Samvær, flytting og bosted- din mening?

[LineBA]

Hei Anniken,

 

samværsbrudd er som menneskene involvert - alltid individuelle. Jeg tror det vil være svært vanskelig å finne en norm som passer "de fleste", men vil likevel gjerne dele min erfaring med deg.

 

Jeg har en flott syvårig gutt som har bodd annenhver uke hos mamma og pappa i snart fem år. Vi bor på hver vår side av barnehage/skole med sykkelavstand, og ordningen fungerer veldig godt for gutten vår. Han er utadvendt og trygg og god, om enn litt mer enn vanlig opptatt av rutine.

Så langt en solskinnshistorie.

Men - det koster. Vi har vært utrolig flinke til ikke å bruke ham som våpen overfor hverandre, og aldri utsette ham for våre problemer. Han har vært i fokus hele veien, og det har gjort at vi har klart å holde "voksen-tingene" utenfor hans sfære. Selvfølgelig føler han når atmosfæren er ekkel, men da spør han og får svar og bekreftelse på at det ikke er hans feil.

Jeg har også en utdannelse og et arbeidsfelt som det er veldig vanskelig å finne jobb innen i den lille byen der vi bor. Dette har ført til at jeg føler meg "stuck" her pga gutten, og ikke får uttelling for utdannelse og erfaring. Nå har jeg likevel bank i bordet det siste året endelig fått meg en fast jobb innen feltet mitt, men helt på siden av hva jeg egentlig driver med, så jeg klarer meg fint. Likevel lokker det stillinger og familie i storbyen, mens jeg må være her. Guttens far har sin familie her, jobber ikke, og stortrives med å være i egen by.

Som du sikkert lukter er dette et problematisk felt.

Nå venter jeg nr to sammen med kjæresten min, som jobber frilans og jobber mye andre steder i landet og utenlands. Vi har begge et stort ønske og behov for å bo et mer sentralt sted enn her, men kan ikke pga gutten min. Det sier seg selv at jeg er veldig heldig som har funnet en som er villig til å gi så mye for meg, og jeg føler meg privilgert samtidig som jeg synes det er blodig urettferdig at jeg skal måtte bo her fordi guttens far krever det. Når han ikke er bundet her av jobb eller andre økonomiske faktorer annet enn at han lever på sine foreldre, og jeg er totalt avhengig av en jobb med realistisk inntekt, hjelper det heller ikke på bildet.

Nå er det sikkert noen som vil si at jeg bare er opptatt av karrieren min, og at jeg må legge den på hylla når jeg har valgt å få barn. Det har jeg allerede gjort. Det er min trivsel som individ det er snakk om, og derigjennom min sønns trivsel med en fornøyd mamma. Men han skal også ha akkurat de samme forutsetningene når det gjelder pappa, og puslespillet vårt er derfor bare basert på oss, og ikke på "de fleste".

 

Lykke til med arbeidet - og ikke glem å lytte til grasrotfortellingene! Det er individene det gjelder her, og det er mamma, pappa og barnet. Alle tre er like viktige.

[Anonym bruker]

Heisann, og flott at du tar initiativ å høre meninger herinne - tror det er riktig sted:-)

 

1. Jeg har selv vært alenemor i mange år og hatt mange meninger omkring flytt. Når jeg og eks ble sammen var vi enige om at bo tre år i Oslo og tre år i min hjemby i Sverige før vi tok avgjørelse om hvor vi skulle ende med barnet vårt. Etter ganske nøyaktig tre år (og en 1-åring) flyttet vi fra hverandre og flytt til sverige ble lagt til side. Der sto jeg uten noen særlig venner og ingen familie og kunne faktisk ikke flytte, selv om avstanden til hjemmebyen ikke er lang (rett ved grensen). I tillegg ønsket han ikke å ha barnet vårt så mye i starten så det ble vanskelig for meg å lage netteverk, og uten barnehageplass var det enda verre. Idag 6 år senere bor jeg fortsatt i Oslo, men gjett om jeg har savnet å ha familie nære, og kunne ha barnevakt og få hjelp med avlasting av ansvar og liknende. Mitt ønske ang flytteloven er at man ska bedømme hvor lang tid en tur til mor/far ville tatt, for eks antall mil, så det ska gå å få til en fin løsning med samvær, men man alikevel er fri til å bevege seg til en ev større eller mindre by.

 

2.50/50 ordning for oss ville vært veien til krangling. Det har idag vært oppe på banen da far ønsker det. Dessverre har ikke ansvarsfølelsen vært der hele veien og sønnen vår har slått seg til ro i et område med masse venner, så derfor har jeg vanskeli for å gå med på noe slikt. For foreldrene kanskje dette ville vært bra men hva med barna? Ikke ville jeg selv likt tanken på å bo i to hjem annenhver uke med to senger, med andre naboer og andre regler. For et foredrepar som ikke kan bli enige om dette fra før med gode løsninger tror jeg det skaper mye krangling. Vi har mye problemer bare på 60/40løsning. Beskjeder fra skolen som ikke blir sendt videre til meg, aktiviteter som ikke kan praktiseres pga at far ikke orker å ta han men fremfor alt oppfølging av hvordan den lille har det. Og hvordan skulle dette løses økonomisk, hvis man ikke kan få noen støtte som enslig ville mange barn bodd trangt hos begge foreldrene og aktiviteter og sånne ting ville sikkert utgått. Samvær er fint men å skulle nesten splitte et barn som to mennesker med to vitt forskjellige liv kan nok lage mye kaos for et barn.

 

3.Denne løsningen har vi idag og den fungerer ganske bra. Jeg ga litt ekstra dager og vi kan se at sønnen vår trives med det, så dette forslaget er mye bedre enn en 50/50 ordning:-)

[Julimammma]

1) i utgangspunkte

t høres et slikt forslag fornuftig ut. Men i den virkelige verden er jeg ikke sikker på at det er så enkelt. Mannen min og jeg bor i dag i et område av Oslo med rellativt høye boligprise. Min mann tjener langt mer enn det jeg gjør, han står for størsteparten av vår husholnings samlede inntekt. Dersom vi skulle bli skilt vil han uten problem kunne bli boende her vi gjør i dag. Jeg derimot måtte velge å leie en liten hybel eller flyttet et stykke for å kunne finne bopel stor nok til å daglig omsorg for våre felles tre barn. Ditt forslag gjør dermed at jeg i utgangspuntet blir tjanseløs til å få daglig omsorg for våre barn. Ikke har jeg mulighet til å skaffe egnet bolig i nærområdet, og mannen min kan nekte meg å flyttet til et område hvor jeg ville hatt mulighet til å skaffe egnet bolig.

 

2) Nei jeg tror ikke 50/50 deling er sundt for barn. Jeg tror barn har godt av å ha et sted som er hovedhjem. Jeg tror ikke det er mulig å slå røtter to steder samtidig.

 

3) Jeg synes forslaget du referer til høres fint ut :-)

"Et forslag er å utvide normen til fem dager hver 14. dag slik at det blir fra torsdag til mandag den ene uka, og en kveld i uka den andre uka. I tillegg utvides samvær i sommerferien til tre uker, og vi kan øke antall ferier som deles likt mellom mamma og pappa til også å gjelde vinterferien og høstferien, i tillegg til juleferien og påskeferien."

