "barnefordelingsorgan",der alle ledd i barnefordelinger foregår. Altså: Oppsett og endringer av samværsavtaler,mekling,konfliktløsning mellom foreldre,og en egen rettsinstans som kun er til barnefordeling. Da ville man jo på sikt kunne oppnå spesialkompetanse og skreddersy løsninger for de enkelte familier,samt at det kanskje ville være et mer effektivt system,samt tids- og kostnadsbesparende?

Jeg har vært i en langvarig konflikt med barnefar til min eldste sønn. Han er en rusmisbruker som har brukt rettssystemet aktivt,og han har fått samvær i flere perioder. Det er også blitt brukt tilsynsfører i perioder. Jeg ble presset veldig i rettsforhandlingene på å gå med på samvær "grunnet barnets rett til å ha kontakt med begge foreldrene". I frykt for å miste omsorgsretten turte jeg ikke annet,og det har endt med flere tilfeller av omsorgssvikt fra faren sin side. Tilsynet var veldig begrenset,og faren ruset seg mens han hadde sønnen vår. Han kom med mange utsagn og hadde en oppførsel i retten underveis som viste tydelig at han ikke hadde innsikt eller evne til å ha omsorg for barn,men hele veien ble altså barnets "rett til kontakt med begge foreldre" lagt som en føring for forhandlingene.

Nå i tredje- og så langt siste- rettssak, ble imidlertid faren fradømt all samværsrett. Dette etter at retten endelig fikk nok dokumentasjon på hans fullstendig manglende omsorgsevne,psykiske problemer,rusmisbruk,samt trusler mot meg og barna. Nå sitter jeg igjen med en sønn på 11år som sliter med angst og depresjon,som har knyttet seg faren sin,og så mistet han igjen flere ganger,og nå kanskje endelig. Det viste seg at jeg hadde rett fra starten av,og sønnen min og vår familie kunne vært skånet for mye smerte og lidelse.

Det er mange andre tilfeller der enten far eller mor har så store problemer at det kanskje ikke er tilrådelig med for mye samvær,eller at det ihvertfall bør være mer tilsyn. Det er en annen ting,i vår rettssak ble jeg "tvunget" til å inngå et forlik. Dommeren sa at hvis vi inngikk et forlik,måtte han enten dømme til ikke noe samvær, eller "samvær uten tilsyn". Han hadde ingen mulighet til å dømme noen til å være tilsynsførere,og derved var dette hans eneste muligheter. Dermed ble jeg i praksis tvunget til å inngå et forlik jeg visste ikke var bra for sønnen min,fordi jeg fryktet "samvær uten tilsyn" som et mulig utfall. Vi måtte ordne med en tilsynsfører selv,og dette var heller ikke lett. I tilfeller der det er spørsmål om omsorgsevnen til den ene parten mener jeg det bør være en mer omfattende tilsynsordning,også over lengre tid. Den ordningen vi hadde gjorde at faren til min sønn fritt kunne ruse seg,for han fikk jo også beskjed på forhånd om når tilsynsføreren skulle komme! Det jo da slik at man enten må bli enige om en tilsynsfører,som begge foreldre godtar. Og hvos lett er det i en sak med høyt konfliktnivå,der det tilogmed er behov for tilsynsfører? Barnevernet hadde ikke kapasitet til å stille opp,og de kunne ikke dømmes til dette fra retten. Såvidt jeg forstår kan de kunne føre tilsyn etter en vurdering,der det er sendt en bekymringsmelding. Altså må det opprettes en barnevernssak. Og de går ikke inn i barnefordelingskonflikter,og heller ikke blander de seg opp i omsorgsevnen til samværsforeldre,eller fører tilsyn her,det gjør de kun hos den som har den daglige omsorgen for barnet/barna.

Nå er det mange andre jeg har hørt om,og da fortrinnsvis mødre, der fedrene er rusmisbrukere,voldelige eller med psykiske problemer (men også en mann i ett tilfelle),og hvor de bruker rettssystemet til å terrorisere mødrene. Faren til min sønn brukte også det økonomiske aspektet som en trussel,han har jo stort sett kun levd på sosialstønad,og slipper unna alle utgifter ved en rettssak. I den siste saken stevnet han meg igjen,men møtte ikke til mekling de første tre gangene,samtidig som han truet meg og barna per telefon. Allikevel måtte jeg møte gang på gang til meklingstimer,og saken kom opp for retten. Han møtte heller ikke opp i retten,eller var hjemme til avtalt tid to ganger da en fra retten skulle møte til samtale og vurdering av han.

