Samvær, flytting og bosted- din mening?

[Anniken-Huitfeldt]

Jeg er barne- og likestillingsminister, og snart skal vi endre loven om barnas samvær med foreldrene etter samlivsbrudd. De fleste samværsavtaler blir foreldrene enige om frivillig, men spørsmålet er hva domstolen skal gjøre hvis det er uenighet? Det som er vanskelig med å lage en slik lov er at folk har så ulike personlige erfaringer, og samtidig skal jeg lage et forslag til en lov som skal omfatte alle. Derfor vil jeg gjerne høre din mening om noen spørsmål.

 

1. Mange pappaer er fortvilet fordi mamma flytter til en annen kant av landet med ungene etter en skilsmisse. I dag kan den som barnet har samvær med (oftest pappaen) si nei til at den barnet bor mest hos (oftest mammaen) skal flytte til utlandet. Bør vi ha samme regel for flytting innenlands, slik at en pappa kan hindre at mamma tar med seg ungene og flytter?

 

2. Bør halvparten av tiden både hos mamma og pappa være normen for samvær for alle, eller bør domstolen i utgangspunktet dømme til et fast bosted dersom det er uenighet mellom mamma og pappa?

 

3. Bør vi utvide normen for det som kalles vanlig samvær?

I dag er vanlig samvær annenhver helg, og en gang i uka. I tillegg kommer to ukes sommerferie og annenhver jule- og påskeferie.

 

Et forslag er å utvide normen til fem dager hver 14. dag slik at det blir fra torsdag til mandag den ene uka, og en kveld i uka den andre uka. I tillegg utvides samvær i sommerferien til tre uker, og vi kan øke antall ferier som deles likt mellom mamma og pappa til også å gjelde vinterferien og høstferien, i tillegg til juleferien og påskeferien.

 

Vennlig hilsen

 

[Anonym bruker]

Hei Anniken.

 

1. Dette er et vanskelig tema. Jeg synes vel egentlig at det er en uting at den ene forelderen tar med seg barna og flytter. Men hva med samværsforelderen og hans/hennes flytteplaner. Vil det være riktig å regulere kun den ene forelderen? Dette vil jo si at samværsforelderen har all makt i situasjonen. Han/hun kan nekte den andre forelderen å flytte på seg, men samtidig vil han/hun stå fritt til å flytte dit de vil. Dette synes jeg er ganske urettferdig. Hvis man skal se på barnas beste så er det vel omtrent like belastende at mor flytter barna fra far, som at far flytter frivillig fra barna. Så min konklusjon er at skal foreldres flytting reguleres, bør dette gjelde for begge partene.

 

2. Nok et vanskelig tema. Nå strides det muligens om dette, men er det ikke sånn at det ikke anbefales barn under tre år å ha delt bosted (50/50). Jeg er dessuten av den oppfatning at skal det være mulig å gjennomføre en 50/50-fordeling så må foreldrene bo i samme skolekrets og ellers ha et tilnærmet plettfritt samarbeid. Jeg liker personlig ikke tanken på delt bosted, mye av grunnen er fordi jeg mener barn har godt av stabilitet og trygge rammer i oppveksten sin.

 

3. Normen for vanlig samvær kan gjerne utvides. Jeg trodde jeg hadde "vanlig samvær" forresten (har jo 10 netter pr 4 uker), men hos oss er helg fredag til mandag.

 

Når det gjelder sommerferie, vinterferie og høstferie så er vel dette også greit å dele. Spesielt synes jeg at samværsforelderen kunne tatt en større del av sommerferien. Skoleferien er jo på 8 uker, og de to ukene hjelper så utrolig lite når man mangler tilsynsordning når man selv må jobbe.

 

Vel, det var det. Lykke til med loven.

[Anonym bruker]

Hei Anniken!

 

Jeg er tidligere aleneforsørger og samboer med to barn. Her kommer mitt svar:

 

1. Som tidligere alenemor er jeg veldig imot dette forslaget. Jeg har selv tatt med mitt barn fra et tidligere forhold og flyttet til en annen landsdel. Barnets far har aldri vært srlig engasjert i barnet. Han har brydd seg lite om barnet fra dag en. Og han hadde ingen motsigelser å komme med ang. flytting. Om faren skulle nektet oss å flytte ville det vært trist. For det hadde tvunget oss til å bli på et sted, og en del av landet vi ikke trivdes. Og det ville være til hindring for meg for å ta en videre utdanning og få et bedre liv. Gutten vår trivdes ikke på skolen. Han ble mobbet. Nå stortrives han på den nye skolen og har fått mange nye venner. Han savner ikke faren stort, men han savner sine besteforeldre. han reiser ved jevne mellomrom og besøker familien, faren viser lite interesse for han da også.

 

Jeg er imot at aleneforsørgere som om de er noen annenrangsborgere, blir satt i et slags fengsel hvor de må velge mellom å bli på et sted de ikke vil være eller gi fra seg omsorgen for barna sine. Det er umenneskelig. Det kan hindre mennesker i å flytte bort, få seg et bedre liv, utdannelse, bedre betalte jobber og i noen tilfeller flytte bort fra vold og trusler.

 

Jeg er derimot for at det bør innføres en tvungen mekling ved flytting forå få orden på samvær og andre ordninger. Og at barna etter modenhet, i større grad skal få si sin mening om de vil flytte eller ikke.

 

Jeg vil anbefale deg å lese Kari Reines kronikk vedrørende flyttenekt for aleneforeldre. Den finner du her:

 

http://www.alenemedbarn.no/hvorsbarnboflytte.htm

 

2. Nei, jeg er imot delt omsorg som hovedregel ved samlivsbrudd. Jeg tror at mange barn har det best med å bo fast hos en forelder, spesielt de minste barna. De større barna (fra 10-13 års alder) bør få bestemme mer selv hvor de ønsker å bo. Jeg tror det blir en mer stresset hverdag for barn som har to hjem 50/50. Domstolen bør prøve å se det individuelle i hver enkelte sak, og de bør ta hensyn til de større barnas ønsker om bosted. Og de bør i utgangspunktet dømme et fast bosted. Mamma og pappa skal selvfølgelig stilles likt der.

Jeg får en følelse av at politkerne med dette forslaget ønsker å minske andelene av enslige forsørgere og derav "utgiftsposten". For foreldre med delt omsorg regnes vel ikke som enslige forsørgere de?

Hvordan er muligheten for at de kan regnes som enslige forsørgere og få anledning til å dele på ytelser for enslige forsørgere?

 

3. Nei, dere bør ikke utvide normen for vanlig samvær. Den er flott som den er idag.

 

Og så må jeg bare få sagt en ting til angående en annen sak som jeg synes er viktig. Når skal fedre få lik opptjeningsrett til foreldrepenger som mor? Jeg er imot tredelingen av permisjonen bare så det er sagt. Men hvis mor og far blir mer likestilt i forhold til opptjening av foreldrepenger, vil sikkert flere fedre ta ut lengere pappaperm.