 

Til slutt:

Tusen takk for at du spørr oss vanlige foreldre hva vi synes. :-)

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg er en mann og synes dette temaet er viktig. Derfor ønsker jeg med dette å svare ut i fra ett mannsperspektiv.

 

Først og fremst så synes jeg tiltaket ditt Anniken er kjempebra. Utrolig voksent og flott gjort fra en minister.

 

Temaene i denne tråden er ekstremt vanskelig synes jeg. Spesielt siden det er så vanvittig mange parametre for ikke å snakke om følelser forbundet med ett samlivsbrudd der barn er inne i bildet.

 

Min samboer og jeg har ei datter på 14 måneder og vi har ett veldig stabilt og godt forhold. I en slik debatt så blir det lett å sette seg ned å forestille seg hvordan ett brudd kan arte seg. Jeg velger og håper at de fleste brudd tross alt er av det gode slaget. Med det mener jeg at der fornuftige foreldre som diskuterer ut i fra barnets beste. Nå har jeg ikke noe statistisk materiale på dette. I mange av svarene så er det ett par røde tråder som gjentar seg. Som at det er menn som ikke ønsker samvær med sitt barn. Eller at mannen hindrer eller motarbeider mammaen. Jeg syns det er utrolig trist at det er slik. Tross alt så går det utover barnet til syvende og sist. Kanskje vi foreldre burde legge oss litt ekstra i "selene" for at barnet skal få det best mulig?

 

Jaja - mye ord men her er mine tanker om dine tre punkter:

 

1. Flytting

Jeg er mot en lovregulering som går på at staten skal bestemme hvor forelderen skal bo. I en situasjon der den ene parten ønsker å flytte tilbake til sin hjemplass så bør det være rom for dette. Konsekvensen ville jo ellers ha vært at den ene ville mistrivdes så kraftig at det sannsynligvis ville gått utover barnet og også den ene forelderen.

 

Hva med ett annet tilfelle der mor er norsk og far er engelsk. Skal man da nekte far å reise tilbake til sitt hjemland? Eller for den saks skyld mammaen?

 

Jeg mener at barnet må i fokus vedr. dette. I barnets 3-5 første leveår så er barnet faktisk mer knyttet til mammaen enn pappaen. Pappa blir mere interessant senere i barnets leveår (ja pappa er selvfølgelig viktig fra dag 1 men nå er det sånn at mamma har pupper og det har ikke pappaen). Er det da riktig å forandre ett barns rutiner og stabile rammer fra podens liv? Jeg mener at det er feil ihvertfall.

 

Men så er det også sånn at hvis mor eller far flytter langt fra barnet så vil den ene sannsynligvis treffe barnet sjeldnere. Som heller ikke er spesielt bra. Det er vanskelig for en mann i en jobb situasjon og bare ta seg fri hver fredag for å reise langt og treffe barnet sitt. Spesielt på den ene dagen uka forelderen også kan være sammen med sitt barn. Kanskje en subsidiering av reise hadde hjulpet den forelderen som må reise langt?

 

2. Samværstid

Jeg er far til ei 14 mndr gammel jente. Før vi fikk henne så bytta jeg jobb slik at jeg kunne være sammen med jenta mi så ofte som mulig. Nå er jeg meget heldig som har vært sammen med barnet mitt hver dag de siste 14 mnd siden jeg jobber mye fra hjemmekontor.

Siden min samboer er uføretrygdet så har jeg heller ikke rett til pappa permisjon. Jeg blir med andre ord straffet for at min samboer er trygdet.

 

Det jeg nevner her handler om familieplanlegging. Vi visste før barnet kom, hvordan hverdagen ville bli. Og tok konsekvens og handling ut i fra det.

 

Ved ett brudd så ville jeg som dere forstår ønsket å være mest mulig sammen med dattera mi. Å lovregulere dette ville jeg følt som ett overtramp i min private sfære.

 

Jeg er tilhenger av å diskutere frem gode løsninger, uansett hva det nå måtte være. Jeg er også tilhenger av at (de fleste ihvertfall) voksne mennesker skal lov få til å selv bestemme over sin egen hverdag. (Nei, jeg er ikke medlem av frp :-) )

 

Uansett så må løsningene være basert på barnets beste.

 

I de tilfellene der det er stor avstand mellom mor og far så tror jeg det beste hadde vært en tredje person inn i bildet som megler. Tvungen megling! Hvorfor ikke? Må være bedre enn å bruke rettsapparatet ihvertfall.

 

3. Utvidet norm for samvær

Her mener jeg også at en 3 person bør først komme inn og megle. Dersom det ikke fører frem så får man heller bruke rettsapparatet.

 

Uansett så bør barnet være i fokus og ikke bli ett barn som bor mer i en koffert enn å ha ett hjem. Da tror jeg nok det ville bli en traumatisk opplevelse for barnet.

 

Som konklusjon syns jeg at du bør innhente mer faglig informasjon om dette. Hva har forskning å si om saken egentlig?

 

Ønsker deg lykke til videre med den jobben du gjør. Flott at du tar deg tid til å høre fra oss foreldre. :-)

 

 

[joplaya]

Hei! her er mine meninger, Er selv skilsmisse barn.

 

1. Er usikker i dette emnet.

 

2. Nei! Mener sterkt at barn skal ha et fast og stabilt hjem. Kunne selv aldri tenkt meg å flytte hver uke. Må være ærlig å si at dette forslaget er latterlig i mine øyne. Selfølgelig er dette annerledes dersom barnet selv ønsker dette sterkt og er stor nok til å avgjøre dette selv.

 

3. Ja, utvidet samvær bør være regel mener jeg.

Dersom de involverte ønsker dette så klart.

 

Må til slutt si at jeg mener det er så mange regler å bestemmelser vi ikke kan avgjøre selv. Spesielt ang.saker som direkte angår egne liv.Dette er forkastelig mener jeg.

Lykke til!!

[ramløsa- nok en gang]

1) Innleggene her illustrerer realistisk beskrevne utilsiktede og svært uheldige virkninger av en anti-flyttelov. Advarer sterkt mot å lovfeste flytteforbud

2) Uke-til-uke-tilværelse kan ikke gjøres til normen for mennesker, heller ikke små.

3) Endringene i samvær høres fornuftige ut-

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei jeg har lest en del av innleggene her.Jeg mener at barnet bør ha rett til å forbli med den som har hatt og tatt mest ansvar for barnet.Eller den parten barnet er mest knyttet til.Jeg syns det er merkelig og unaturlig at et barn blir påtvunget like mye samvær med far pga faren har rett til det.Jeg mener ikke at det er feil i alle tilfeller men i mange hjem er kjønnsrollene som før.Mor går hjemme og tar ansvar for familien sin mens far jobber for å forsørge familien.Jobber ofte overtid og har derfor liten tid til barn og hjem.Faren i denne familien har jo ikke særlig oversikt eller interesse for barna.Mor spør kansje far en sjelden gang om han orker å bade gutten sin.

 

 

Plutselig skiller foreldrene seg og far skal ha barnet 50%Jeg syns det er for drøyt ! Ikke bra for barnets psyke.Unaturlig for mor også!Selv om mor kansje syns det er litt godt å kunne gjøre ting helt for seg selv i en hel uke i strekk f.eks så kjenner hun det nok godt i hjerte sitt at det ikke er bra for noen med en slik ordning.