Og enda gikk saken for retten,bare fordi han hadde sendt en stevning!

Nå endte denne saken imidlertid med at han mistet all samværsrett,og det er forhåpentligvis et punktum i denne saken for oss. Men jeg undres på om ikke denne saken burde vært avsluttet lenge før,før skadene på sønnen min ble så store? Samtidig har jeg undret meg mye,samt hørt om mye frustrasjon hos dommere og advokater,over at det skal være mulig for "kranglevorne" foreldre å ta opp en sak om og om igjen i rettssystemet. Jeg har ikke hatt noen mulighet til å slippe unna disse prosessene,og har også blitt rammet økonomisk. Jeg føler at det er blitt spilt russisk rulett med min sønns liv og helse gjennom mange år,og hvorfor har ikke retten,tilsynsførere eller andre fanget opp det jeg kunne forutse helt fra begynnelsen?

Dette er et eksempel på hvordan "vanlig samvær" som norm og barnets "rettigheter" kan slå ut svært negativt i praksis. Jeg mener derfor at det må kunne utvises skjønn i hver enkelt sak,og at det ikke nødvendigvis alltid er bra for et barn å se begge foreldrene!!! Det bør kanskje være en del grunnregler for hvordan fordelingen bør være i utgangspunktet,og så en hel del unntaksregler- slik at rettsapparatet har flere muligheter til å utvise skjønn. Samt at hvis det er helt fastlåst bør fagpersoner inn og gjøre en grundig vurdering av konflikten og evt omsorgsevnen til den ene eller begge partene. Hva med muligheten til å dømme en eller begge foreldre til terapi?

Når man først skal ha alle disse reglene for barnefordeling,bør instansene samkjøres bedre og systemet bør være mer effektivt. Når det gjelder barn,har man ikke tid til å vente i mange måneder på å finne gode løsninger.

 

[Anonym bruker]

Det skulle stå: "Dommeren sa at hvis vi IKKE inngikk et forlik,måtte han dømme til ikke noe samvær,eller samvær uten tilsyn".

[*under-vidunder*]

JEG BER DERE AV HELE MITT HJERTE OM Å TENKE PÅ BARNETS BESTE, IKKE FORELDRENES !! BARNET HAR IKKE BEDT OM 4 SETT FORELDRE, OG 8 SETT BESTE FORELDRE...

FOR GUDS SKYLD.... IKKE GÅ FOR DELT BOSTED!!

LA BARNA FÅ EN STABIL UTVIKLING, MED ET STABILT BOSTED, OG IKKE MINST EN STABIL FAMILIE TILHØRIGHET!! IKKE LA DE VOKSE OPP I EN BAG.. DE VOKSNE SOM ER FOR 50/50, BURDE PAKKE BAG'N SIN OG FORSØKE BO 1 UKE HER, OG 1 UKE DER...SÅ SKAL JEG SPØRRE DE ETTER ET PAR MÅNEDER ÅSSEN DE HAR DET!

 

NÅR DET ER SAGT SÅ SYNES JEG DEN GAMLE "VANLIGE" SAMVÆRSORDNINGEN ER ABSOLUTT ER GOD NOK INNTIL BARNA KAN UTTALE SEG NOE MER SELV. DESSUTEN BØR MOR OG FAR HA ET SÅPASS GODT SAMARBEID AT FLEKSIBILITET ER EN SELVFØLGE.

[corleone]

2. Tror ikke det automatisk er til barnets beste å praktisere 50/50 regelen. Det krever at foreldrene klarer å samarbeide godt, noe som ikke alltid er tilfelle. Synes også at barn, i hvert fall opp til ungdomsårene, har best av å ha en trygg og fast base og ikke trenge å pakke hele livet sitt sammen og flytte annenhver uke.

 

3. Har ikke noe imot flere netter hos samværsforelderen men hvordan er torsdag til mandag gjennomførlig hvis ikke den andre bor i nærheten? Skal barnet da tas ut av skolen annenhver fredag og mandag? Er vel neppe helt bra dette.

 

Men aller mest ønsker jeg at denne loven skal ta hensyn til barnet, ikke en eventuelt såret voksen som da kan kreve, med loven i hånd, noe som egentlig ikke er barnets beste.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg syntes ikke at barn skal vakle mellom 2 hjem. Barn skal ha 1 hjem til å forholde seg til.