 

Hyggelig at du ønsker å høre våre synspunkter om denne saken. Du er en flott politiker og jeg er svært fornøyd med å ha deg på denne ministerstolen. Stå på videre

 

 

 

 

[Gjest marie-s]

Hei Anniken, flott tiltak forresten og jeg er sikker på at om du leser noen av innleggene her inne så finner du nok mange ulike svar også, alt det du tar opp her har nok vært diskutert i flere tråder her.

 

Men her er mine synspunk på saken:

1.Joda jeg kan godt forstå at en del pappaer er fortvilet om mor tar med seg barna og flytter langt avsted, men det bør forsatt være en menneskerett og få bo der man sel ønsker. Skulle det bli et forbud mot å flytte burde vel par få beskjed allerde på første svangerskapskontroll om at nå når dere får barn kan ingen av dere flytte om forholdet tar slutt. Nå har jeg ikke noen statistikk til å styrke dette, men er det ikke slik at vi jenter er letter å flytte av gårde med kjæresten enn det han er? Det vil si vi flytter gjerne med til hans hjemstedskommune eller dit han har fått ny og bedre jobb osv., må man da forsette å bo på denne plassen om forholdet tar slutt?

 

Jeg har selv flyttet 70 mil etter at min sønn ble født, men det hadde ikke så veldig stor innvirkning på det samværet som ikke eksisterte fra før av. Og faren til min sønn er også enig i at det var lurt av oss å flytte for jeg ble rett og slett for isolert og ekstermt ensom på det stedet vi bodde. Nå har han til en hver tid en åpen invitasjon om å låne den leiligheten vi bor i om han ønsker å treffe sin sønn, men han er ikke så veldig ivrig for å si det mildt.

 

Hva gjør man i saker hvor det dreier seg om psykisk eller fysisk misshandling? Ville man fått lov til å flytte da? Eller må vedkommende bli dømt først? En slik lov kan jo virkelig sette en hinder i hjulene for de som ønsker å bryte ut av et voldelig forhold.

 

Og som ei over her skrev, et slikt forbud måtte jo ha gjeldt begge veier, det vil si at samværsforeldren kunne heller ikke ha flyttet noe sted.

 

2.Jeg er også mot 50-50 deling av barna, hvertfall som tvang. Dette kan nok fungere dersom foreldrene bor nært hverandre og samarbeider godt, for det ville ikke vært rett at et barn skal måtte bytte vennekrets annen hver uke. Jeg synes også at det er gjort for lite forskning på de psykologiske effektene av en slik deling, jeg kunne virkelig ikke tenke meg å flytte fra en plass til en annen hver uke. Jeg har sagt det i mange sammenhenger før at dersom man skal ha 50-50 så synes jeg at foreldrene burde flyttet ut og inn og banra bodd en fast plass, men etter det jeg har skjønt så vil dette være for stor påkjenning for foreldrene.

 

3.Her har jeg nok ikke så sterke meninger. Hadde faren til min sønn vært oppegående nok med tanke på leggetider, snop og aktiviter så hadde nok det vært helt greit. Men hva med at ting gikk litt andre veien også at dersom den som banet bodde fast med ba om at samværsforeldren skulle ha barnet 2 uker i ferien så måtte man gjøre det ellers så fikk man en bot eller noe? Både jeg og mange andre har problemer med det at faren har sine planer og "glemmer" barnet oppe i det hele, i sommer måtte jeg ta en mnd ferie uten lønn fordi faren ikke kunne ha sønnen, for den var oppbrukt. Selv sliter jeg enda økonomisk p.g.a. dette siden jeg ikke hadde opparbeidet meg rett på feriepenger ennå.

 

Ellers så vil jeg si at jeg tror man skal være forsiktig med å tre altfor mange regler over hodet på folk, men heller oppfordre til samtaler med en 3. person til stede, f.eks. hvert eller annenhvert år bare for å høre om hvordan samværet gikk.

[2 tette - med flette]

Hei Anniken.

 

Jeg har egentlig kun kommentarer til punkt nr 3.

 

3. Jeg synes det hørtes ut som et godt forlsag at far kan ha 5 dager hver 14. dag. Jeg som har vokst opp med skilte foreldre allerede fra jeg var 3 år har vært mye fram og tilbake og har ikke helt klart å få det samme forholdet til min far som til min mor, mest pga det blir så fryktelig liten tid med annenhver helg, og den ene dagen i uka er nesten bare tull. Blir hentet etter jobb sånn i 4 - 5 tiden og skal hjem og spise leke bittelitt sove og på skole/barnehage igjen. Blir ikke noe kvalitetstid med far. Men jeg synes ikke det bør være 50/50 fordi det er jo barna som må stå i fokus her, ikke foreldrene. For foreldrene er det sikkert en flott løsning, men en veldig "løs" løsning for barna. Det er kjempe viktig å ha et fast sted å bo hvor du føler at dette virkelig er hjemmet ditt, og det er her du har alle tingene dine - samlet. Tror nok det er litt viktigere enn at faren skal føle barna ikke bor hos han nok. Da kan man jo heller oppfordre til å bidra på "etterskoletid aktiviteter" ol som ikke er innenfor fars samværsrett, heller gjøre det pålagt at far kan bidra på feks fotballen ?

Det er mine tanker som jeg tenkte mye da jeg var barn hvertfall, og min mor ville ikke at faren min skulle komme og kjøre meg og være med på fotballen, jeg fikk heller ta sykkelen for det bestemte mamma.

[ana baroma]

Først av alt, det er flott at du ber om våre meninger:)

Etter tre år som stemor har jeg gjort meg noen erfaringer, og det verste er kanskje den umyndiggjøringen av far som finner sted i dag. Da de skilte lag hadde hun lenge planlagt dette, funnet løsninger, og han som var i sjokk og sorg - bare skrev under. Lite visste han at dersom noe skulle endres, så måtte han i verste fall gå til retten med saken. Og det er kanskje ikke et egnet sted å behandle slike saker? Han må spørre pent om lov dersom han vil ta barnet med på ferietur, informasjonen fra skole må han hente inn selv osv. Og tro det eller ei, vi har faktisk et godt samarbeid med mor alt i alt! Mine meninger baserer seg forøvrig på at man har et normalt samarbeid, det er ikke vold eller rusmisbruk inne i bildet, da bør andre regler gjelde.

 

1. Flytting.

Jeg mener vel at man ikke skal ha flytteforbud, men at man skal ha en tvungen mekling dersom en av foreldrene vil flytte. Dette må gjelde begge parter. Vi opplevde at mor fortalte at hun ville flytte 200 mil lenger nord (hun gikk heldigvis vekk fra de planene etterhvert) - det kunne heller vært Danmark, da hadde far jo hatt en reell mulighet til samvær. Det er en menneskerett å bestemme selv hvor man vil bo, men det er ingen menneskerett å skulle ta med barnet når man flytter. Barnet kan nok i mange tilfeller ha det like godt hos samværsforelderen dersom den med hovedomsorgen ønsker å ta over dette ansvaret.