 

Barnet går igjennom store forandringer! Kansje blitt flytta fra hus og hjem til et annet ukjent et.Omringet av nye mennisker og ny bh eller skole.Har fått et nytt hjem hos mamma og et hos pappa.

 

Men uansett hvor mye begge foreldrene tar ansvar for ungene så syns jeg dem skal ha et fast bosted!

 

Kansje 2 dager med pappaen den uken dem skal være hos mor i helgen.

 

 

[Første spire:)]

Hei!

 

Håper virkelig denne endringen av loven vil gjør slik at pappaer blir litt mindre diskriminert! For mor er det snakk om hva hun har krav på, for far er det snakk om hvilke plikter han har!

 

Jeg er selv samboer med en mann som har to barn på 10 og 12 år fra før. Vi har de en dag i uken og annenhver helg (har fått flyttet den en dagen til den andre uken, slik at vi har dem onsdag til søndag annenhver uke). Vi vi gjerne ha de mer, men mor nekter. Barne kunne tenke seg det selv, men vi er ikke villig til å gå gjennom noe rettssak for å få til dette! Det blir en stor belastning for barna, det ønsker vi ikke. Vi har de samme tilbud til barna her som de har hos mor, så hvorfor skulle ikke dette være en rett far skal ha like mye som mor? Hvorfor skille mellom mor og far? De bør være likestilte som foreldre!!

 

En ting til.. Da mor fikk et barn til med ny samboer og dermed fikk mindre lønn under permisjon, må far betale mye mer i barnebidrag! Jeg er gravid nå, men når vi får et barn har det ingen utslag på barnebidraget.. Hvorfor i all verden er det slik??? Loven slik den er i dag diskriminerer far!!!!

[freebird]

Hei Anniken!

Jeg er både skillsmissebarn, stemor og mor.

 

1. Dette vet jeg ikke så mye om, men jeg synes det ville være fornuftig om det var tvungen mekling dersom en av foreldrene vil flytte langt vekk. Noen ganger vil det være bra for barnet og bli boende og noen ganger vil det være best å flytte med. Men dette er så individuelt at jeg synes det er vanskelig å skulle lage en fast regel på det.

 

2. JA, jeg mener normen ved skillsmisse burde være at barna bor 50/50 med hver av foreldrene. Det er mange som bruker som argument at dette er skadelig for barna, at de ikke har godt av å flytte så mye og at de må ha ett fast hjem. Men skillsmissebarn har uansett to hjem og sånn som "vanlig samvær" fungerer idag så flytter jo barna mye mer fram og tilbake enn ved 50/50. Mine stebarn har bodd annenhver uke hos mor og far siden de var 2 og 4 år, i dag er de store og uttrykker stor taknemlighet for at de får se begge foreldrene like mye. De har sagt klart i fra at de ikke ønsker at foreldrene skal gjøre om på denne ordningen.

 

Men det har ikke vært en selvfølge at barna får se begge foreldrene like mye, min man er kun helgepappa på papiret. Moren sitter med all makt og godtar 50/50 ordningen så lenge hun fortsatt har hovedomsorgen på papiret med de godene som følger med. Min mann har valgt å ikke sette seg imot dette, da har mor truet med rettsak og det er ikke barna tjent med. Jeg mener at loven må likestille foreldrene og det tror jeg vil skje dersom normen er 50/50.

 

Jeg fikk selv en helge-pappa da mine foreldre ble skilt. Hadde jeg visst bedre hadde jeg krevet å få bo 50/50 hos hver av dem, men jeg godtok avtalen mine foreldre hadde laget fordi jeg trodde at det måtte være sånn. Jeg syntes det var utrolig stressende å flytte hjem til mamma på søndag, tilbake til pappa på onsdag og så hjem til mamma på torsdag osv osv. Mitt forhold til pappa ble svekket og jeg ble en gjest i det som tidligere var mitt hjem.

 

3. JA, jeg synes forslaget om å utvide normen "vanlig samvær" var veldig bra! For de som ikke ønsker eller kan ha 50/50 vil dette samværet gi mye bedre stabilitet for barna. De slipper den ene dagen midt i uka og får tid til å slå seg til ro hos samværsforelderen.

 

Lykke til med den nye loven, vi er veldig spent på resultatet!

[happybirthday]

1) Et vanskelig spm, men tror ikke løsningen er å gå til at far kan nekte mor å flytte, eller visa versa, innenlands. Det åpner dessuten for en rekke andre problemer som må løses, ikke minst det at arbeidsledige må/bør flytte dit det er jobb. Og det kan jo ikke en mor/far dersom man innfører en regel om at den ene forelderen kan nekte den andre å flytte innenlands.

 

Det som derimot bør vurderes, er at dersom den ene eller andre forelderen flytter innenlands slik at det vil problematisere samvær pga lang reisetid etc, er at man burde innføre en lov som pålegger begge foreldre å være med å betale reisekostnadene, samt å dele på reisefølge dersom dette skulle være aktuelt.

 

I et slikt tilfelle tror jeg det er enklest å lovfeste at dette skal gjelde uavhengig av hvem som flytter (selv om det kan føles urettferdig å dele omkostningene og byrden med reisekostnadene/følget dersom den andre forelderen flytter mot den enes vilje, Men tenker mer på at lovverket også må være enkelt, og det klarer rett og slett ikke ta høyde for alle unntakene).

 

2) Det bør fortsatt være frivillig å dele 50-50. Er selv stemor der bf har store problemer med å få så mye samvær han ønsker med sønnen sin, ene og alene fordi biomor er svært bitter på sin x-sambo (min nåværende sambo), selv om det nå har gått nesten 10 år siden de skilte lag og begge har etablert seg med nye familier. Så tross mange meklingsmøter, rettsapparat m.m., så trenerer biomor så mye at vi fortsatt kun får se sønnen hans til skoleferier. Vel er det langt unna rent geografisk. Men i ren flytid så tar det faktisk kun 40 min, - en reisetid som man faktisk dersom man hadde bodd i vår nabokommune tar lengre tid å reise mellom, men som likevel sannsynlig ville ha valgt samvær annen hver helg.

 

Men det dere burde ha sett nøyere på, er ikke lovverket i forhold til fars rettigheter til samvær, men den FAKTISKE MULIGHETEN TIL Å FÅ GJENNOMFØRT SAMVÆR ETTER LOVEN.

 

Ja, skriver med store bokstaver. For dette er en sak som engasjerer. Dere i regjering er veldig opptatt av å styrke farsrollen i et samliv. Men hva med heller å konsentrere dere om å sikre fedres rolle ETTER et brudd nå.? For det virker unektelig litt inkonsekvent i det at dere vil "tvinge" fedre til

[happybirthday]

Hnn , fikk ikke nok plass i forrige innlegg, så fortsetter her. I stedet for å kun fokusere på å "tvinge" fedre til å bli mer engasjert som foreldre innenfor et samliv - hva med å konsentrere dere også om fedres rettigheter ETTER et samlivsbrudd!