Og er mor og far uenige og de har hatt en tøff brudd med hverandre ,og ikke noe samarbeid angående barnet bør ikke barnet ha 2 hjem.

Har da erfaring med dette da mitt barnebarn har 50-50 og er nå 6 år.

Han har blitt påført epilepsi etter masse stress og hørt mye stygge ting om sin far som han forguder . Og sliter nå på skolen fordi han har epilepi og er ukonsentrert på skolen. har hatt barn i 30 år og har jobbet med barn i 25 år.

Jeg tror også at alt dette har med at så mange barn er ukonsentrerte på skole. De skal 1 uke der og 1 uke der og de har kanskje 5-6 halv søsken både er og der.

 

Masse krangling med foreldre. rettsaker og alt dette går alltid ut over barnet.

Jeg har fått en liten attpåkladd som er 20 mnd, der far er agresiv og drikker og teroriserer meg, ville aldri blitt med på at mitt barn skulle dra frem og tilbake . tror ikke det er sunt for barna i det hele tatt.

Man må tenke barnets beste og det er og ha 1 hjem.

Og barn kan ha en fint forhold til enten mor eller far selv om man har bare helger og 1 gang uken.

 

så jeg er helt i mot dette nye som er nå.

Vet om også at 1 barn er i en barnehage når den er hos far og når den er hos mor så er den i barnehagen der mor bor.Jeg hadde ikke vist hvor jeg hørte hjemme hende om jeg skulle hatt det sånn.

jeg er vokst opp som skilsmisse barn fra 1971 og bare krangling og det var meg det gikk ut over, og det unner jeg ingen barn.

Barn av skilte foreldre er ikke harmonisk og har det tøft.

 

om mor eller far har daglig ansvar for barnet bør ikke de flytte flere mil unna hverken fra mor eller far.Den loven syntes jeg man bør gjøre noe med, for da blir det til at barnet har bare kontakt med den ene tilslutt.

[Anonym bruker]

Hei, jeg vil bare svare på punkt 1, angående flytting.

 

Det er en menneskerett å selv få bestemme hvor man vil bo, og slik BØR det være!

Foreldrene til barnet må selv få bestemme hvor de vil flytte og hvor de vil bo. Kommer det regler for dette også, synes jeg staten roter seg litt vèl mye borti folks privatliv! Det kan være så mange grunner til at en forelder tar meg seg barnet/barna og flytter. Kanskje pga jobb.

Dette får foreldrene selv ordne opp i, vær snill og ikke gjør noe med det!

[Anonym bruker]

Heller enn å forandre et lovverk som fungerer godt til det verre, hva med å heller fokusere på å hindre at så mange som mulig blir skilt?!

 

Det er faktisk mye som kan gjøres for å hindre skilsmisser over en lav sko. Sett inn tankekraft og ressurser på hvordan en kan få flere familier til å holde sammen.

 

Bruk i hvert fall ikke barna som kasteballer for å få en 'rettferdig' løsning for foreldrene!!

[Anonym bruker]

Helt enig med innlegget over - fokuser på å hindre det høye antall skilsmisser istedenfor å endre lovverket.

 

- Det er mange grunner til at en mor eller far ønsker å flytte, og dette bør ikke hindres i en lov. En kan ikke tvinge mennesker til å bo et sted i mange år framover.

 

- Har heller ikke tro på en lovpålagt 50/50 løsning. Barn bør ha et fast bosted. Dette vil gi tryggest rammer som er viktig for barna. Selvfølgelig, dersom foreldrene samarbeider godt og bor nær hverandre og barna ønsker det, kan en slik ordning fungere fint, men den bør ikke lovpålegges.

 

 

[sol og varme]

1:

En regel for flytting innenlands kan sikkert være greit å ha, men det må ikke være slik at den som har den daglige omsorgen IKKE skal få lov å flytte. F.eks -hvis mor har daglig omsorg og ønsker å flytte tilbake til Bergen hvor hun kommer ifra etter bruddet, la oss si at de bor i Oslo - da kan heller far ha rett til å kommentere hva han synes om han ikke liker dette - men mor skal uansett ikke bli nektet! Men, hvis en slik regel kommer inn så krever det at foreldrene må samarbeide litt, og begge to tenke over litt hva som er best for barnet - og for de to som foreldrer i saken! Tvang vil aldri være til beste for noen uansett!!!