 

2. Jeg synes ikke det skal være noen norm på hva "vanlig samvær" skal inneholde. Denne formuleringen har ødelagt for veldig mange samværsforeldre. Vi opplevde en gutt som var stressa rundt denne ene dagen - og forsåvidt denne korte helgen alt skulle gjøres. Da skulle vi på hytta som han er så glad i, treffe besteforeldre, tanter, onkler, vennene han har her vi bor osv. Han ble spist opp av andre mennesker, og det ble stress rundt dette med å være sammen med pappa. Han følte at det ble oppstykket, og den ene dagen i uka ble ingen god opplevelse for noen av oss. Han var liksom bare innom og overnattet. Vi fikk etter mye kamp endret samværet til å bli fra onsdag til mandag annenhver uke. Flere dager i strekk, og mer tid sammen med søsken og familie her. En slik fillesak holdt på å ende i retten, og det burde faktisk være helt unødvendig!

Jeg tror at delt omsorg av og til kan være det beste for unger over 2-3 år. Dette med å roe seg ned et sted er viktig. Det forutsetter at man bor i umiddelbar nærhet selvfølgelig. Barn med to hjem har jo nettopp dette - TO hjem. Og da er vel strengt tatt begge hjemmene viktig? Min stesønn har adresse hos mamman, men han har rom her med leker, klær, playstation osv. Han har pappan, meg og søster og katt her - han har en familie her også, men det føles ikke alltid som om alle synes det er like mye verdt.

 

3. har jo svart en del under to, men kan ta med at like ferier bør man kunne ha uansett. Og annenhver vinter- høstferie er jo naturlig, eller?

 

Det som også er viktig er at familievernkontorene får økte ressurser, evt at man i tillegg finner andre egnede instanser som kan hjelpe til med mekling og råd i konfliktsituasjoner. Jeg skulle også ønske at foreldre fikk hjelp til å komme over sorg og sjokk uten å måtte ta det ut på sin expartner. Det finnes mange bitre mennesker som gjør hva de kan for å ødelegge for den andre forelderen, og dermed ødelegger de for barna sine. Det må ikke bli premiert at samvær saboteres slik det gjør i dag, og man skal være forsiktig med å velge side. Både min mann og hans ex har ringt NAV og fått vidt forskjellige svar tilbake.

 

Jeg kunne sagt mye mer om dette, men det får heller være til en annen gang.

 

[Gjest]

1. Jeg synes det bør være regler for flytting innenlands. Men man må ha en viss mulighet for å flytte på seg, slik at det bør være tillatt å flytte innenfor samme fylke f.eks. Reglene om flytting bør gjelde begge foreldrene, ikke bare den barnet bor fast hos. Men samtidig bør det vel finnes en sikkerhetsventil, slik at det er mulig å flytte dersom man har en god grunn?

 

2. Vi praktiserer 50/50 etter samlivsbrudd. Jeg tror helt klart dette er det beste for barnet hvis man bor forholdsvis nært hverandre, og foreldrene samarbeider godt. Hvis en sak er så betent at den må avgjøres i retten ligger det kanskje ikke så godt an til kjempesamarbeid, så i barnefordelingssaker mener jeg retten bør dømme fast bosted, og heller omfattende samvær for den annen part.

 

3. Ja, det bør utvides til i allefall to ganger i uka. Ikke noe som tilsier at vi mammaer har rett på å se barna våre mer enn pappaene har, så det bør legges opp til en mest mulig lik fordeling (med forbehold for de som ammer m.v.)

 

 

[Anonym bruker]

Hei supert at du ønsker å høre fra oss:)

Jeg vil gjerne kommentere bare punkt nummer to da jeg selv er igjennom akkurat dette nå.

 

2. Mange barn takkler sikkert en slik tilværelse hvor det er en 50/50 løsning.

 

Selv har jeg vært aleneforsørger og minste sønnen min er nå 5 år.

Jeg og min eks mann hadde en prøveperiode nå på 3mnd på 50/50. Jeg syntes det fungerte veldig dårlig for sønnen min. Han har blitt mye mer vrang og egen. Han slår og sparker mye mer og han har et mye mer styggere språk en han hadde før. Det roer seg noen dager etter at han kommer fra far og er han veldig snill og god.

Han er nok ganske sensitiv for forandringer i livet og trenger nok mye stabilitet. Jeg valgte å gå tilbake til den gammle avtalen vi hadde før da jeg så så store attferdsforandringer.

Den gamle avtalen var fra onsdag til søndag annenhver uke.

 

Min eks ville ikke gå med på det så nå blir det advokatkjør og antagligvis retten.

Barn er forskjellige slik vi voksne er også. Derfor er det viktig at vi tenker på hva som er best for barnet. Jeg tror det er mange barn som trenger trygghet og stabilitet.

[klorin]

Hei!

Jeg synes at det er på plass med en regel som omhandler flytting. Hvorfor skal mammaene bare ta med barnet å flytte langt unna.

 

Barnebidrag. Dagens regel føles veldig urimelig. I vårt tilfelle betaler mannen min for hele gilde fordi mammaen til hans barn ikke gidder å jobbe, men leve på sosialen. Med dagens regel blir det da til at pappaen må betale mye mer. Det skal betales for hva det koster å ha en feks 13 åring, men hvis mammaen da ikke jobber og lever på sosialen så må pappaen som har noe samsvær med barnet betale mer. Dette er ingen rettferdig regel.

[Snart mor til 2 gutter]

1.

Svar: Tror ikke vi skal ha fokus på hvem somhar samværsrett her, men på at barnet ikke skal trenge å flytte fra sine kjente omgivelser: Dvs. Kan ikke nekte noen å flytte, men barnet skal bli igjen hos den som fortsetter å bo, og kan fortsette i samme barnehage/skole, og ha de samme vennene osv. Ergo: barnet i fokus - ikke mor eller far.

 

2.

Svar: Normen bør være at barnet er like mye hos begge foreldrene. Om man velger annahver uke, eller 14 dager er ikke så viktig - om ikke barnet selv uttrykker noe om hvordan han/hun ønsker det. Ut fra egen erfaring ser jeg at når barna blir litt eldre foretrekker de ofte 14 dager dersom de får velge - det blir ikke så mye flytting da. Dersom foreldre i en slik situasjon har mulighet til å bo nærme hverandre slik at barnet - avh. av alder - kan oppsøke den andre forelderen ved ønske/behov er det det beste.

 

3.

Svar: Ja dersom det er slik at den ene forelderen har hovedansvaret, bør samværet DEFINITIVT utvides - å få treffe forelderen bare annahver helg og en dag i uka virker VELDIG lite.

 

Som mor blir jeg indignert og sint på fars vegne i forhold til hans manglende rettigheter - det være seg til fødselspenger/permisjon og fordeling av barn i samband med skilsmisse. Selv vet jeg hvor viktig far er for min(e) barn, og jeg håper og tror av vi dersom vi engang kommer i den situasjon at vi velger å gå ifra hverandre, er istand til å samarbeide, slik at barna får mulighet til å utvikle trygge og nære relasjoner til oss begge. Barna har behov for oss begge.

