Er jeg ille ute å kjøre her??

[Anonym bruker]

Har en datter på 2 år og 9 måneder.

Og jeg lurer på om jeg er i ferd med å "lage en møkkaunge"....

 

Hun er aldrig med å rydde leker på stua, eller på rommet sitt. Det har bare ikke blitt til det, jeg gjør det år hun er i bhg, eller har lagt seg.

 

Hun kan innimellom hjelpe å dekke bordet, men hun har aldrig tatt talerken sin av bordet.

 

Hun kler ikke av eller på seg selv, altid jeg som gjør det. Hun viser ingen interesse for det. Og ytrer aldrig ønske om å gjøre det selv. Kanskje nettopp forde at hun ikke greier. Som igjen kommer av at hun aldrig prøver....

Hun kan sitte på gulvet å dra på seg buksa, og så reise seg opp, men hun greier ikke få bukselinninga opp over bleien.

 

Ved matbordet får hun stort sett det hun vil ha, noe som ofte fører til halspiste brødskiver, og halvspiste taleerkener med havrefras...fra samme måltid.

 

Hun har i de siste vrt veldig sur, og blir fort sint på meg.

Hun slår meg gjerne midt i fjeset, og så smiler hun lurt etterpå og og sier "unnskyld" med ett lurt smil, og så spør hun sååå uskyldig: "skal jeg trøste deg?"

 

Dersom jeg blir sinna når hun slår, så blir hun kjempesint, og raser på gulvet, hyler og skriker, og bæljer og biter seg selv, og slår seg selv i hodet og annsiktet.

Dersom jeg bare lar henne holde på, vedvarer dette raseriannfallet leeeenge, 40 minutt er det meste jeg har opplevd, da grep jeg inn.

 

Føler hun støtt er sur og grinete, og at jeg går litt på tå hev for ho.

 

Føler også at jeg og henne stadig kresjer inn i komfliker, og at jeg tar meg selv i å føye henne, for husfreden stadig vekk........og det VET jeg jo at ikke er bra.

 

Er vi alene om å ha det slik?

 

Er den der "timeout" greien som de bruker i alle de her "nanny" programmene noe å tenke på?

 

Hun er jo ikke så gammel..........

 

Men føler at dette blir krise om jeg ikke tar grep.

 

Noen med gode råd??

[mor_til_2_84]

Jeg er langt ifra noen ekspert. Men jeg har selv en sønn på litt over 2 år, og føler at vi har det veldig bra her i fohold til han. Ting jeg tror kan bidra til det er at han får lov å hjelpe til med hverdagslige ting, og dermed får føle at han har en verdi i familien. Kanskje jenta di er frustrert fordi hun føler seg litt stor, men blir behandlet som litt liten.......? Mener ikke å kritisere deg, men tar bare utgangspunkt i hva du skriver. Et barn på nesten 3 år klarer så utrolig mye bare man lar de få lov. Kanskje hun mister litt av sinnet sitt hvis dere kan gjøre huslige sysler osv sammen. At hun får skryt fordi hun er stor og flink. Prøv å utstyr deg med masse tålmodighet, og inkluder henne i alt så mye du kan. Det tror jeg du vil få igjen masse for. Her i huset har 2 åringen fast oppdrag med å fylle opp mat til hunden. Han hjelper til med klesvask, oppvask rydding, snekring osv osv. Og vi har overraskende lite trass her i huset. (Det er såklart forskjell på unger og)

Men, utifra at du selv føler at du kanskje har bidratt mye til at det har blitt som det har blitt, syns jeg timeout og slike ting er en dårlig idè i første omgang. Prøv heller å legg om rutinene deres litt, og se om det hjelper. Og dersom hun blir sinna, så snakk rolig med henne, på hennes niva. Vis forståelse for frustrasjonen hennes, og prøv å hjelp henne ut av det.

Mulig du føler at dette ikke treffer deg i det hele tatt, men det er det jeg kan råde til, utifra hvordan vi har det her.

Lykke til ihvertfall.

[Anonym bruker]

Dytter litt på denne jeg, håper på flere svar.

 

-Takk tildeg som har svart.

