Spinalbedøvelse ved KS... (samme som skravle)

[Jetamio]

Jeg skal ha planlagt KS i morgen og gruer meg noe helt FORFERDELIG til spinalbedøvelsen skal settes...

 

Noen som har vært igjennom dette og kan fortelle meg om sine erfaringer? Eventuelt berolige meg eller fortelle meg helt ærlig om det var vondt/hvor vondt det var..

[MaMMa til 1 jente & 1 gutt <3]

Heisann

 

For 3 år siden fikk jeg spinalbedøvelse..og da kjente jeg ingenting..bare en plutselig varme nedover beina :)Noe som er normalt, det er da bedøvelsen setter inn.

Hadde planlagt keisersnitt for 6 uker siden, og da bommet anestesilegen når han skulle sette spinalbedøvelsen...det kjente jeg! Men pustet meg gjennom det..bit tenna sammen, dette klarer du...etter den smerten (vis du kjenner noe i d hele tatt,,)er det bare kort tid til du hører den lille gråte..konsentrer deg om det du

 

Lykke til

 

[Anonym bruker]

Svisjer innom her selv om jeg overhodet ikke er gravid - heldigvis, det er bare fire måneder siden sist, må bare se hva det lures på nå om dagen :-)

 

Spinalbedøvelse, ja, har hatt to av dem. Den første (for fem år siden) kan jeg ikke huske at jeg kjente. Gjorde ikke noe inntrykk, så ekstremt vondt kan det umulig ha vært, ble bare fort bedøvd og ble hjulpet ned i liggende etter å ha sittet først. Det siste, for fire måneder siden, kjente jeg litt mer av. En tanke vondt, mest "Å nei, nå stikker han!" Kanskje er det mest at man skvetter, man vet at de kommer til å stikke, de finner hoftebeina dine og teller seg oppover ryggen og du får beskjed om å lute deg framover som best du kan med magen i veien - da rykker man til idet stikket kommer og kanskje er det det som gjør mest vondt. Men - tro meg, det varer ikke lenge og det er faktisk overraskende lite plagsomt til tross for at det stikker og ryggen ikke er det beste stedet å stikke i. Det er likevel til å holde ut. Her er jeg helt sikker på at man kan si at det vil varierer fra person til person og fra stikk til stikk og hvem som gjør det, men min erfaring på området, mine to ks, tilsier at det absolutt er overkommelig og egentlig, egentlig er det ikke så mye å grue seg til. Og det sier jeg som grudde meg noe helt vanvittig til å ligge våken under operasjonen... Nå i ettertid syns jeg egentlig ikke det heller var noe jeg burde ha gruet meg til. Jeg krysser fingrene og håper du tenker som meg om fire måender, det var faktisk ikke noe å grue seg til :-)

 

Tvi tvi, håper og tror det går kjempebra!