[Banshee]

Takk for at du vil lytte til oss som føler dette på kroppen hver dag!

 

1. Jeg må si at hvis det skal vedtas en lov for at vi som barna har fast bosted hos ikke skal få flytte fritt så er denne likestillingen mellom mor og far angående samvær rimelig skjev.

Ifølge loven kan samværsforelder flytte hvor hen de vil uten noen form for restriksjoner både når det gjelder inn - og utland.

Er det da virkelig i deres mening at bostedsforeldre ikke skal kunne få gjøre det samme?

Som regel er det mødre som har daglig omsorg over barnet/barna og de må da få samme muligheter som far.

 

- Jeg ble alene med min datter når hun var 17 dager gammel. 1. Juledag hev faren oss ut fra vår felles leilighet. Hadde det ikke vært for at vi bodde i min hjemby med mine foreldre 20min unna hadde jeg stått på gaten som nybakt mor med et lite spedbarn.

Etter han hev oss ut flyttet han tilbake til Trøndelag hvor han er ifra, selv om hans datter bodde her i byen og en sønn fra et tidligere forhold bodde et par timer unna byen her igjen.

Han valgte dermed å flytte vekk fra begge ungene sine og muligheten sin til å kunne ha mer med barna å gjøre enn slik det er nå pga avstand.

 

Hvor rettferdig blir det da at jeg ikke skal få flytte på meg?

Det er ikke slik at hver eneste by har høgskoler og universiteter med alle de yrker du kunne tenke deg å studere. Får jeg ikke flytte får jeg ikke velge selv hvilken utdannelse jeg vil ta, da skal altså staten ha siste ordet. Får jeg eller min nye samboer tilbud om jobb et annet sted så skal vi ikke få muligheten til å forflytte oss dit det kanskje er økonomisk og sosialt best for oss og vår familieenhet med mitt særkullsbarn og våre fremtidige barn.

 

Jeg kan forstå at enkelte fedre er i en del fortvilede situasjoner der mor misbruker sin rett til å flytte, men hvor får en det fra at forsmådde fedre rundt i landet ikke vil gjøre det samme, og enkelte bare for å skape utrivelighet?

Da får dere heller innføre tvungen mekling rundt flytting der foreldre forplikter seg til å arbeide ut en alternativ samværsavtale som skal tre inn når den ene parten flytter.

 

Jeg blir meget skuffet og lei meg om dere vedtar denne loven, da er det dere som gir min tidligere samboer lovfestet rett til å ødelegge for min fremtid, mens han selv skal kunne bo, arbeide og studere hvor han enn måtte ønske.

 

 

2. Jeg mener at retten bør dømme hvem som skal ha barnet fast når det er uenigheter mellom mor og far. Det er for mange saker hvor 50/50 ikke er noe alternativ.

 

F.eks. det at en far som flytter 50 mil unna mor og nyfødt barn kan da ikke få 50/50 ved et samvlivsbrudd.

 

Jeg er meget skeptisk til det at barn uansett alder skal måtte dra over lange avstander og "bo i koffert" to uker i slengen.

 

Hva skal en gjøre med bhg og skole da? Skal barnet gå i to bhger og to skoler?

 

Jeg mener at 50/50 skal være noe som foreldre skal kunne få komme frem til selv. Det er tross alt forutsetninger som boavstand mellom foreldre og foreldresamarbeid som må ligge til grunn i en slik avgjørelse også.

 

 

 

3. Vanlig samvær i forhold til ukene syns jeg var et godt forslag, da får barna mer ro i samværet uten å bli brutt opp fort, eneste jeg mener der er at det kan være problematisk for de aller minste barna som ikke bør være for mye borte fra sin faste omsorgsperson.

 

Feriene syns jeg kan være som de er, det er noe som går an å komme til enighet om som regel hos de enkelte, pluss at jeg ikke er noe for at det skal bli så fast at barna kanskje får problemer med at de ikke får vært med på fotballeir om sommeren osv for at en av foreldrene med loven i hånd skal dra ungen til seg for den uken skal barnet på ferie hos mor/far.

 

 

Det ble litt rotete dette tror jeg, nå skal jeg straks sende mitt barn på samvær med hennes far.

 

Håper dere lytter til oss, gi alenemødre en stemme. Det er ikke mange som sloss for oss!

 

 

[Anonym bruker]

Heisann!

 

Flott tiltak at du spør her inne, men jeg synes det er vanskelig at det skal være en lov som gjelder for "alle".

 

Det finnes faktisk enslige forsørgere som ikke har bodd sammen med barnefar/mor og jeg kan ikke se at det da skal lages en lov om 50/50 fordeling som også skal omfattes disse.

 

At det ved skilsmisse/samboerskap som ryker skal diskuteres en 50/50 fordeling er jeg enig i, så sant alt ligger til rette for dette. Da tenker jeg på at foreldrene bor såpass nærme hverandre at de slipper å bytte skole/barnehage og har ett veldig godt samarbeid.

 

Men at loven, hvis den blir vedtatt også skal gjelde de som aldri har bodd sammen, og hvor kanskje barnefar- eller mor ikke har hatt samvær på lenge, kanskje år for så å komme med "loven" i hånda og kreve en slik fordeling, for å, i mange tilfeller slippe å betale så mye i barnebidrag (ja det finnes de som gjør det). Det kan jeg ikke skjønne er til barnets beste.

Og hvor godt egnet er rettsapparatet i Norge til å foreta en slik fordeling?

Klarer de å "luke" ut personer som "ikke" er egnet? Vi har jo sett nok av tragiske utfall på omsorgstvister i det siste.

 

Nå ble dette kanskje veldig "svartmaling" fra min side, men jeg kan ikke se at disse tingene har vært oppe og diskutert.

Og jeg er absolutt for at barnet skal ha kontakt med begge foreldre, men på barnets premisser og til barnet beste!

 

[Anonym bruker]

Hei Anniken.

 

1.Det bør nok være likt for begge parter på dette punktet ja, men de kan ha en grense som er innen fylkeskomunen som de bor i. Det er ikke rett at den som har hovedomsorgen ikke får bestemme selv hvor man vil flytte, mens den som ikke har det kan flytte hvor som helst. Det er nok av dette med at barna blir brakt med fly eller tog og deretter blir ikke hentet av den andre av foreldrene.

 

2.Her bør det være et fast bosted. Ingen barn har godt av å være kasteballer. De liker ikke at de må dra slik fram og tilbake eller, det blir for urolig til dem.

 

3.Dette er jo avhengig om hvem som egentlig tar seg av barna.Det er bedre at samværet blir delt i 2 pr mnd, istede for en dag i uka og annenhver helg. Feriene kan gjerne bli delt likt.