[Anonym bruker]

dreierseg jo unektelig om å ta letteste vei ut for oss som foreldre dette her. helst ikke hjelpe til, for det tar lenger tid å gå rundt å rydde med ungene enn å ta det selv. det går raskere å mate, enn å spise selv, det gå raskere å kle på dem, enn å lære det dem selv.

om de spiser halv skive og halv fras så er det mer, enn at de ikke spiser i det hele tatt fordi måltidet forsvinner i en eller annen sur kamp og trass om å få det som de vil. spiser barnet bra, blir det fornøyd og spiser barnet bra på kvelden sover det godt.

 

å si for en flink liten apekatt du er, du er jo så flink å klatre i bokylla til mormor eller spisebordet eller kjøkken benken er mindre styr, enn å lære bordskikk, en får ro til å spise selv, om de får folate bordet og komme tilbake for en tugge her og der når det passer dem, enn å holde interessen opp et helt måltid og lære dem bordskikk.

 

vel som du skjønner holder jeg på med samme lille monster ungen, min også slår og krafser og har sine innfall og anfall, jeg er slakk og slapp i tøylene. jeg spør meg selv hva jeg ønsker, og det er et lykkelig barn. fordi om jeg er slappere enn mange på ulike ting, er jeg bestmt på noe, og alt i alt er ikke ungen min så aller verst, fordi om det er ungen min som alltid stikker seg ut.

 

ungen min er samme alder som din, av og til gr jeg etter og gir "dårlig" mat, når andre i huset har noe godt sier jeg som ofte ok, men sort sett spiser vi sunt. og det er vel det det dreier seg, om stort sett har en det bra, og alt i alt går ting fint, så kan en heller være litt rund i kantene så lenge barnet forblir trygt og godt på din kjærlighet og dine reaksjoner. og mye lærer de jo av å ikke følge alle mulig eregimer og strenge regler i et og alt. noen ekspert sier at barna lærer like mye av unntakene som av regelen, det er da de lærer nyansene i livet.

 

jeg skal holde meg unna skamme kroken som disse anny programmene reklamerer så mye mot, og heller forklare og vise hva jeg mener, noe skal vi da ignorer, men bruke tid sammen på å leve og ikke bare oppdra er nå koselig det også. det er ingen ting du beskriver som er så ekstremt at en må bruke ekstreme løsninger slik som på tv.

 

det er mine tanker om dette.

[06,07 og spire nr 3 i 2010]

Jeg er ingen ekspert, men vil alikevell si noen ord.

 

Jeg skjønner godt at ting kan bli slitsomt med en trassig 2 åring.Jeg har en selv om blir sinna og kjefter, smeller og spyttet etter meg til og med.

 

Men jeg tror at du må blir "hardere", slik jeg leser det du skriver så er det nesten som du er en "tjener".Er der for å servere henne det hun måtte ville.

Jeg tror det er viktig at dem får grenser og at dere er konsekvent og ikke minst at du og pappaen er samstemt og bytter på å irettesette trassen.

 

Jeg vet at vi kanskje krever litt mye av vår datter og at vi ikke er i samme situasjon som dere.Vi har en liten baby på 8 mnd i tillegg og jeg har ikke kapasitet til å dulle og dalle med henne tilenhver tid.

 

Vår datter er 2 år og 4 mnd, hun har hele tiden villet gjøre alt selv.Og det er jo på en måte positivt selv om jeg av og til kunne tenke meg å gjøre det for henne.

Hun har sluttet med bleie både dag og natt, hun kler på seg selv, vasker hendene selv, skal være med på alt av matlaging, støvsuge.Hun slår på tv selv og bytter kanaler, ja til og med setter på dvd filmer.herregud.hun får med seg alt vi gjør.Hun sov i stor seng da hun var 17 mnd og prater som en foss.

 

Kanskje dere skal la henne få prøve selv, det å kle på seg.Legge klærene på bordet og si nå kan du prøve selv.

Her må jeg gjøre det for hun blir hysterisk hvis jeg prøver å gjøre det for henne.

Så siden vår datter styrer så mye på det at hun skal GJØRE SELV som hun hyler, så må hun sette på plass skoene sine og henge jakken sin på plass når vi kommer hjem. Vi har satt opp hengere på veggen i hennes høyde.

 

Men jeg tror uansett at trassen til deres datter vil gå over, det håper jeg vår vil iallefall.hehe. Jeg må irekkesette henne når hun hyler til meg og si at slikt prat godtar vi ikke.