 

For her foregår det mye synding. Bare noe så enkelt som at: for NAV så er det tydelig at det er biomor som snakker sant: selv om det praktiseres en helt annen samværsordning enn det som står på papiret eller at hun i verste fall har nektet å underskrive noen samværsavtale - så hvis biomor sier at hun har barna så så mye (selvsagt i hennes favør rent økonomisk m.t.p. økonomisk støtte), så tar NAV det for gitt at biomor forteller sannheten. Uavhengig av hva far sier.

 

Og akkurat dette synes jeg virker blodig urettferdig. Hva er det som gjør biomor som bostedforelder mer troverdig enn en samværsfar? Biomor kan jo ha like mye egoistiske grunner til å hevde at far ikke har så mye samvær, som at en far hevder å ha mer samvær enn han faktisk har?! Men her trekkes automatisk for gitt at biomor forvalter den ene sannhet, hvilket i realiteten er like mye sprøyt som påstanden om at alle samværsfedre er udugelig og ansvarsløse. Så dette punktet bør gjøres noe mer, slik at det blir mer likestilling hva gjelder "bevisbyrde" for hva som er faktisk praktiserende samværsordning. Det kan i mange tilfeller skjule seg en realitet der det faktisk er biomor som nekter å gi far mer samvær tross at han gjerne vil, og dermed kan biomor hevde på seg en rettighet overfor NAV som biomor ene og alene selv sørger for at er der.

 

3)Nei, vi bør ikke utvide normen. Men normen som allerede eksisterer, bør styrkes i den forstand at den ikke bør være standard kun der far og mor bor i samme by. Som jeg nevnte i pkt nr 1: det tar kun min sambos sønn 40 min med fly, men rent geografisk er det langt unna. Hadde han bodd like utenfor denne byen bf bor, så hadde det aldri vært tvil om at vanlig samvær hadde vært standarden, tross at det ville tatt lengre tid enn 40 min reisetid.

 

Derfor mener jeg dere heller bør fokusere på å styrke standarden som er pr.i dag. Dvs ikke fokusere på geografisk avstand, men heller lovfeste innenfor hvor lang reisetid som ville være forsvarlig med såkalt vanlig samvær. Og på den måten heller styrke samværsforeldres og ikke minst barnets rettsvern til å opprettholde kontakt med begge sine foreldre. For selv om jeg er enig i at det kan være slitsomt å reise, så er det vel selve reisetiden i seg selv som blir slitsom dersom det er en lang reise, IKKE hvor langt unna geografisk det er. (klart at miljøskifte kan være en påkjenning. Men miljøskifte vil jo et barn få selv når foreldre kun bor kanskje en halvtimes kjøring unna hverandre, gitt at mor bor i by og far på landet eller visa versa. Så miljøskifte i seg selv er ikke noe selvstendig argument)

[lilleanna]

Hei Anniken Huitfeldt!

 

Du har interesante spørsmål her, og jeg kan kommentere:

 

1. Ja, det bør også være slik at en far/mor som ikke har daglig omsorg har noe å si når hovedomsorgspersonen ønsker å flytte langt avgårde med barnet/a.

 

2. Jeg synes ikke i det hele tatt at det er rettferdig for barnet å bo annen hver uke hos hver av foreldrene. Dette kan være mest rettferdig ovenfor foreldrene, men ikke for barnet. Alle trenger et fast hjem hvor de føler seg trygge. Å dra barna frem og tilbake annen hver uke vil ikke skape trygge barn i lengden.

 

3. Også synes jeg dagens ordning rundt samværs-tider er helt bra. Mange barn skal på skole/barnehage og har faste rutiner og aktiviteter hver uke. Hvis barnet skal til den foreldren som har samvær fra mandag til torsdag, drar dette barnet ut av fast rytme og rutine, også fra omgangskrets.

 

Jeg må så inderlig dypt legge til at min samboer ikke får treffe sin sønn på normalt samvær uansett hvilke lover og regler Dere har. Moren er en kontrollfrik som bare ønsker å ødelegge for min samboer og meg. Tidligere hadde min samboer normalt samvær så lenge moren fikk bestemme det meste rundt samværet. Da barnet var 5 år flyttet jeg sammen med faren og det tålte tydeligvis ikke denne moren. Vi fikk barn og moren skulle fortsatt bestemme alt og kom med diverse løgnhistorier. Når vi satte ned foten fortalte hun dette til barnet og satte barnet opp mot oss.

Til slutt ville ikke barnet komme mer til oss. Det er to år siden nå.

Min samboer har vært i retten og det ble inngått et forlik. Moren hadde basert hele rettsmøtet på en løgn og den psykologen som hun påsto at hun hadde gått til sammen med sønnen, ble oppnevnt som psykologen som skulle løse konflikten utenfor retten. Problemet var at denne "angivelige" psykologen aldri hadde pratet med hverken moren eller sønnen, og kunne ikke ta på seg dette oppdraget i etterkant av rettsmøtet. Dette er ett år siden nå og sønnen kommer fortsatt ikke til oss, han får ikke meldinger fra faren til sin mobiltelefon (lurer på hvem som sletter disse), og nå er gutten snart 10 år.

 

Vi har forsøkt å ringe alle mulige instanser for å få hjelp, fordi moren ikke holder ett eneste av de tre punktene i rettsforliket.

Dette er virkelig noe rettsvesenet bør rette opp i. For ingenting fungerer når en part bare gir blanke i barnets og den andre forelderens beste.

Bare å trumfe gjennom sin vilje og straffe barnet, og oss, fordi vi satte foten ned.

[lilleanna]

Jeg er helt enig med deg om at mange barn, sikkert de fleste, trenger trygghet og stabilitet og en trygg tilværelse hvor hovedtiden blir tilbringet kun ett sted. Det du beskriver om din sønn tror jeg er ganske vanlig.

 

Vi som voksne kunne jo forsøkt å sette oss inn i sammen situasjonen, og bodd 50 % et sted og 50% et annet sted, med en ukes mellomrom. Vi hadde blitt sprø om ikke annet!!!!!

Og hvorfor skal barna våre måtte leve slik da? Fordi foreldrene ikke klarte å leve sammen? Det skal i hvert fall ikke gå utover barna. De er mye mer skjøre og trenger trygghet for å bli stabile voksne en gang.

[Miss Misantrop]

Kjære Anniken-Huitfeldt

 

1. Mange mammaer fortviler også over at pappaer flytter til andre deler av landet. Og ikke følger opp samvær. Men når det er sagt håper jeg virkelig at voksne mennesker skal få bestemme over eget liv og egen bosted selv etter at de har satt et barn til verden. Kanskje vil mor ta en utdannelse hun ikke har hatt muligheten til å ta før bruddet. Kanskje er far voldelig, men ikke gode nok beviser til å bli dømt i et rettsapparat. (Tørr ikke å tenke på konsekvensene som kan oppstå hvis man presser noen inn i et hjørne på denne måten.) Virker litt kommunistisk på meg, det å innskrenke folks flyttemuligheter, muligheter for nytt arbeid og ny utdannelse. La oss si at en voldelig mann har dratt deg med langt inn i bygde Norge, hele din familie er i tigerstaten. Du klarer å komme ut av forholdet, men nå må du for x antall år fortsette å bo der du bodde en kort periode og fikk barn. Det høres ikke riktig ut. Det er heller ikke riktig at den som ikke har den daglige omsorgen skal få flytte rundt mens den andre parten har begrensninger.