 

Jeg ble enslig mor med 2 barn på 9 og 12 år for 2 1/2 år siden. De likte ikke dette med en dag i uken, så vi tok fra torsdag til søndag annenhver uke og fra torsdag til fredag de andre ukene. Barna syntes det ble for mye med klær fram og tilbake, likedan med klær til idrettene de driver med på fritiden.

En ting jeg synes er forferdelig urettferdig ved slike ting, er at det ikke blir tatt hensyn til hvem som har tatt seg av barna før brudde egentlig. For i min situasjon så var faren der bare når det passet ham selv, og det var ikke ofte. Det var jeg som var med barna på skolen, helsestasjonen, foreldremøter, kontaktmøter, bursdager, idrett, legen, ja saktens alt barna skulle ha med seg en av foreldrene på. Han brydde seg slett ikke, men når jeg fikk en ny kjæreste da skulle han ha barna halve tiden. En av grunnene til at jeg flyttet var jo for at jeg var jo som en alenemor allerede. Dette er en ting som det bør blir sett på når noen går ifra hverandre. Han skulle jo ha barna bare for å straffe meg , men på meglingen sa han jo selvfølgelig det megleren ville høre. Dette er veldig urettferdig:-( Når han har barna så er det ikke han som tar ansvar for dem eller, så det bør takes hensyn til sånne ting.

[Anonym bruker]

Hei Anniken!

 

Dette svaret blir litt på utsiden av hva du spør om men, jeg synes det er viktig å få fram flere synspunkter/ saker, da vi er mange i min situasjon.

 

 

I min sak hvor far er voldelig ( både psykisk og fysisk) og det er mye alkohol inne i bildet, føles det urettferdig å bli behandlet etter samme lov/ regelverk som andre i andre situasjoner.

 

Jeg har vært i retten for å kjempe for datteren min. Saken endte med at jeg satt med bevisbyrden. Jeg ble trodd av dommeren men far fikk likevel "normal" samværsrett. Noe som er svært belastende både for meg og min datter. Hun trives ikke hos pappa og vil helst ikke være der.

 

Hvorfor skal far for enhver pris få fullt samvær? Hva skjer med hensynet til barnet? Burde ikke det komme først?

 

Hilsen fortvilet mor.

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg syns dette er veldig vanskelige spørsmål. Dagens samfunn er så ekstremt andeledes enn da jeg vokste opp og det tror jeg på mange måter er veldig bra. Det jeg har en veldig klar mening om er at det er barna vi her må ta hensyn til og ikke foreldrene. De fleste barnfordelingssakene løses jo som du sier utenfor rettsapparatet, men det er i de sakene foreldrene ikke kan bli enige vi må ha ett lovverk som beskytter barnas interesser.....og dette lovverket må fungere. Barn bør ikke rives opp fra sin vante tilværelse, mer enn det som behøves etter ett samlivsbrudd. Jeg prøver å lære mitt/mine barn at alt man gjør her i livet etterfølges av gode eller dårlige konskvenser. Vi bør la våre handlinger i forhold til disse barna dreie seg om de gode konskvensene ikke de dårlige. Det jeg prøver å si er at vi må sette barna først uansett hvilke konsekvenser dette har for foreldrene. Er mor en beviselig dårlig mor, ja så la far ta med seg barna og flytte dit han vil innenlands og motsatt. Men hvis begge parter har like gode forutsettninger så la barna komme først. Ikke riv dem opp fra trygge omgivelser med familie og venner.

Jeg har ikke komentarer til alle punktene dine men jeg kunne nok ha skrevet mange sider om akkurat disse spm. Jeg er veldig glad for at lovverket endelig endres. Jeg har selv vært vitne i 2 vanskelige barnefordelingssaker der utfallet i begge sakene ikke gikk til barnets fordel. I en av sakene var saksgangen og dommerens rettsavgjørelse så skandaløs at hadde ikke ankesaken gått barnets vei ville det ha vært en skandale.

Dette dreier seg om de viktigste vi har i samfunnet nemlig barna, og her må ingenting overlates til tilfeldighetene. Jeg ønsker dere lykke til med jobben.

[Anonym bruker]

Hei Anniken,

 

Så flott at man får mulighetene til å si sin mening her!

 

Jeg er psykolog og med min kunnskap om barn vil jeg si at når det gjelder punkt 2, så mener jeg en ordning der delt samvær er normen er direkte forkastelig. Jeg tenker at et slikt liv på konstant flyttefot rett og slett kan være skadelig for et barn. Dersom foreldrene er enige om at dette er det beste for barnet, og barnet ikke må gå på ulike skoler annenhver uke (noe som burde være ulovlig), kan det fungere med en slik løsning. Men delt bosted bør absolutt ikke være en norm. (Reidar Hjermann har vel kommet med noen fornuftige uttalelser rundt dette).

 

Punkt 1 er jeg usikker på, men jeg heller nok mot at et flytteforbud kan være vanskelig. Når det gjelder punkt 3 synes jeg godt normen for vanlig samvær kan utvides,spesielt når det gjelder ferier.

 

Mvh meg som virkelig håper at barn ikke for alltid må være på flyttefot.

[Anonym bruker]

Hei! du vil nok få mange meninger her etter hvert,så her kommer enda en

 

1.Det kan umulig bli nedskrevet regler som nekter mor eller far å flytte. Ved gi den andre foreldren den makten vil mange ende opp med å ødelegge livene til den andre parten. Man kan derimot innføre samtaler med en tredjepart om den ene foreldren ønsker å flytte. Dette for å forsikre at begge parter blir hørte og får sagt sitt. (tenker da mest på samværsparten som kanskje har problem med å få fram sine synspunkter).

Nå er det en gang slik at i mange tilfeller flytter mor med til fars hjemsted. Hvis man da ikke skal kunne flytte derifra ved et brudd, ikke kunne flytte "hjem" igjen for å være nær egen familie og venner...

Man skal ikke være fengsler på en slik måte her i Norge..Det går rett og slett ikke an.

 

2. 50/50 er nok kjempeflott for dem som det fungerer hos!La det ikke være noen som helst slags tvil om det.. Men for at det skal fungere må foreldrene samarbeide ordentlig samt at man er avhengig av at man mer eller mindre bor i samme skoekrets. Hos foreldre hvor man har alt dette tilstede vil normale oppegående mennesker klare å bli enige om 50/50 om det vil kunne være naturlig og til barnets beste. Så hvorfor prøve å reparere noe som ikke er ødelagt?

 

3.Samvær er et ømfintelig tema da det er så mange forskjellige hverdager der ute. Det som er sikkert er at ingen barn har det godt av å være med en mor eller far som ikke ønsker å ha barnet der.

å utvide sommerferiens samvær til tre uker høres kjempebra ut. på samme måte så burde også vinterferien og høstferien inkluderes.

 

Men dette samværet burde også være noe de kan kjøpe seg fri fra..Ja,det høres kanskje ille ut,men det er jo igrunn det enkelte gjør i hverdagen. betaler barnebidrag og kjøper seg fra fra å ta vare på barnet sitt.