 

Vi er for time out, men eneste gangene hun må i det er når hun slå eller sparker lillebror eller oss.

 

lykke til.det er ingen fasit på noe, og du er den eneste som vet hva som er best for ditt barn:)

[Muffinsmamma]

Noen her inne har snakket om en bok av Karin Naphaug som jeg tenkte at jeg skulle kjøpe selv. Der står det konkrete råd om trass. Bl.a at man ikke skal bli sint på barnet, det kan bare forværre situasjonen.

Alle barn er forskjellige. Når jeg ser hvordan du har det, tenker jeg også på nanny og time-out men jeg vil ikke prøve det selv, enda.. jeg syns det virker som en veldig nedsettende metode. Samtaler og forklaring av ting er bedre syns jeg. Og jo mer du føyer deg henne, jo mer vet hun jo at hun kan takle deg, skjønner du? Du må bare overse henne når hun oppfører seg negativt, ikke gi henne den oppmerksomheten hun vil ha. Og IKKE gi deg. Aldri... vi har iblandt sittet langt uti barne-tv med middagen, men ned skal den. Og tilslutt uten tvang så spiser han. Måltidene etter det er ikke noe problem da. Gutten min får alltid frukt etter middag, dette elsker han; og vet at om han spiser bra så får han frukt. Dette er en motivasjon for ham. Men jeg tvinger ham selvfølgelig ikke til å spise ting han ikke liker. Han må smake på alt, og spytter han det ut er det greit. Om en middag en dag bare består av ris er det greit også.

Kanskje litt forvirrende svar det her, men husfreden er hos oss relativt jevn om vi er konsekvente og ikke gir oss når raseriet kommer.

[Anonym bruker]

Neida, ingen "møkkaunge" på vei!

 

Jeg har en gutt på samme alder som heller ikke gjør det datteren din gjør (kle av/på seg, spiser variabelt med middag og rydder lite etter seg) - men jeg har ikke sett på det som et problem. Tror noe kommer seg når han er igang på stor side (3-5 åringene) i barnehagen og ser de store barna uten bleier som smører mat, rydder, kler av/på seg etc.

 

Barn er rutinemennesker av natur og det er jo ikke for sent å lage nye rutiner. Dersom det er viktig for dere at hun f.eks. rydder bort tallerkenen etter middag, snakker dere om det og lager en rutine av dette. Rydding er kanskje ikke like lett, men mange får til å lage en "rutine" som går ut på å rydde sammen det man holder på med før man begynner med noe nytt. Problemet er jo når alle lekene er delaktige i leken... ser for meg gutten vår med x antall fly, biler, lekedyr, lego etc. som alle er delaktige i leken og ikke kan ryddes bort av mamma :-)

 

Trassanfall er jo slitsomt for alle, men det er nå engang det beste for alle at det er de voksne som bestemmer. Og prøver å være relativt konsekvente - men likevel ikke urimelig firkantede. Trass er kjipt, men endel av det å modnes og bli selvstendig. Raseri med utagering er ikke akseptabelt. Timeout er jeg helt imot.

 

 

Mestring - mestring - mestring skaper glade og trygge barn. Tror jeg. Det tar tid å få hjelp av små barnehender, men det er ofte verdt de ekstra minuttene likevel. Da gutten vår plutselig begynte å ile rundt i huset om ettermiddagen og si "jeg har så dårlig tid" måtte vi voksne stoppe opp og ta en runde med oss selv. Huff. Tiden med småbarn kommer aldri igjen, så hvis jeg kan gi et råd til meg selv og andre i samme situasjon vil det være å bruke tiden til felles opplevelser (det være seg å skrelle gulrøtter eller å dra på tur i skogen).

 

 

 

[Supermamma...eh...vel..]

Jeg må si at denne tråden her er utrolig bra for meg. Kjenner igjen både meg selv og sønnen min i flere av innleggene. Orker ikke å skrive ned det nå, men måtte bare fortelle at det er godt å høre at det er andre som har det like "ille", og få gode råd fra andre.

 

Jeg holder forresten på å lese en veldig bra bok nå som heter "Gode knep for småbarnsforeldre" av Elisabeth Gerhardsen. Der står det litt av hvert som passer meg som har en trassig gutt på 2 år og 10 mnd, og en baby på 5 mnd. Kan anbefales!