 

2. Halvparten av tid hos mamma og pappa mener jeg er helt feil. En ordning laget for og av voksne. Foreldrene er etter mitt skjønn mer i fokus en barnet. Et stabilt, trygt hjem er noe et hvert barn bør ha krav på. Ikke alt lar seg dele, uansett hvilke metoder som brukes. To kvinner oppsøkte kong Salomo med et spedbarn fordi begge gjorde krav på å være barnets mor. Kong Salomo hørte på den hissige kranglingen, og til slutt ba han om å få utlevert et sverd. Da han hadde fått det, sa han : “Hogg det levende barnet i to, og la de to kvinnene få hver sin halvpart.” Den ene kvinnen syntes det var rettferdig at ingen av dem skulle få barnet, mens den andre straks fraskrev seg retten til det og ba kongen om å gi det levende barnet til den første kvinnen. Da visste kong Salomo hvem av dem som var moren – Den samme klokskapen kan man dog ikke vente av dagens foreldre. De river og sliter barna sine i to- med det norske rettsaparatets velsignelse.

 

3 Du kan godt gå inn for å øke det som kalles vanlig samvær. Med stabilitet i bakhodet som første prioritet. Barn kan bli stresset og slitne samt ha vanskligheter for å opprettholde gode vennskap med hyppig flytting. Menn og kvinner som ikke følger opp samvær får i dag ingen konsekvenser utover det å ikke se sitt barn. Hvorfor ikke innføre dagsbøter for menn og kvinner som ikke følger opp samvær? Når den nye partneren, den nye jobben eller det nye barnet blir viktigere en det barnet han/hun har fra før bør myndighetene sette inn sanksjoner. Selvfølgelig må han/hun per i dag fremdeles betale bidrag selv om de ikke følger opp samvær, men dette er ikke godt nok for et lite barn. Barnet har rett til å se den av foreldrene den ikke bor med. Uansett om den faren eller moren ikke vil vite av barnet. Et språk som folk har en tendens til å forstå er økonomiske sanksjoner. Mange mødre som har pakket ned tannbørster igjen etter at far har ringt og sagt at han må i et viktig møte så samværet må vente. Samtidig som hun trøster ungen og ringer for å avlyse egne planer.

 

Anbefaller deg å lese boken

”Hvor skal vi gjøre av meg” av Simen Flem Devold.

Lykke til. Husk - til barnas beste. Det er det du er satt i din stilling for å kjempe for. Ikke en revolusjon for revolusjonens skyld.

 

Med vennlig hilsen en Misantrop

Som heldigvis fremdeles er sammen med bf.

[Anonym bruker]

Hei Anniken,

 

flott at du spør foreldre og andre om råd her!

 

Eg har tre barn med tre fedrar, og ventar fjerde barn med fjerde far - som eg er gift med og planlegg å fortsetta å vera gift med!

 

Men eg nevner innleiingsvis denne bakgrunnen min, då eg har hatt mange ulike erfaringar med fedrar, samvær, bidragsreglar, mm.

 

1. Sjølve formuleringa di her er uheldig - det leggest opp til ein "stakkars far"-basis for diskusjonen, noko eg meiner ikkje har hald i røynda. Som mange andre innleggarar har skrive, der er massevis av fortvila mødrer så vel som fedrar kva gjeld samlivsordning, oppfølging/interesse, flytting osv. Ein må absolutt ikkje skrenka inn den menneskeretten det er å flytta - situasjonen med då får med voldelege partnarar som skal få avgjera dette er eí sak, uinteresserte partnarar som vil fri seg frå bidragsbyrde er ei anna (og eg hadde SVÆRT gjerne sett at du drøfta bidragsreglane med oss også, med tanke på endring, desse er ei gavepakke til rike fedrar). Barnet sitt beste må alltid vera i fokus. I mange tilfelle er det til barnets beste at den barnet bor fast hos, har høve til å flytta. Men det bør også vera høve til mekling om dette, dersom samværsforelder har ei anna oppfatning - slik det vel også er i dag, gjennom familievernkontora, t.d.

 

2. Nei, normen bør absolutt ikkje vera å dela ungen i to! Barnets beste tilseier at kvar samværssituasjon må vurderast for seg. Særleg små barn har behov for ein trygg base. Delt bostad fordrar at mange faktorar er på plass: nærleik kva gjeld bostad mellom foreldra ifht skole, bhg, vennenettverk, godt samarbeid, tilknytning osv. Domstolen må dømma, slik eg håper dei gjer i dag, etter kva som er barnets beste ifht alder og dei ovannevnte faktorane. Reglane må verna barna, ikkje foreldra.

 

3. Så lenge normen for vanleg samvær stort sett ikkje gjeld når foreldra er ueinige - der finst som kjent ingen "regel" for kor mykje samvær som skal avtalast - ser eg ingen grunn til å utvida denne. Mi erfaring er at det i alle fall for små barn er stressande å skifta omgjevnader for ofte. Helg tyder for folk i dag alt frå fredag til mandag eller laurdag til sundag - med eitt av barna mine praktiserer me torsdag til mandag, som også med eitt av barna til mannen min, med andre av barna har me andre ordningar - alt etter alder, tilknytning, interesse, samarbeidsforhold osv.

 

Deling av fleire feriar høyrest greitt ut så lenge dei ikkje overskrid 1 veke, igjen, barnet sine ønsker og behov må vera sentrale. 3 veker samanhengande ferie frå fast bostad er etter mitt syn altfor mykje for barn mellom 1-3 år. 2 veker er lenge i eit lite barns liv.

 

Lukke til med utarbeiding av forslaget - la bare barnets beste vera gjennomgåande vurderingsgrunnlag!

[Lillemus Mei]

1. Helt klart det bør kun unnaksvis,(vold etc) og kun i en avgrenset periode (utdanning etc) gis mulighet for å flytte bort fra hjemstedet til barnet. Skal små barn måtte tilbringe like mye tid i fly og tog som en voksen pendler..? Jeg er opprinnelig fra en annen by men ved et samligsbrudd ville jeg ALDRI flyttet til min hjemby!

 

Foreldre burde heller hatt barnet samme sted og SELV byttet på å flytte til hybel annenhver uke. Da tror jeg nok en annen løsning raskt hadde tvunget seg frem!

 

 

2+3 50/50 gir ikke et barn noe følelse av å BO ett sted. Denne ordningen bør fjernes og heller gi far/mor mer samværstid. Det burde gis GRADERT samvær (slik som med delt foreldrepermisjon..), slik at max delt samvær blir 49/51 (rene EF-avstemningen...)

 

Hørte en historie om et par som hadde delt samværsrett. Da hunden kom på banen foreslo familieterapauten annenhver uke. "Er du gal.."? sa faren. "Stakkars hund"!!

[oras]

Jeg er selv deltidspappa, og måtte gjennom en tøff runde om samvær. Og etter mye merkelige argumenter, som f.eks. at mamma'en mente at hun som mor var den som skulle ha hovedomsorgen, bare i kraft av å være mor, kom vi frem til en avtale som jeg mener vil være det beste for de fleste barn. (Og vi slapp å bruke domsstolene).