I arbeidslivet har man ikke alltid mulighet for å ta seg høst- og vinterferie f.eks.. Dette kan da innebære at foreldren må ta seg fri uten lønn for å kunne ta vare på barnet, noe som selvfølgelig vil være en økonomisk belastning.

Kanskje vil en økonomisk "baksmell" ved samværsbrudd hjelpe på for å få noen fedre til å stille mer opp for barna?

 

Meeen...Samvær er og må alltid være frivillig...og diskutabelt...som sagt...vi lever alle forskjellige liv...

det må være åpenrom for at samvær er et ikke aktuelt spørsmål...Ikke alle som burde ha kontakt med barna sine for både barnas og mors del. Da skal vi ikke lage regelverk som gjør det værre for oss å holde far unna...

Selv lever jeg i en hverdag hvor "donoren" til eldste barnet mitt ikke er en del av livene våre. Han har ikke sett barnet på over 4 år nå,og har aldri brydd seg om barnet. Derimot ringer han jevnlig for å true med å komme å ta barnet. True med at nå skal han komme å kreve sin samværsrett. Jeg må bare ikke glemme av at han når som helst kan komme å hente barnet..

Han har aldri slått meg, er ikke rusmisbruker..ingen ting på papiret som tilsier at jeg kan nekte han samvær. men jeg vet at om han en dag krever samvær og om han en dag får ha barnet uten tilsyn..

den dagen ser jeg aldri barnet mitt igjen.......

 

det jeg prøver å si er at man må ikke lage lover og regler som er absolutte. Det må alltid være et spillerom......alltid.........

[Anonym bruker]

hei Anniken, og takk for muligheten til å komme med innspill! jeg har en sønn på 6 fra tidl. forhold og idag gift på ny og to barn til. vi er en lykkelig familie med harmoni og høy takhøyde. en dag i uka, samt annenhver helg drar sønnen min til sin pappa. han gleder seg aldri men synes det er greit det.

 

1. å få barn er et privelegie, ingen rettighet. foreldre må tenke på barnas beste og legge sitt eget ego til side. mange mødre fortviler også over at faren med samværsrett velger å flytte til en annen del av landet, hvorpå barnet må pendle i ferier og evt. helger. er det riktig? mange velger å flytte hjem til hjemstedet, hvor de har et større nettverk av familie og venner enn på stedet hvor samlivsbruddet skjedde. hvis det blir til barnas beste, så synes jeg det blir feil at lovverket skal nekte hovedforsørger å flytte barna fra samværsperson.

 

2. dagens ordning synes jeg er fin. det må være opp til foreldre å avtale samværstid, med dagens norm som et minimum. min erfaring er at 50/50 er en dårlig løsning hvor mye ansvar blir lagt på barnet. hos mor gjelder de reglene, de vennene, de fritidsinteressene, hos far andre. barnet blir da tvunget til å omstille seg fra uke til uke, hvor resultatet blir urolige barn. en slik ordning tvinger også foreldre til å bo i samme skolekrets. det viktigste bør være at barna har det best mulig. det er ikke deres feil at foreldrene ikke klarte å leve sammen, så hvorfor skal de rammes ved å bli en kasteball mellom to hjem?

 

3. det er kun skolebarn som har disse feriene. barnehagebarn ikke. foreldre har tre uker i sommerferien, og to uker de kan ta ut som de ønsker. vinter og høstferie er de fleste skolebarn i sfo, og de fleste foreldre jobber. jeg synes det er viktig å dele de såkalte "helligdagsferiene" likt og la de andre være som en del av barnets hverdag.

 

hvorfor dagens lovverk skal endres forstår jeg ikke. vi har ikke et plettfritt samarbeid, men sønnen vår har det bra med det som er. skal noe endres, så synes jeg barna skal kunne høres mer i meklinger, de må selv få komme med sine tanker og ønsker i samværstvist. hvor har de det best, hvor er de lykkelige? ikke tving dem til å bli kasteballer. la de få ha en trygg base i en tid av livet hvor trygghet og rutine er så grunnleggende.

 

viktig er det også å tenke på at nåtidens familier med mine-dine-våre barn krever mer logistikkarbeid enn med bare "våre barn". det tvinger foreldre til å finne løsninger som passer familien. totalt sett synes jeg dagens regelverk er bra og bør ikke endres annet enn at barn bør høres mer i meklingstvister.

[Anonym bruker]

Hei

 

først og fremst så er min mening at spørmsålene du stiller er avhengig av barnets alder/modenhet. Men jeg antar at barnet vil få en uttalelsesrett når det er modent nok som barn har etter loven i dag for det er jo tross alt barnets beste vi skal ivaret ved lovendring også.

 

Når det gjelder spm 1.

Det må ikke bli slik at den som ikke har hovedomsorgen for barnet kan flytte mens omsorgspersonen og barnet blir tvunget til å bli boende.

 

ved en slik bestemmelse at barnet skal få ha begge sine foreldre boende i nærheten ved en skilsmisse, så vil jeg tro at mor eller far tar med seg barnet og flytter forut for et endelig brudd?? hvordan forhindre dette?

 

jeg synes imidlertid at tanken er god for man ønsker at barnet skal få begge sine foreldre i nærheten under sin oppvekst.

 

men jeg tror at man må sette en grense for hvor langt omsorgspersonen og barnet kan flytte feks kan jeg ikke se at det er noe problem at man bor i to ulike byer såfremt avstanden ikke er så stor at det hindrer barnet i å få utøve samvær med sin andre forelder annenhver helg.

 

feks en regel om at lengste avstand ikke må være mer enn 2 timer en vei med bil (max 25 mil) eller noe slikt.

 

når det gjelder spm 2

 

jeg mener absolutt at man bør unngå delt bosted om foreldrene er så uenig at saken må for domstol. Delt bosted krever så mye samarbeid mellom foreldrene for at barnet skal få det best mulig at jeg ikke tror at dette blir bra for barnet.

 

Domstolen bør gi en av foreldrene hovedomsorgen, mens den andre får fastsatt samværsordning. Jeg mener barn som er 10 år bør få uttale seg om hvem det vil bo til fast. Når barnet er 13-14 år bør barnet få endre bosted om det ønsker dette evt bo 50% 50% for da er barnet så gammelt at vi bedre kan stole på at det tar avgjørelser som er riktig for seg selv.

 

spm 3

 

jeg mener helt klart at barnet bør få være sammen med begge sine foreldre så mye som det trenger for å få gode relasjoner og tilknyttning til begge sine familier.

 

derfor er jeg for å utvide samværet slik du skriver samt at ferier bør deles likt mellom foreldrene slik at barnet får være mest mulig sammen med både mor og far, og evt stesøsken og halvsøsken og annen familie.