 

2:

Helt uenig! Et barn trenger stabilitet, kjenner mange som har 50-50, og de angrer bittert nå... Å ha to hjem kan ikke være greit, ihvertfall ikke for de under...ca...12...men når de er ungdommer så kan de heller få medbestemmelse om saken. Tvang om 50-50 høres ut for meg som om staten vil spare inn penger på å ikke lenger ha aleneforeldre!!! Tilbake som i punkt 1 - tvang vil heller ikke her være til det beste for noen uansett!!!

 

3:

Utvidet sommerferie til 3 uker - hvorfor ikke! Det er hardt innimellom å skulle matche egen ferie med jobben/samvær for barnet - så hvorfor ikke (i mitt tilfelle) la far få 3 uker slik at jeg slipper å slite med annet tilsyn for mitt barn - for jeg har ikke 8 ukers ferie!!!

 

Siste innlegget om å forandre "normen" - synes normen som er i dag med hver 14 dag, somerferie/jul - er helt ok. Synes ikke man trenger å føre inn annenhver vinter/høstferie da mange foreldre jobber uansett -og mange må bruke barnehage/sfo. Da kan heller samværsforelderen spørre om å ha barnet i feriene hvis han/hun har anledning til det.

 

Litt mere tvungen mekling synes jeg burde komme inn hvor foreldrene ikke kan samarbeide - og hvor f.eks far ikke kommer til ordet... Slik at de MÅ klare å bli litt mere enige, og tenke på sitt barn!

 

Jeg synes at de som skal lage reglene faktisk må se litt lenger enn hvor nesa rekker - hva er egentlig det beste for barnet? OG, kan man lage regler sånn uten videre - nei, fordi alle barn kommer ikke fra samme foreldrer...så man kan ikke lage en kjempe firkantet lov som skal gjelde absolutt alle - men man kan lage en som lar seg diskuteres foreldrene seg imellom!!! IKKE TVANG - det blir bare mere krangling!!!

[Anonym bruker]

Hei

 

Klart det er vanskeige tema dette her og det er jo barnets beste som skal telle!

Og det vi variere fra tilfelle til tilfelle. på mammaen og pappaen er de resurssterke eller ikke, alder på barnet osv...

 

1. Jeg mener at en ikke kan ha en regl som hindrer flytting innenlands det er feil å regulere folk slik. Barn er ikke lykkelig hvis ikke de de bor med har det bra. Hva hvis en er tvunget til å flytte grunnet jobb ol . Eller kanskje et nytt forhold.

Det er grenser for hva staten skal blande seg bort i og regulere... Eller eks koner eller menn skal kunne blade seg bort i.kanske har en eler begge foreldrene barn med 2 eller flere partnere hva da?Noe må vi bare overlate til mammaer og pappaer og ordne opp i selv..

 

2. At 50/50 bør være normen veit jeg ikke. Men jeg har selv en stedatter som har det slik. 2 hjemm med 2 familier og er like lenge hos pappa som hos mamma.hun ha vokst opp med det og hatt det sik siden hun var baby...og det fungere flott. hun er i dag blitt en stor og flink skolejente.

hun har brødre og søstre i begge hjem også.

hun har eget rom og sine egn ting begge plasser. Ja da mener jeg alt fra leker til klær ytter klær , ski skykler ja det meste hun trenger kun å ta med seg skolesekken fram og tilbake.(selvfølgelig kan hun ta med seg ting hvis hun vil men det har hun ikke gjort noe særlig faktisk)og vi bor nært hverandre slik at ting skal fungere.Hun kan dermed ha den ssamme vennekretsen uansett hvilket hjem hun er i.

 

Dette har ikke altid hvert lett for jenten selv pappa, mamma eller steforedre. men jeg tror ikke det hadde blit bedre eller enkere om hun hadde hatt fast bosted det ene eller andre stedet. Jenten selv ønsker å ha det slik en uke hos mamma en uke hos pappa. Jul hos mamma nyttår hos pappa så bytter vi året etter påske anenhver det samme med bursdager... Om sommeren har vi en periode hver på 3 uker i strekk slik at vi får litt ferie følesen og kan reise og finne på ting lettere.

Høst og vinterferie ja da er hun hos den ken tilfeldigvis havner på.