 

Slik det er i dag er det svært mange kvinner som argumenterer med mer enn 60% omsorg, mye styrt utfra økonomiske argumenter. Dette ville det bli slutt på dersom hovedregelen ble endret til delt omsorg. Barna har bruk for begge foreldrene, uten å være nødt til å flytte flere ganger i uken. Ved delt omsorg vil antall flyttinger for barna reduseres kraftig, og barna får ro en hel uke av gangen. Alternativt at en går for en løsning på 2 uker av gangen. Ved delt omsorg vil også foreldrene tvinges til å samarbeide, til det beste for barna.

 

Foreldre som ikke klarer å samarbeide, må få obligatorisk meglingsrunde og oppfølging ved familievernkontor eller lignende.

 

Det viktigste her er barnas beste og ikke mor (eller far) sin egeninteresse.

 

Jeg mener altså at normen bør være en 50-50 løsning, med bytte en gang pr uke, der foreldrene kan bestemme selv hva som passer best.

 

Jeg mener også at hovedregelen må være at begge foreldrene må forplikte seg til å bosette seg slik at det er praktisk mulig for barna å gå på en og samme skole. (Kan være vanskelig å begrense til en kommune).

 

Skal det inngås andre avtaler enn dette, skal rettsapparatet tas i bruk på et eller annet nivå. (Det er foreldre som ikke er egnet til å ta vare på sine egne barn).

 

Barn må få slippe å velge mellom foreldrene, derfor må foreldrene bli enig om en 50-50 fordeling ved bursdag, sommer, jul, nyttår, påske, 17.mai osv hvert annet år.

 

Lykke til med ny lov.

[Anonym bruker]

Dette er ikke et svar, men kommentarer siden en i min familie har hatt store problemer med samværsrett.

 

Saken:

Ett par fikk barn kort tid etter at de ble kjent. Forholdet brøt sammen da barnet var ca 3 mnd (etter mye krangling). Fra starten av nektet mor faren samvær med barnet. Han fikk ingen informasjon om hvordan det gikk med barnet i tiden rett etter bruddet.

 

Etter en runde med advokater og rettsak, ble det forlik med "standard" samvær. Samværet fungerte relativt greit, bortsett fra at barnet hadde 2 adskilte verdener, en hos far og en hos mor. Foreldrene er ikke på talefot, og ved overlevering/henting har det vært minimalt med samtale mellom dem. Far og hans familie (bestemor, søsken, osv) vet ingenting om hva barnet gjør hos mor og omvent.

 

Etter en tid flytttet faren pga mistrivsel der han bodde. Med lengre vei til barnets faste bosted (ca 2 timers kjøring), ble ettermiddags samværet vanskelig å gjennomføre, derfor ønsket han å endre samværsordningen. Det gikk ikke moren med på, og det er nå en ny runde i retten.

 

Kort etter at det ble klart at det ble ny rettsak, stanset moren samværet. Hennes begrunnelse var "uønsket atferd hos barnet" etter at barnet har vært hos far. (Etter min mening er det ikke tilfeldig at dette skjedde samtidig med ny advokatrunder ...) .

 

Barnet hadde ikke vist uønsket samvær sammen med far (mange vitner i familien og nær nabokrets til far). Faren fikk ikke vite mer om atferdsproblemene før papirene forelå i rettsaken, ca 1/2 år seinere. Han fikk heller ingen meldinger om dette, verken i barnehagen eller fra mor, før hun stanset samværet.

 

I rettsaken kom det fram endel påstander fra mor, som er på et slikt nivå at det er ord mot ord. Hun påstår at barnet mishandles/er utsatt for omsorgssvikt hos far. Dette er selvsagt vondt for faren, og helt uforståelig for oss som faktisk har sett far og barn sammen og som kjenner faren godt. Som nevnt har det vært minimalt av kommunikasjon mellom far og mor i forbindelse med samvær. Ville ikke en mor som virkelig var bekymret prøvd å fiske litt ved henting, f.eks: "Hva har du og pappa gjort i helgen?" Så vidt jeg vet har hun aldri stilt dette eller lignende spørsmål, tvert i mot har hun ofte sendt bestefar/mor for å hente barnet.

 

Så mine "små" ønsker til ministeren:

Lag en lov som først og fremst er fleksibel nok til å gjelde for alle som er fornuftig nok til å bli enige og greier å samarbeide om barnet selv om de ikke bor sammen, uten at rettsapparatet er involvert.

 

Loven må selvsagt beskytte barn mot eventuelle overgripere, men lag den også slik at barna får bedret sin rett til samvær med begge foreldre, også når mor (eller omsorgsforeldren) gjør sitt beste for å hindre samværet.

 

Noen virkemidler

- Omsorgsforeldren bør ha en slags kjennelse eller vedtak fra sosiale myndigheter (barnevenr, familievern, helsesøster, retten, jeg vet ikke men et eller annet), før samværet kan stoppes.

- Omsorgsforeldren bør straffes økonomisk ved å nekte samvær, f.eks bør ikke barnebidraget justeres opp når den med fast omsorg nekter samvær.

- Raskere saksgang i rettsapparatet når foreldre ikke blir enige. I denne saken har det gått 7 måneder fra samværet ble stoppet til far/barn fikk møte hverandre igjen. Dette er lang tid i en fireårings liv! I tillegg krever hun nå mer barnebidrag fordi far ikke har hatt samvær i denne perioden!

- Samværsforeldren må få informasjon om hva som skjer i barnehage-skole.

 

 

Til alenemødre med konflikter til eksen:

For meg har denne kvinnen som min bror har vært dum nok til å få barn med, ødelagt troverdigheten til alle alenemødre som hevder å være utsatt for voldelige ekser. Jeg håper det ikke er flere som henne der ute, men vær så snill ikke bruk "triks" for å hindre samvær med far når det er mange der ute som lever i stor frykt for seg selv og sine barn,

 

 

Hilsen en tante som savner fadder-barnet sitt!

[Anonym bruker]

Ser at det er mange mødre som er engasjert i dette temaet, og at mange er positive til økt samvær mellom barn og samværsforeldre. Det er jeg glad for.

 

Selv er jeg en pappa som nå er midt i andre runde i retten i forbindelse med farskap og samvær. Jeg har aldri bodd sammen med moren til min sønn, men som de fleste i min situasjon ønsker jeg å være en del av livet hans allikevel. Jeg har forståelse for at mødre kan synes at det er tungt å skilles fra barnet sitt i kortere eller lengre perioder, men jeg har liten forståelse for at mødre (og sikkert også noen fedre!) av den grunn begrenser barnas mulighet til samvær med den andre foreldren.

 

I første runde fikk jeg farskapet ved dom. Mor sa hele tiden at jeg var den biologiske faren, men to uker før fødselen informerte hun om at hun ville ha registrert en annen som far. Etter å ha fått farskapet inngikk vi en avtale om samvær, som riktig nok var begrenset, men jeg håpet at mor etterhvert ville se verdien av samværet mellom far og sønn. I denne perioden nektet hun mine foreldre å delta i dåpen til sitt barnebarn, hun har lært ham å kalle meg ved navn og sin ektemann Pappa, hun aksepterer ikke noe ekstra samvær ifm jul/nyttår, ferier og familiefeiringer, og hennes familie tror at hennes ektemann er faren.