 

lykke til med lovendringen :-)

 

håper dere også ser på lovverket for bidragsregler for barn som går på videregående skole og som er borteboer. Dette regelverket er fryktelig urettferdig for den av foreldrene barnet ikke har sin postadresse til. Denne må næmelig betale bidrag alene for barnet, mens den barnet har postadresse til i hovedsak sparer utgifter ved at barnet er borteboer...

barnet får da borteboerstipend + bidrag, men bidraget burde da deles mellom mor og far ( i helgene er jo barnet annenhver til far og mor så dette er urettferdig regelverk)

 

[Anonym bruker]

1. Jeg flyttet til mannens hjemsted og hans familie, 5 timer bort fra mitt hjemsted og min familie. Nå har vi det bra sammen, men bare tanken på at jeg ikke kunne flytte hjem igjen til mitt nettverk uten å etterlate barna hvis det verste skulle skje, er helt uutholdelig. Hele mitt liv her dreier seg rundt vår lille familie og min manns familie, og jeg har svært lite nettverk utover dette. Hvis det kom til brudd, ville jeg ikke lenger vært velkommen i dette nettverket. Å bli frosset ut i en liten bygd, stengt ute fra sine barns liv, må være den verste skjebne en forelder kan få. Jeg kan heller ikke se hvordan dette på noe vis ville gavne barna, selv om de hadde alt det kjente, da de selvfølgelig ville skjønt at mor ikke lenger var velkommen siden hun aldri fikk være med. Dette er uforståelig og vondt for barn. Jeg vet med meg selv, at all den tid jeg og barna har et godt og nært forhold til min egen familie, pga feriebesøk o.l, så må det være mulighet til å flytte hjem til mitt og mine hvis alt går galt. En mor som lider ved å være utestengt sosialt, er ikke en god oppdrager for sine barn. Familier som barna kjenner og elsker er det begge steder.

 

Men det burde absolutt vært tvungen megling ved flytting, for å komme fram til gode samværsordninger.

 

Jeg må også si at jeg har inntrykk av at det er flere kvinner enn menn som flytter vekk fra eget nettverk og til sin partners, og at en slik lov dermed ville bli en kjønnet lov, som i all hovedsak ville slå negativt ut mot kvinner og deres muligheter i livet, bl.a. m.t.p. høyere utdanning som noen skriver over her. Dette med at loven ville gått ut over hovedsaklig kvinner måtte i så fall utredes nøye, og hvis det viser seg tilfellet, så må man tenke seg godt om før man vedtar en lov som rammer så skjevt ett kjønn.

 

Burde også gjelde for samværsforelder, i tilfelle.

[Anonym bruker]

 

1. Det bør helt klart være samme regel for flytting innenlands. Men det forutsetter at far faktisk har samvær med barna. Vil mor flytte langt vekk bør det være automatikk i at ungene da heller flytter til far.

 

2. Jeg hadde ikke orket å bo en uke her og en uke der. Med tanke på barna bør ikke regelen være 50/50. Vi må ikke gjøre barna til nomader.

En hel uke borte fra mor eller far er veldig lenge både for foreldre og barn - men spesielt for barna.

 

3. Normen for vanlig samvær kunne med fordel vært utvidet.

Den uken det ikke er "pappa"-helg går det en hel uke mellom hver gang far ser ungene. Det er LENGE! Jeg synes hyppigheten av samværet er vel så viktig som lengden. Men det bør ikke legges opp til at "normen" skal være samvær de og de dagene. Mange vil kanskje ha 5 dager pr 14. dag uten at det nødvendigvis passer så veldig bra med torsdag - mandag. Stebarna våre vil f.eks. hjem om søndagen for å "samle" seg til skoleuken.

 

Synes også reglene for henting og bringing bør endres. Her er det grobunn for mye konflikt slik reglene er i dag. Mor skal aldri kjøre. Men hun kan gjerne diktere når far skal levere ungene. Er dette rettferdig? Mor gidder ikke å dele på transport utgiftene slik hun skal. Far kan ikke trekke dette fra på barnebidraget, men må gå til namsmannen om han skal ha noe håp om å få penger fra mor. Tungrodd system som skaper unødige konflikter som barna også blir involvert i.

[Anonym bruker]

Hei!

Så kløktig av deg at du bruker dette forumet (også) til å innhente informasjon, her er det jo mange ivrige brukere:)

 

Jeg er ikke i en samlivsbrudd-situasjon, men i og med at mannen og jeg er fra ulike steder i landet ville det jo ikke være urimelig å tenke at dersom det hadde skjedd et samlivsbrudd kunne flytting nærmere besteforeldre og annen slekt være aktuelt.

 

For meg virker det urimelig å forby kvinner (som det som oftest er snakk om) å flytte. Kanskje de flytter for å komme nærmere familie som kan være til uvvurderlig støtte og hjelp for dem og barnet - eller kanskje de må flytte av økonomiske årsaker. Samtidig kan jeg forstå hvor ufattelig tungt det må være for alle de fedrene som gjerne skulle sett barnet sitt oftere og står maktesløse tilbake.

 

Men gikk det for eksempel an å tillegge mor en stor del av reiseutgiftene for samvær med far dersom de flytter så og så langt unna? Jeg vet altså ikke hvordan dette er i dag, men kan da tenke meg at noen ville tenke seg mer grundig om før de eventuelt flytter langt unna far.

 

Når det gjelder spørsmål nr. 2: hjemme hos oss er vi svært likestilt. Pappa tok ut 4 mnds fødselspermisjon, vi jobber begge to og deler på alle byrder og gleder i vårt samliv.

Likevel - jeg er faktisk skeptisk til en norm på 50-50. Mitt inntrykk av det jeg har lest og hørt er at dette ikke nødvendigvis er til barnas beste, og det mener jeg bør telle sterkest inn. Jeg merker at "mamma-hjertet mitt" får litt vondt av alle disse barna, som - små som store, hele tiden skal pakke sekken og bli pendler mellom to forskjellige hjem.

Ikke dermed sagt at mange barn synes det er helt ålreit, og ABSOLUTT ikke dermed sagt at mors hjem alltid skal være hovedbostedet, men som en norm? Jeg ser intensjonen bak, men jeg ville ikke hatt hjerte til å bestemme dette på vegne av alle barn. Jeg bare setter meg selv inn i den situasjonen det skulle være å bo to steder - jeg tror jeg hadde blitt litt stressa, så surrehode som jeg kan være:).

 

Dette var bare noen innspill fra en som selvsagt håper hun aldri vil komme i denne situasjonen.

 

 

 

[Anonym bruker]

Hvis flytting skal reguleres, må det gjelde begge parter. Det er ikke rettferdig at et flytteforbud skal gjelde for foreldre som aldri har bodd sammen, så der bør være et unntak for dette.

 

50/50 er _ikke_ en god ide så sant ikke barnet er i skolealder og foreldrene bor i gangavstand til hverandre så barnet kan ha sin daglige omgangskrets rundt seg hele tiden, uavhengig av hvilket hjem barnet er i den uken. Etter min mening bør barnet ha ett hjem, og et samværshjem.

 

Ordinært samvær bør være kontinuerlig, ikke den ene oppstykkede dagen i uka, bort med den! Heller torsdag til mandag (fredag til tirsdag) i den uken som har samværshelg.