 

Nå fungerer det også si at får den ene besøk feks av besteforeldre ol eller skal noe spesielt reis på tur (ja da snakker vi om syden turer tur til utlandet ,dyreparker eller en telttur i fjellet og slikt ja finne på noe ekstra som vi ikke gjør så ofte) osv så bytter vi slik at hun også får være med hvis hun ønsker. Men slik har det ikke alltid vært jeg tror at i sike tilfeller må ting gå seg til. Det er jo sterke følelser involvert i begge familier og hos mor og far. I begynnelsen var alt regulert av en samværsavtale og vi fulgte den til punkt og prikke.. Den regulerte alt fra telefonkontakt til samværet i ferier , klær ol men så har ting gått seg til steforeldre og familier er blitt akseptert. Mor og far har fått tid på seg til å la følelser gå forbi og kan oppføre seg som voksne bør..Ja nå kan mor og far prate normlat(sevfølgelig bir det diskusjoner men det tror jeg alle foreldre har om de bor sammen eler ikke) treffes på tilstelninger. ja jeg føler at jeg kommer godt overens med mammaen til jenten og snakker ofte med henne når vi treffes. Så det føles som vi er en stor familie så slik håper jeg det forsetter

 

 

 

Ja hun har 2 hjem og forholde seg til men det hadde hun hatt uansett. Hun har jo en mamma og en pappa. Nå har hun 2 fullverdige hjem der hun er en del av en søskenflokk begge steder. Hun vet at hun er velkommen og ønsket at hun har en mamma og en pappa som er der for henne og stiller opp.

Ja vi er en stor familie men personlig syntes jeg hun har en flott familie med mange voksne som stiller opp begge plasser. Hun har fått "eksta"tanter og besteforeldre og steforeldre.

 

Det bør være mulig og dømme delt foreldrerett/ansvar og omorg i en sik sak syntes jeg..Så klart skal begge foreldre da være skikket til foreldrerolen. I de fleste tilfeller tror jeg barne har best av likeverdig kontakt med far og mor. Men det er alltid opp til foreldre at ting ska fungere.

 

3. har på en måte svar over at jeg syntes at det bør være delt.Så ja i utgangspunktet 50/50. Men har en et bosted og far eller mor bare har samværsyntes jeg 1 dag i uke og anenhver helg er tilstrekkelig.. det er jo mer fram og tilbake slik en feks og ha annenhver uke og dermed mer ustabilt.. Stabilitet og kontinutet er det som er viktig for barna.

Jeg syntes at snn en uke og sånn en anne hørtes veldig vanskelig ut for et lite barn og henge med på... og veldig ustabilt. Kanske bør en ha fast fredag til mandag ? Men det blir jo nærmere og nærmere anenhver uke så når det bare blir et par dager som skiller hvorfor ikke ha annenhver uke?

 

Men jeg syntes det hørtes flott ut og utvide sommeren til 3 uker og også dele høst og vinterferie i tilegg til påske og jul.

 

 

 

[Gjest Lykkeliggift_]

Har egentlig kun kommentar til problemstilling nr 1.

For meg høres dette ut som å føre kvinnen tilbake til dårlige jobber, og gi mannen makt over kvinnen, slik det var på 50-tallet og før det. Da i 90% av tilfelle er det mor som får hovedansvaret for ungene, gir dette faren helt ugrunnet makt over henne. Min mening er at dette strider mot menneskerettigheter at staten sammen med et annet menneske skal nekte en kvinne utdanning, selvrealisering, gjenforening med sin familie på sitt hjemsted, bedre økonomisk situasjon og privatliv (der man møter en person som kan være der for barna og skape trygghet i familien, men han bor uheldigvis i en annen del av landet). Mange fedre kan forresten bli hevngjerrige og nekte mor å flytte ikke for barnas skyld, men fordi de ønsker å ha kontroll over sin eks.

En annen ting er, at dere kommer til å få problemer i forhold til enkelte andre lover. Man kan bare nevne regelen for trygdetjenesten arbeidsledighetstrygd. Ifølge dagens regelverk stoppes utbetalingen av denne hvis den arbeidsledige ikke tar den jobben han eller hun blir tilbudt, uansett hvor i landet det er. Så da står man overfor 2 valg: enten gi fra seg barna eller miste enhver form for pengestøtte? Mens far, som kun betaler barnebidrag, skal kunne bestemme at mor skal gå på sosialen...helt ulogisk.

Hvis man tenker på barnas beste, så må man jo også forstå at mor ved å skaffe seg utdanning, bedre jobb, nettverk i form av slekt eller gamle venner som hun stoler på, skaper større trygghet for barna, og dermed bedrer deres oppvekstvilkår.