 

Da samværsavtalen gikk ut for ca. ett år siden forsøkte vi først å komme frem til en avtale på egenhånd, så med hjelp fra familiekontoret (som bare støttet mor i at guttet som da var over 2 år og 6 måneder var for liten til overnattings-samvær). Meklingen ved familiekontoret opplevde jeg som ensidig ved at jeg ble forsøkt presset til å akseptere samvær en ettermiddag i uken og noen timer annenhver lørdag frem til gutten var 4 år.

 

Gutten er nå 3 år, og i første møte i retten ble fokus endelig rettet mot å få mor til å akseptere økt samvær. Etter råd fra sakkyndig barnepsykolog vi er nå inne i en opptrapping mot (nesten) vanlig samvær frem mot det tredje rettsmøtet. Kommer vi etter det ikke frem til et forlik blir det dom. Denne prosessen har imidlertid kostet mye både følelsesmessig og i penger, og jeg er redd samarbeidet med mor er alvorlig skadet for lang tid fremover. Årsaken til det mener jeg i stor grad er familiekontoret som ikke gjorde noe for å justere hennes forventninger, men tvert i mot argumenterte for en begrensning i omfang på samværet som jeg ikke har hørt om noen andre som har. Etter prosessen i retten føler nok mor seg overkjørt og sterkt kritisert av dommer og sakkyndig, og resultatet er at vi nå primært kommuniserer skriftlig/pr. epost. Familiekontoret har etter min oppfatning opptrådt inkompetent og ikke til barnets beste.

 

Så til spørsmålene:

 

1. Flytteforbud

Dette er ikke et lett spørsmål, og jeg har heldigvis ikke følt dette på kroppen, men jeg er nok av den oppfatning at det bør innføres en slags begrensning i flytteretten. Men jeg mener den bør omfatte begge foreldre, slik enkelte andre har påpekt. Det må dessuten være muligheter for mekling og rettslig prøving slik at både barnets og begge foreldres behov ivaretas. Midlertidig overføring av omsorgen bør vurderes i stedet for at barnet flyttes, og foreldre bør få hjelp både av meklingsapparatet og av retten til å vurdere dette FØR flytting finner sted. "Flytteforbudet" er dermed ikke et absolutt forbud, men har som viktigste konsekvens at mekling og rettslig prosess må skje før noen av foreldrene flytter, ikke i etterkant. Sanksjonsmuligheter dersom "flytteforbudet" ikke respekteres vil kunne være en utfordring, som det er ved samværsnekt i dag.

 

2. delt bosted (50/50)

Med den erfaringen jeg har håper jeg vi en dag kommer dit at 50/50 samvær/botid hos hver av foreldrene, er normen. Men normen må selvsagt kunne avvikes dersom det er til det beste for barnet. Det er ikke alle foreldre som kan bo i gangavstand fra hverandre, og slike praktiske forhold må få konsekvenser. Det tror jeg de fleste innser. Men med 50/50 som norm blir lettere å få til et samvær som er minst "vanlig samvær" eller mer.

 

Men viktigere enn 50/50 samvær/tid hos hver av foreldrene er anerkjennelsen av at begge foreldre har et like stort omsorgsansvar for barnet ved at man har delt omsorg som norm. I alt for mange tilfeller er det omfanget på samværet som er kjernen i konflikten mellom mor og far. Når det at det er en konflikt i seg selv benyttes som argument mot at mor og far skal ha en likeverdig rolle virker det konfliktskapende siden den som har omsorgen (ofte mor) vil ha all interesse av å øke konflikten. Retten bør kunne idømme delt omsorg (likeverdighet mhp. omsorgsansvar og innflytelse i barnets liv), og dette bør også være hovedregelen fra barnet er født. Men det betyr ikke nødvendigvis 50/50 botid hos hver av foreldrene!

 

I dag legges det også vekt på foreldrenes samlivsstatus før fødselen og tidlig i barnets liv i forhold til f.eks. foreldreansvar. Dette er å utelukkende se saken fra et voksent perspektiv, ikke fra barnets. For små barn spiller det ingen rolle om mor og far bodde sammen før fødselen og de første månedene i barnets liv. Barnet har et like stort behov for samvær med, og omsorg og oppfølging fra begge foreldre uansett hvilken relasjon foreldrene tidligere har hatt!

 

3. Utvidelse av normen for vanlig samvær

Som jeg skriver over mener jeg at normen for samvær bør være 50/50, men at samværet bør tilpasses situasjonen. Små barn har ikke den samme kapasitet til omfattende samvær som eldre barn. Men om foreldrene bor langt fra hverandre taler det for mindre samvær enn 50/50 også for eldre barn.

 

En minimums-standard for samvær, som begrepet "vanlig samvær" fungerer som i dag, bør økes i tråd med forslaget fra barnelovutvalget. Denne normen passer imidlertid ikke på de aller minste, under 1-2 år. De fleste 2-åringer har imidlertid kapasitet til overnattingssamvær over flere dager (se boken "Samvær", Koch og Walstad).

 

De fleste foreldre vil klare å finne en fornuftig samværsordning, og de fleste fedre vil gå med på å redusere samværet når det er til det beste for barna. Om en av foreldrene ikke går med på en slik reduksjon har man alltids meklingsapparatet og retten.

 

Desverre ser det ut til at det kun er Frp som går inn for full likeverdighet mellom mor og far som hovednorm. Dette er et parti jeg trodde aldri i livet skulle få min stemme. Men nå er jeg i tvil....

[Gjest]

Hei, Anniken!

Jeg er pappa til 2 barn. Barna bor i ei bygd på Østlandet, og jeg bor i en by på Vestlandet. Moren hadde bodd på Vestlandet i 12 år - 10 år sammen med meg. Hun hadde god jobb, og venner, her. Ved tidspunkt for bruddet var barna 3 år, og 3 måneder. Et halvt år etterpå reiste hun med barna til Østlandet. Hun flyttet til et lite sted, ca. 2 times kjørevei fra flyplass, hvor hun har egen familie. Nå ser jeg barna en gang per måned, og må hente/levere på Gardermoen. Frem til nå har barna vært hos meg en langhelg per måned, fra torsdag til søndag. Men det eldste barnet har nå begynt på skolen, og da går det ikke lengre med langhelger.

 

Det var ingen dramatiske hendelser i forkant av bruddet, og jeg har aldri slått verken kone eller barn. Jeg regner meg som en snill og oppegående person med samfunnsengasjement, bra utdannelse, god jobb og som ønsker av hele mitt hjerte å være en god far. Jeg tror ikke at ekskonen min flyttet for å straffe meg, men jeg tror at hun definerte seg selv som ”enslig mor” det øyeblikk hun flyttet fra meg, og at hun derved så på meg som en sekundær person for barna.

 

Dette er kortversjonen av min historie. Den inneholder mange hjerteskjærende stunder, og jeg har grått mye. Jeg var nødt til å gå til rettssak for å få etablert samværsordningen som praktiseres i dag, og samarbeidet med mor er dårlig. Jeg har sett forslaget til ny barnelov, og har også fulgt noe med på diskusjonen rundt denne. Naturlig nok er jeg spesielt opptatt av det som går på ”flytteforbud”, siden dette er noe jeg har følt på kroppen selv. For mine barn, og for meg selv, kommer loven for seint, men jeg mener at en lovendring på dette punktet er riktig – og viktig.