 

En annen ting som jeg ser på som en viktig sak, som sjeldent/aldri er fremme i mediene er i de tilfellene hvor far ikke har vist noe engasjement for barnet, ikke bidatt noe økonomisk, foreksempel i de tilfellene hvor mor velger å få barnet mot fars vilje ved at han ønsker abort, så bør mor få muligheten til å få alt ansvar for barnet alene, og far fritas for sine økonomiske forpliktelser slik det er i dag. Slik at ikke den biologiske far kan plutselig ombestemme seg og komme og kreve foreldreansvar og samvær når barnet er blitt noen år gammelt. Slik kan mors nye evt. nye partner som fungerer som far i det daglige uten problemer adoptere barnet, og den som har fraskrevet seg retten til det i utgangspunktet vil ikke bli krevd for bidrag eller arv.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Det er flott at det blir en endring i loven.

 

Jeg bor sammen med en samværspappa. Han har stevnet moren til sine barn for å få mer samvær, og det har vært 2 rettsmøter med advokater og rettssakkyndig. Retten anbefaler moren at barna får mer samvær med far, men hun nekter. Det jeg synes er ille er at hun kan gjøre dette. Han er en oppegående og kjærlig far som alltid stiller opp for dem. Han oppdrar dem, følger opp aktiviteter og skole og engasjerer seg i livene deres. De har egne rom hos begge foreldrene, og trives tydelig begge steder. Eldste barnet sier at h*n vil være mest hos mor, og vi skjønner at det er fordi han der har mer tilgang på tv, data, godteri og sene kvelder. Men vi merker at barnet har godt av å komme til oss, da h*n blomstrer opp hver gang.

 

Mor har så mange rettigheter som hun bruker til å "straffe" far, selv om det var hun som forlot ham. Det er verken psykisk eller fysisk vold inne i bilde, ei heller straffbare ting. Bare et forhold som gikk i oppløsning.

 

Jeg tror allikevel at det er bedre nå som alle må til mekling før de blir skilt/flytter fra hverandre. Fedre er ikke så usikre på rettighetene sine heller.

 

1. Vi bør helt klart ha en regel som hindrer flytting. Dersom far ikke er på banen, så lar jo flyttingen seg gjøre uansett. Er far på banen, som i vårt tilfelle, er det veldig galt dersom mor kan bestemme å flytte til en annen kant av landet.

 

2. Normen bør være mer samvær. Skal man få noen koninuitet av samværet er det bedre hvis man har f. eks en uke i hvert hjem. Domstolene bør ha mulighet til å dømme delt bosted, for det er mange mødre som spekulerer i det å ha adressen hos seg på grunn av pengene. Men det er ikke alle tilfeller der 50-50 passer for barna. Det er tross alt barna som er de viktige her, selv om det også er best for dem dersom foreldrene har det bra.

 

3. Vi har en samværsordning som du skisserer, bare at den ene dagen med overnatting er flyttet til torsdag-mandag-samværet. Dermed har vi torsdag-tirsdag annenhver uke. Det ble bare stress for barna med den ene dagen, og for foreldrene også.

 

Antall ferieuker: 2 uker på en hel sommer synes jeg er lite. Vi har 2+1, og dermed har ungene tilsyn omtrent hele ferien.

Annenhver vinterferie og høstferie bør også være en selvfølge. Ta også med 17. mai, som er en familiedag. Far bør også få ha ungene den dagen. Påskeferie bør enten deles eller ha annenhver.

 

Så er det en annen ting, og det er statusen far har. I vårt tilfelle lager mor scener når far en gang i blandt må ha barnevakt. Han har også en jobb, og selv om han legger ting i de ukene hvor barna ikke er hos ham, så hender det at det er ting han ikke kommer unna når det er samvær. Hun mener at når far har samvær skal han være sammen med dem hele tiden. Hun kan derimot ha barnevakt både titt og ofte, eller lar dem være alene.

 

Det er mange ting som bør nevnes i en lovtekst. Alt som ikke blir nevnt blir neglisjert. F.eks at far betaler bidrag, men må holde klær og utstyr selv. Det blir da lite penger igjen til å ta ungene med på f.eks ferie. Slike ting er vi forskånet for, men jeg vet andre sliter med det. Har gått veien om Nav, men de vil ikke ta i konflikten.

 

Gleder meg til ny lov. Lykke til med arbeidet.

 

Hilsen ei som er AP-medlem.

 

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Prøver å svare så godt jeg kan ut fra mine egne erfaringer. Jeg er selv oppvokst i to hjem (foreldrene mine skilte seg da jeg var 6 år), og har i dag selv et stebarn i tillegg til mine egne.

 

1. Vanskelig.. Men er litt enig i det en annen skriver her om at hvis en skal reguleres bør begge reguleres. Hvis mor tar med seg ungene og flytter i "nabolaget" av far for å være nær, da blir det jo dumt om far plutselig bestemmer seg for å flytte til en annen del av landet.. Da er reguleringen nyttesløs.. Men jeg liker tanken på at den ene forelderen ikke bare kan flytte uten at den andre har noe å si (har nær erfaring med en mor som har gjort det for å straffe far, det funket heller dårlig..).

 

2. Jeg tror ikke at det alltid er hensiktsmessig eller fordelaktig at barnet uansett skal bo 50/50. Jeg selv og min bror bodde sånn i mange år, foreldrene våre bodde nært hverandre, de samarbeidet bra seg mellom, og vi gikk på samme skole og bodde like nært vennene våre hos begge. Likevel ble det mye stress, pakking, glemming. Og vi følte aldri at vi fikk roen over oss og kunne slappe av, for bare noen dager etter vi kom en plass måtte vi pakke og dra en annen plass.. Jeg mener et fast bosted er det beste, iallefall til mindre barn. Når en blir større kan en bestemme litt mer selv.

 

3. Ja gjerne (vi er jo "samværshjem"). Det kan være at det er vanskelig for noen å gjennomføre flere bytter, og ulike uker, men det burde kunne la seg gjøre for de fleste.. Mye som spiller inn i sånne saker, jobb, andre unger, osv osv. Og en kan gjerne ta med andre ferier i samværsordningen (min erfaring er at de deles uansett)

 

Heldigvis har vi alltid klart å bli enige innad, både mine foreldre og nå min samboer og jenta hans sin mor, så derfor har ikke jeg helt forutsetningene for å sette meg inn i en slik situasjon, men jeg har jo som sagt levd i mange år med to hjem, og opplevd mange frustrasjoner ift det. Og nå, med to små egne barn og en stedatter. Det krever en viss porsjon logistikk å håndtere alt som kommer, og det er veldig viktig å ha klare avtaler rundt det/de barna som ikke bor her fast, noe som i noen tilfeller mangler. Mange har avtaler, men ordner det som de vil uansett.

 

Håper du klarer å lage en lov som funker i det virkelige liv, som ikke bare ser fin ut på papiret.

 

Lykke til!