 

De som er motstandere av loven trekker frem at den vil innskrenke omsorgsforeldrenes handlingsfrihet, og at den vil ramme kvinner spesielt. Mange trekker også frem eksempler med menn som slår, menn som ikke stiller opp, og menn som ønsker å kontrollere over eksene sine. Jeg er overbevist om at samværsforeldre som vil benytte seg av den nye barneloven for å hindre flytting kun vil få medhold hvis det er til barnas beste, og at ”opplagte” scenarioer som trekkes frem av motstanderne i praksis vil bli løst raskt. Barnelovutvalgets forslag virker godt gjennomtenkt, og jeg håper at det snart kommer i lovs form.

 

Lykke til!

 

[søteste-gullet-mitt]

en far bør ha lik mulighet til å være med barnet som mor har og selvsagt bør det finnes klare retningslinjer for hvor langt man kan flytte med barnet når mor eller far blir boende og med begrenset mulighet til samvær pga avstand

[Anonym bruker]

HEI,

så fint at det skal bli endring i lov verket.

jeg er selv alenemor og flyttet fra barnefaren grunnet vold mot barnet,og vi flyttet et stykke fra faren...forde vi ikke hadde nettverk på farens bosted,hverken venner eller familie til faren.

så jeg synes ikke dommstoler og barnefar bør nekte mor/barn og flytte ut av kommunen/fylke.

 

dommstolene bør se på barnas beste..det er ikke til barnas beste og bo hos el ha samvær med foreldre om det er vold el insest inni bilde.

jeg krangler med barnefaren i retten ennå,over 2år etter at vi flyttet fra hverandre grunnet vold mot barnet i den tiden vi bodde sammen og incesrt mot barnet etter at vi flyttet...så jeg synes ikke det er til barnets beste om det skal bo hos far i slike tillfeller...det kunne og vært lurt om dommere ble lært opp,for å kunne dømme riktig i slike saker.i mitt tilfelle føler jeg meg "fanget mellom barken og veden.."barnevernet som mener meg som omsorgsperson skal sørge for at barnet har det bra på samvær,og retten som vil jeg skal sammarbeide og la barnet se faren...vannskelig situasjon..

 

jeg er enig i at samvær bør utvides...så lenge det ikke er noe vold el alkohol/narkotika misbruk el psykisk ustabile foreldre...BARNA må ha det bra

[Anonym bruker]

Dersom det hadde vært flytteforbud hadde jeg aldi ville gått gjennom et svangerskap og født barn. Om det blir strenge kommandoregler for foreldre vil det med god sannsynlighet bli født enda færre barn.

 

Det kan bli vanskelig for kanskje flerparten av de som blir manipulert og undertrykket av sine menn å kunne bevise dette. Tenk å bli kneblet og bundet til et sted av en manipulerende kontrollerende mann??!! Gjerne da til et sted som er 'hans', ettersom det som oftest er kvinner som flytter. Tenk hvilket trumfkort det vil være for en slik mann å kunne hindre flytting.

 

Samtidig er det forkastelig med kvinner som hindrer barna sine kontakt med snille og flinke fedre. Dette burde unngås, og megling ved flytting ville vært en god ide. Men samtidig håper jeg dere ordner det slik at det ikke blir flere barn som blir misbrukt og ødelagt.

 

Forslaget om at barn ikke skal få noe fast hjem er helt hinsides. Stakkars barn som i tilfelle vil bli kastet frem og tilbake (gjerne mellom foreldre som ikke liker hverandre) og brukt som middel for likhetstanken. Husk at hvert barn er et mål i seg og ikke et middel for noe annet. Husk det!

 

 

[Pappa til 3-5]

Mange ganger er det lurt å spørre seg selv om hvorfor det er lurt å ta med barna og flytte til en annen by eller land, i disse tilfellene er kanskje vold eller andre alvorlige grunner til at dette er den beste løsningen. men hvis jeg tenker på flertallet av foreldre som tar foreldrerollen på alvor hvor mor og far har hatt et godt samliv og fått barn sammen tror jeg det er den av foreldren som har hovedomsorgen som tar genuint alle avgjørelser for barna. når de flytter tror jeg det handler om egne interesser og ikke barnas. Jeg tror at barn i utgangspunktet ikke vil flytte fra noen av foreldrene. det er her det bør reguleres. jeg tror også at mor og far har unike egenskaper som totalt sett er til det beste for barna.

jeg har stor tro på at barna ikke bør fratas mulighet til å vokse opp med mor og far. derfor må loven regulere og begrense konfliktene som blusser opp i og etter samlivsbrudd. samtidig tror jeg at begge foreldrene tror de er den som barna har mest behov for, vi voksne føler at vi er helt unike for barna våre.

jeg tror også at 50/50 bør være et utgangspunkt. slik at det kun er avvikene som handler i rettssystemet hvor det er reel grunn og at de foreldrene som faktisk har omsorgsevne ikke skal krangle om samvær.

økonomi bør skilles fra samvær slik at økonomi ikke er med på å gi samværsnekt.

vi må oppfordre foreldre til å samarbeide og ikke skape konflikt slik loven i dag blir praktisert.

Hilsen en som er engasjert

[kiddy]

Kjære Barneminister.

Jeg er en helt vanlig far som elsker min datter over alt på jord og som idag har samvær med henne like mye som moren. Før sommeren opplevde jeg det som for meg ikke kan karakteriseres som noe annet enn en traumatisk krise,nemlig at mammaen ønsket å flytte så langt bort at jeg ikke lenger ville ha samme kontakt med barnet. Jeg greier ikke med ord beskrive den følelse av maktesløshet og fortvilelse jeg følte på vegne av meg selv og barnet som er 6 år. Moren hadde slik jeg ser det ingen vektige grunner for å ta dette skrittet,men tilfeldigvis er barnet registrert på hennes adr.i folkeregisteret, og da gir loven henne denne rettigheten.

Det er en menneskerettighet å kunne flytte hvor en vil. Ingen kan bestride det. Men det er ingen menneskerettighet å flytte et barn bort fra (i de fleste tilfeller)sin far,som barnet i de aller fleste tilfeller er svært knyttet til. Dette må vel mer kunne ses på som et brudd på barnets og den ene forelderens menneskerettigheter.

Kjære minister. La oss nå få en lov som sikrer barns naturlige kontakt med begge foreldrene.

Noen fedre bør ikke ha kontakt med sine barn,men disse barna hjelper vi med unntak i loven der flytting helt innlysende er til barnets beste(vold,seksuelle overgrep). Men en forelder,eller et barn for den saks skyld skal ikke måtte bevise eller rettferdigjøre et ønske om å være sammen med de en elsker gjennom forferdelige rettssaker.

Tenk og på alle de barn som lider fordi en forelder har benyttet sin bostedskompetanse til å minimalisere kontakten med den andre gjennom å flytte. En mor eller far ,for den del, flytter i de aller fleste tilfellene aldri av hensyn til barnets beste.

I mitt tilfelle valgte mor etter lang motstand fra meg heldigvis ikke å flytte.

Kjære Anniken. Jeg håper i likhet med landets fremste advokater i barnerett at spørsmålet om flytting nå blir lagt inn under foreldreansvaret. Mange liv og skjebner vil ved en slik lovendring se svært annerledes ut i fremtiden.

Takk for at du tok deg tid til å lese innlegget mitt.